- Staten er medinvestor med en «dårlig selskapsavtale» med en næring som ikke betaler skatt

I Aftenposten søndag 29. august er det to viktige innlegg i debatten om oljenæringens fremtid (og mye viktigere, selv om det lett glemmes i et norsk pengeperspektiv) verdens fremtid.

Arbeiderpartiets Marianne Marthinsen sammenligner markedets økonomiske logikk med kanarifuglene i de gamle kullgruvene; ble fuglen stille var det fare på ferde og på tide å komme seg ut. Dette er en god parallell, og hun har rett i at de norske skattereglene for petroleumsnæringen gir dårlig luft for kanarifuglen. Men det står verre til med klimaet enn det hun beskriver.

Vanlige norske næringsdrivende betaler 22 prosent nettoskatt. Dette gir dem fradragsrett for investeringer og kostnader før de må skatte av eventuelt overskudd.

Refusjonsordningene i oljenæringen betyr at oljeselskapene er garantert å få tilbake det aller meste av investert beløp (tidligere var tallet 78 prosent, nå er det 88 prosent) dersom det ikke blir overskudd.

- Har ikke betalt skatt på mange år

Knut Bergo

Tidligere partner i advokatfirmaene Wikborg Rein, Wiersholm og Schjødt og professor II på BI. Er nå forfatter på fulltid, og kommer med en lærebok i juridisk metode i løpet av høsten.

Dette er en egenkapitalgaranti fra staten uten parallell i noen andre næringer. På land bærer de næringsdrivende risikoen selv. Den som satser 500 millioner på et nytt prosjekt, risikerer å tape alle pengene dersom overskuddet uteblir fordi markedet svikter, eller prosjektet blir mer kostbart enn anslått, eller det går galt av andre grunner.

Tilbakebetalingsgarantien fra staten er et avgjørende panteobjekt når næringen får billige banklån. Realiteten er at oljenæringen ikke har betalt skatt på mange år: De 78 prosentene som betales i «skatt» er statens overskuddsandel, og tilsvarer nå ikke engang underskuddsandelen.

Staten er medinvestor med en «dårlig selskapsavtale» med en næring som ikke betaler skatt. Dette fremstår kanskje som så oppsiktsvekkende at mange økonomisk og politisk kyndige mennesker har vondt for å tro det, men det er altså et faktum. Og det blir verre.

- Friinntekten sikret godbit

Den såkalte friinntekten er ikke en kompensasjon for at oljeselskapene gir staten et tvungent lån, slik Marthinsen beskriver det.

Det er korrekt at den har sin bakgrunn i at oljenæringen tidligere ikke fikk umiddelbart fradrag for sine investeringer. Men også på land må bedriftene aktivere investeringer og avskrive over prosjektenes levetid, typisk 15-20 år for så langvarige anlegg.

Oljenæringen fikk imidlertid avskrive over seks år, og hadde allerede i utgangspunktet en fordel sammenlignet med andre næringer. Friinntekten ble innført for å kompensere de store oljeselskapene (som har overskudd de vil investere fremfor å betale skatt) da Staten for noen år siden innførte en ordning der de små og kapitalsvake oljeselskapene fikk refundert letekostnader med en gang.

De små fikk lete etter olje med staten som egenkapitalinvestor med 78 prosent over- og underskuddsandel; friinntekten sikret de store selskapene samme godbit.

- Politisk klima gir oljehykleri

Det som skjedde i fjor vår, var at oljeselskapene fikk umiddelbar fradragsrett og samtidig økt friinntekten, i strid med Finansdepartementets anbefaling (her bidro press fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet som kjent til at regjeringen måtte gi ytterligere).

Dermed er det nå lønnsomt for oljeselskapene å kjøre gjennom nye prosjekter selv om disse skulle gå med inntil 40 prosent tap, fordi staten dekker 88 prosent av eventuelt underskudd mot 78 prosent av overskuddet.

Et «rush» av nye prosjekter søkes godkjent av OED under denne ordningen.

Forskerne Atle Midttun og Nina Witoszek har en kronikk lenger ute i Aftenpostens søndagsavis, der de spør om oljehykleriet har sine fordeler: Equinor, BP og andre europeiske oljeselskaper er i en krevende normativ posisjon, der det politiske klimaet tvinger dem til å innrømme at «olje ikke er så bra for verden».

Deres forsvar er at de har lavere produksjonsutslipp enn andre selskaper (at det neppe er sant når alle sider av den avanserte norske oljeindustrien fra leting til demontering av plattformer tas med i regnestykket, skal jeg ikke forfølge her).

Men ettersom 95-96 prosent av utslippene av karbongass fra olje skjer ved forbrenning, er dette en «hyklersk» posisjon som tvinger frem en gradvis overgang i selskapene, til satsing på fornybar energi.

- Stortingspolitikere hindre grønn omstilling

Det beløpet Equinor har varslet at det vil satse grønt, er riktignok en liten brøkdel av de 600 milliardene eller mer bransjen anslår at skal investeres i norsk olje- og gassproduksjon de neste årene. Men tallforholdet kan jo endre seg, og det er det de to forskerne ser for seg som hykleriets positive utfall.

Det er mange årsaker til at oljebransjen flytter bena sakte. Men det handler mest om villet norsk politikk. De som sier at Norge ikke behøver å sette en sluttdato for oljealderen fordi markedet vil ta seg av det, har dermed delvis rett og mest galt. Det er politikerne på Stortinget som hindrer den grønne omstillingen (med unntak for tre partier alle vet hvem er).

Og det de først og fremst gjør, er å hindre at det virkelig satses på grønn energi og ny teknologi, slik at etterspørselen etter olje og gass kan gå ned. Norge bidrar til oljebransjens forlengede solnedgang – helt bevisst.

Petroleumskanarifuglen ble gradvis kvalt av mangel på surstoff, og til slutt avlivet i fjor vår, av et nesten samlet norsk politikermiljø. Med et normalt skatteregime på norsk sokkel hadde det neppe blitt mer leting eller større utbyggingsprosjekter. Det holder kanskje å oppheve oljepakken fra i fjor, men skal subsidiene av petroleum bort, og motarbeidelsen av det grønne skiftet opphøre, må det gjøres mye dypere grep.

- Tapene kan bli store

Det er for mange velgere som tror at store norske petroleumsinvesteringer (fremfor å investere skattebesparelsen i grønn energi) er et valg mellom lønnsomhet og skatteinntekter og miljø. Det hjelper tydeligvis ikke å forklare et grunnleggende faktum; det er statens andel av overskuddet fra Johan Sverdrup og de andre feltene som nå kanaliseres bort fra statskassen og ut i Nordsjøen, med i overkant av 150 milliarder i året de neste fire-fem årene.

Det kan selvsagt bli en bra investering for fellesskapet, dersom verden mislykkes med omstillingen og oljeprisen holder seg høy i mange tiår til. Her har Marthinsen et viktig poeng: Det er uansett snakk om spekulasjon med felleskapets penger, der markedets logikk – kanarifuglen - og annen logikk er satt ut av spill, og tapene kan bli store.

Den politiske logikken bør være åpenbar for alle som er vant til å tenke at Norges skal vise verden vinter- og sommerveien. Hvordan skal vi bidra til å få verdens oljeprodusenter til å bli grønne raskt nok til å redde verden, når vi, de rikeste og mest moralske av dem alle, heller vil ta et fortsatt «bet» på petroleum, ledet på veien av aktører med andre incentiver enn fellesskapets gevinst og verdens fremtid?

- Lar seg ikke forklare

Bortforklaringen om at det ikke betyr noe klimamessig hva vi i Norge gjør, håper og tror jeg ingen lenger faller for. Å ta tak i oljenæringen og verdens fremtid i grønne energiformer er omtrent det eneste vi kan gjøre som monner. All annen norsk klimapolitikk er helt uten betydning i forhold, men kanskje er meningen å gjøre klimakamp så ubehagelig for folk flest at de skal si nei takk, slik at de fossile kreftene kan beholde økonomisk og politisk makt?

Den aller siste bortforklaringen håper jeg vi har hørt for siste gang når valget nå snart er over. Oljebransjen har mye kompetanse og mye å bidra med i en grønn omstilling. Men hvordan de bli bedre på det grønne ved å bruke tiden sin og ressursene sine på å jakte på mer olje i mange år til, lar seg ikke forklare.