Fengslet 17-åring: – Det føles som at jeg er ingenting i denne verden

Klokka viser fire minutter over ni, en gråværsdag i slutten av september. Høsten har ankommet hovedstaden, og regnet trommer på vinduene til rettssal 519 i Oslo tinghus.

«Han er på vei inn i kjelleren med arresttransporten», sier dommeren, i det hun legger telefonen fra seg på dommerbordet og henvender seg til de fremmøtte. 

Det er ikke mange som har funnet veien til den innerste salen i femte etasje denne morgenen. Foruten dommerpanelet, med fagdommer Katinka Mahieu og to meddommere, er det bare aktor, forsvarer og Advokatbladet som er til stede.

Seks over ni kommer en kvinne med mørkt krøllete hår, pent kledd i en sort bluse, hastende inn i rommet. Når døren slås opp igjen like etterpå, er det sønnen hennes som stiger inn. En spedbygd gutt i sort hettegenser og sorte jeans som nikker og hilser høflig.

Ved første øyekast ser han ut som ungdommer flest – helt til to uniformerte politibetjenter kommer til syne i døråpningen bak han.

Gutten går rett bort til moren med det krøllete håret og gir henne en klem. Hun klemmer hardt tilbake. Politibetjentene setter seg på en stol i hvert sitt hjørne av rommet. Utenfor døren står to til.

Klokka er åtte over ni og dommeren erklærer retten for satt.

Aktor ber om ni måneder

Det er 17 år gamle «Martin» fra Mortensrud som sitter på tiltalebenken denne regnværsdagen i september. Martin er ikke hans virkelige navn, men Advokatbladet kjenner hans identitet.

Tiltalen har seks poster, og inkluderer blant annet forulemping av offentlig tjenesteperson, skadeverk, oppbevaring av narkotika og grov ulovlig befatning med skytevåpen. Grovheten skyldes tilknytningen politiet mener han har til et kriminelt miljø. Aktor leser alle postene høyt, og for hver av dem spør dommeren om Martin erkjenner straffskyld.

Seks ganger svarer Martin «ja».

Under aktors innledningsforedrag holder han blikket festet på henne. Han sitter lett fremoverlent med albuene på bordet, og på et tidspunkt vender moren seg diskret mot han og skyver hånden hans til side for at han skal slutte å bite negler. Slik mødre jo gjør. Martin er tross alt bare 17.

Lovbruddene han er tiltalt for, begikk han da han var 16.

Ifølge politiet har gjentakelsesfaren vært såpass stor at det har vært behov for å holde Martin varetektsfengslet i fire perioder siden april i år. Per 25. september har han vært fengslet i totalt 67 dager. Mesteparten av tiden har han tilbragt i Eidsberg fengsel sammen med voksne kriminelle.

Nå ber aktor om at Martin ilegges en straff på ni måneders fengsel.

Pistolen i frokostblandingen

Før Martin skal avgi sin frie forklaring for retten, ber dommer Mahieu om en liten pause. I saker hvor tiltalte er et barn, er det vanlig med korte intervaller i retten.

I det døren lukkes bak dommerne, plukker moren frem en plastpose med mat og drikke. Hun rekker sønnen en vannflaske og noen pakker med Wasa påsmurte knekkebrød. Resten av pausen må han tilbringe på en av cellene i kjelleren, geleidet av politibetjenter både frem og tilbake.

Når han omsider inntar vitneboksen, er hettegenseren byttet ut med en sort solhatt. Han forteller velvillig om hendelsene som har ledet til at han nå befinner seg i rettssal 519.

Ifølge Martin hadde han opparbeidet seg en gjeld, men fått beskjed om at gjelden ville bli slettet dersom han oppbevarte et våpen for en person «høyere opp i miljøet». Pistolen han fikk hadde han gjemt i en Cornflakes-eske i morens kjøkkenskap. Denne ble funnet da politiet ransaket leiligheten noen dager senere, etter at han hadde blitt pågrepet på Helsfyr med hasj i jakkelomma.

«Noe dumt», svarer Martin kontant på aktors spørsmål om hvorfor han hadde gjeld. Hvem han fikk pistolen av, vil han heller ikke si. Han omtaler seg selv som et «ganske lett offer» fordi han er ung og liten av vekst, og sier han er redd det vil skje han noe hvis han utleverer personer i miljøet.

Aktor aksepterer svaret og hopper videre til neste tiltalepost. Hun spør Martin om hvorfor han sprayet maling på 18 overvåkningskameraer i et boligsameie på Mortensrud en kveld i februar.

«Jeg var full og det var bare rampestreker», svarer han. «Det var dumt gjort, as».

Sitter med voksne kriminelle

Når klokka kryper mot tolv og dommer Mahieu erklærer lunsj, får Advokatbladet tillatelse av politiet og av moren til å snakke litt med Martin.

Han vil gjerne fortelle om hvordan han har opplevd tiden i varetekt.

– Nå har jeg sittet på Eidsberg i nesten to uker, og før det var det to uker til. Eidsberg er et voksenfengsel med tunge kriminelle og mye rus, og jeg synes helt ærlig at det er helt på trynet at de fengsler barn sammen med voksne. Hva forventer de liksom at skal skje med ungdommene da? At vi skal ta avstand fra kriminalitet og endre retning i livet?

Martin forklarer og gestikulerer, og er tydelig engasjert i tematikken.

Det er jo heller det motsatte som skjer, poengterer han.

– De fleste innsatte er greie, men mange av dem ser rekrutteringsmuligheter når ungdommer kommer inn. Vi hører politikerne stresse over at unge rekrutteres inn i kriminalitet, men det er jo aktor og domstolene som legger opp til at det skjer. Ved å sette oss i fengsel med andre kriminelle, er de med på å pushe oss ut i den kriminelle løpebanen. Da ser jeg ingen ende på det heller, sier Martin.

Som en hund i bånd

Tidligere i år lanserte Sivilombudet en rapport om ordningen med ungdomsplasser i Eidsberg fengsel. Her beskrives store bemanningsproblemer og manglende ressurser til oppfølging av mindreårige, og det trekkes frem som særlig problematisk at fengselsbetjenter til dels har måttet basere seg på hjelp fra voksne innsatte til å følge opp ungdommene.

Sivilombudets konklusjon er at ordningen strider mot FNs barnekonvensjon, og at den skaper risiko for at mindreårige utsettes for umenneskelig eller nedverdigende behandling i strid med EMK. Anbefalingen er derfor at ungdomsplassene i Eidsberg umiddelbart bør opphøre.

Tilbake i Eidsberg sitter ungdommer likevel innelåst de fleste av døgnets timer.

– Til forskjell fra de voksne, får jeg et ungdomsteam med miljøterapeuter som er sammen med meg utenfor cella i to ekstra timer etter at de andre låses inn klokka seks. Men jeg har også opplevd å bli satt i isolasjon. Folk er så soningsskada der. Det er helt sinnsykt hvor mye vi blir innlåst, sier Martin.

– Hva gjør du på cella?

– Jeg sitter der bare, egentlig. Ser på TV kanskje. Noen ganger skriver jeg ned tanker på et ark. Jeg venter bare.

Politibetjentene i rettssal 519 kikker på klokka. «Du har ett minutt, så må vi ta han med oss».

– Hvordan føles det å bli geleidet av politiet inn og ut av retten?

– Det føles dritt. Vi har pause i 15 minutter og jeg må låses inne på et rom alene. Jeg føler meg som en hund i bånd. Det føles som at jeg er ingenting i denne verden.

– Det går til helvete

Martin forsvinner ut av rommet og følges ned i kjelleren, hvor han har tilbragt alle pausene sine.

Forsvareren hans, Bjørn Aksel Henriksen, blir sittende igjen. Han har kjent Martin siden barnevernet flyttet han ut av hjemmet og til en institusjon på Sørlandet da han var 15.

– Alt ble egentlig bare verre da de flyttet han fra Oslo. Om det var riktig løsning, vet jeg ikke, men vi vet heller ikke hva som ville skjedd dersom han ble værende hjemme, sier Henriksen.

Nå håper han at Martin skal idømmes en samfunnsstraff, eller eventuelt en ungdomsstraff, for lovbruddene han begikk da han var 16 år.

– Det går ofte helt feil vei hvis du setter en ungdom i fengsel. Åpenbart hvis de plasseres sammen med voksne kriminelle, men du kan jo også se for deg hva som skjer hvis noen av de mest utfordrende barna i hele Norge plasseres på samme institusjon. Da går det jo til helvete.

Henriksen har likevel tro på at det skal gå bra med Martin.

– Han er en smart gutt med høy sosial kompetanse. Absolutt ikke dum. Men så handler det jo også om å ta de rette valgene og stå for dem, og kutte ut bestemte venner og miljøer som ikke er bra. Men det er lettere sagt enn gjort for mange. Han har i hvert fall fundamentet for å greie det, og det er det ikke alle som har.

Dommen faller

To uker etter hovedforhandlingen i sal 519, faller dommen. Det er 1. oktober og Martin har nettopp blitt flyttet fra Eidsberg og til ungdomsenheten på Eidsvoll.

Forsvarer Henriksen varsler anke.

Retten har nemlig ingen tro på en reaksjon i frihet, og gir Martin seks måneders fengsel.