Direktekravssagaen i «Stolt commitment»:
Nye Høyesterettsavklaringer på gang?

Siden søksmål ble reist i januar 2016, har «Stolt Commitment»-saken gitt prinsipielle avklaringer på rekke og rad for den norske sjøforsikringsbransjen. Høyesterett har gjennom to avgjørelser klarlagt adgangen til å fremme direktekrav mot norske P&I-klubber i Norge under Luganokonvensjonen.

I dette innlegget gir vi en status på hvor vi står – før Høyesterett kanskje for tredje gang skal ta stilling til spørsmål i saken.

Fem års saksgang – hva er avklart på veien?

Flere land

I desember 2015 sank lasteskipet Thorco Cloud i Singaporestredet etter kollisjon med kjemikaltankeren Stolt Commitment. Seks av Thorco Clouds besetningsmedlemmer omkom som følge av kollisjonen.

Thorco-Clouds eierselskap og disponerende reder var registrert på henholdsvis Marshalløyene og i Tyskland. Stolt Commitments eier og disponerende reder var registrert i Nederland. Skipene var registrert på hhv. Antigua og Barbuda og Caymanøyene.

I januar 2016 reiste Thorco-selskapene søksmål for Aust-Agder tingrett mot Stolt-selskapene, og direktekravssøksmål mot Stolt-selskapenes P&I-assurandør; Assuranceforeningen Gard – Gjensidig.

Dette var startskuddet for en direktekravssaga hvor Høyesterett hittil har avsagt to kjennelser etter avdelingsbehandling.

- Norsk rett må anvendes

Den første kom 9. mai 2018: (HR-2018-869-A) – Stolt Commitment I. Der avklarte Høyesterett for det første at spørsmålet om norsk domsmyndighet for direktekrav mot norske P&I-klubber uttømmende reguleres av Luganokonvensjonen art. 11 (verneting i forsikringssaker).

For det andre avklarte Høyesterett at lovvalgspørsmålet måtte løses etter norsk internasjonal privatrett, og at FAL § 7-6 (5) ikke inneholdt en lovvalgsregel. Selv om Høyesterett ikke hadde kompetanse til å avgjøre lovvalgspørsmålet, ble det for det tredje gitt relativt klare føringer på at det var norsk rett som skulle anvendes.

Etter dette kom en samlet lagmannsrett, naturlig nok, til at norsk rett skulle anvendes ved vurderingen av om det forelå norsk domsmyndighet. Lagmannsrettens flertall kom videre til at hovedvilkåret for direktekrav – at sikrede er «insolvent» – etter Luganokonvensjonen art. 11 nr. 2 var en prosessforutsetning. Det innebar at saksøker måtte vise med rimelig grad av sannsynlighet at vilkårene for direktekrav er oppfylt. Etter å ikke ha funnet tilstrekkelig sannsynlighet for at skadevolder (sikrede under P&I-forsikringen) var «insolvent» , ble søksmålet mot Gard avvist. Ettersom forutsetningen for å behandle søksmålet mot Stolt-selskapene var at saken mot Gard ble fremmet til behandling i Norge, avviste lagmannsretten også dette søksmålet.

Den 24. juni 2020 kom Stolt Commitment II (HR-2020-1328-A). Siden Høyesterett kun tillot å fremme anken over lagmannsrettens tolkning av uttrykket «når slike direkte søksmål er tillatt» i Luganokonvensjonen art. 11 nr. 2, var lagmannsrettens lovvalgsvurdering (at norsk rett skulle anvendes) allerede rettskraftig.

I Stolt-Commitment II konkluderte Høyesteretts flertall (3-2) med, i motsetning til lagmannsretten, at det ikke var en prosessforutsetning at saksøker måtte sannsynliggjøre at skadevolder/sikrede var «insolvent» ved saksanlegget. Høyesterett opphevet lagmannsrettens avvisningskjennelser mot både Gard og Stolt-selskapene og sendte sakene tilbake for ny behandling.

Grunnlag for kumulasjon

I tredje runde for Agder lagmannsrett har det nylig blitt avsagt to kjennelser:

Den første kjennelsen ble avsagt 6. november 2020 (20-099553ASK-ALAG) og gjaldt forholdet mellom Thorco-selskapene og Gard. Etter Stolt Commitment II var det ikke mer å tviste om hva gjaldt domsmyndighet, og saken mot Gard er nå rettskraftig fremmet til behandling ved Aust-Agder tingrett. Det er dermed case closed hva gjelder spørsmålene knyttet til norsk domsmyndighet for direktekrav reist mot norske P&I-klubber under Luganokonvensjonen.

Det gjenværende spørsmålet var da hvorvidt erstatningssaken (kollisjonssaken) mellom Stolt-selskapene og Thorco-selskapene kunne kumuleres inn med direktekravsaken mot Gard. Den 23. desember 2020 kom Agder lagmannsrett (LA-2020-99757) til at det var grunnlag for slik kumulasjon etter Luganokonvensjonen art. 6 nr. 1.

Begge parter flagget under behandlingen for lagmannsretten at avgjørelsen ville bli anket. Ut fra prosesshistorien er det også sannsynlig at det vil skje. Om også Høyesterett for tredje gang vil se på noen av disse spørsmålene gjenstår å se. Uansett, og i påvente av en rettskraftig avgjørelse, gis det nedenfor en kort oversikt over de rettsspørsmål lagmannsretten tok stilling til.

Direktekravsak + underliggende erstatningssak = sant?

Lagmannsretten fant at den underliggende erstatningssaken (kollisjonssaken) kunne fremmes til felles behandling med direktekravsaken mot Gard. Grunnlaget for kumulasjonen ble avgjort i medhold av Luganokonvensjonen art. 6 nr. 1 (kumulasjonsverneting). Konklusjonen var ikke åpenbar, og lagmannsretten måtte ta stilling til flere rettslige problemstillinger som tidligere ikke hadde vært adressert i sakskomplekset.

Lagmannsretten la først til grunn at Thorco-selskapene kunne påberope seg Luganokonvensjonens vernetingsbestemmelser, til tross for at det ene Thorco-selskapet (eierselskapet) var hjemmehørende i en ikke-konvensjonsstat. Det ble påpekt at rettstilstanden her var uklar, men at spørsmålet ikke kom på spissen. Høyesterett hadde allerede konkludert i Stolt Commitment II med at Thorco-selskapenes sak mot Gard kunne fremmes i medhold av Luganokonvensjonens art. 11 nr. 2. Videre påpekte lagmannsretten at Thorco-selskapene hadde fremmet ett felles krav til behandling, og det var uomtvistet at det andre Thorco-selskapet (disponerende reder) var hjemmehørende i en konvensjonsstat.

Deretter konkluderte lagmannsretten med at kumulasjonsspørsmålet måtte avgjøres etter en vurdering av Luganokonvensjonens art. 6 nr. 1, og ikke art. 11 nr. 3. Årsaken var at saken mellom Thorco-selskapene og Stolt-selskapene var å regne som et ordinært erstatningssøksmål utenfor kontrakt og ikke en «forsikringssak». Den nære prosessuelle sammenhengen med direktekravsaken endret ikke kollisjonssakens karakter, og Luganokonvensjonens art. 11 nr. 3 ble dermed ikke funnet anvendelig.

Fant ikke grunnlag for misbuksunntak

Til slutt fant lagmannsretten at samtlige vilkår for kumulasjon etter Luganokonvensjonen art. 6 nr. 1 var oppfylt. At ankersaken hadde verneting i Norge under forsikringsvernetingsregelen i art. 11 nr. 2 var ikke til hinder for at bosted-vilkåret i art. 6 nr. 1 var tilfredsstilt. Lagmannsretten la også til grunn at det var påvist tilstrekkelig faktisk og rettslig tilknytning mellom kravene, ettersom de begge gjelder det samme faktiske forholdet, samt at Stolt-selskapene og Gard påstås å være solidarisk ansvarlige for kravet.

Det var, etter lagmannsrettens syn, heller ikke grunnlag for å anvende det snevre «misbruksunntaket» som er utformet gjennom EU-praksis. Unntaket går ut på at en kravshaver ikke skal kunne reise søksmål mot flere parter utelukkende for å unndra én part fra sin egen jurisdiksjon. At Thorco-selskapenes primære formål med søksmålet mot Gard var å få kollisjonssaken mot Stolt-selskapene behandlet under norske globalansvarsregler, ble heller ikke ansett tilstrekkelig til at misbruksunntaket fikk anvendelse.

Det gjenstår å se om Høyesterett, i lys av både Stolt Commitment I og II, samt Posten-kjennelsen (HR-2019-2206-A) som lå til grunn for lagmannsrettens vurdering, velger å behandle noen av spørsmålene redegjort for ovenfor.