Marte Svarstad Brodtkorb har tatt over Nordens største advokatkrets etter Pål Behrens. Vi møter en avslappet Brodtkorb uka etter årsmøtet i den tidlige vårsola i hovedstaden. Hun har ledet oss til en italiensk restaurant – fordi Italia er like mye i hennes hjerte som Espedalen, der hun har hytte.
Håpet er et feriehus i Italia, men foreløpig må hun nøye seg med pasta i Oslo. For å bryte den gode stemningen, kaster vi oss over henne med kritiske spørsmål.
– 2 % av medlemmene i kretsen kom på årsmøtet. Selv om dere bruker hundretusener på gratis mat, vin, etterutdanningspoeng og debatt klarer dere ikke å samle medlemmene. Hva er det dere gjør feil?
– Ja, si det. Vi håpet jo på en band-konkurranse der husbandene skulle trekke andre fra de store firmaene, men det var bare husbandet til Føyen som meldte sin interesse. Til gjengjeld var de flinke. Kanskje vi lykkes til neste år. Det er vanskelig å trekke Oslofolk på arrangementer. Da vi var i Molde under Bjørnsonfestivalen og arrangerte debatten «Hva ville Bjørnson sagt», trakk vi fulle hus. Strategien vår er å arrangere mange kurs og favne vidt. Katedralen-seminarene som er mer sosiale, har også trukket fulle hus. Debattmøter fungerer også ganske bra, sier Brodtkorb. Hun har allerede vært i styret i fem år, og vil ikke utnytte makten som lederposisjonen gir, til å endre på så mye. Mer av det som fungerer bra, er programerklæringen. Kretsen skal fortsette å være synlige, fortsette med kursene og det gode samarbeidet med andre aktører.
Mange halve sannheter
Brodtkorb er cand. jur og jobbet som vit.ass og skrev om telefonavlytting og fikk låne kontoret til Anders Bratholm, som også foret henne med artikler og bøker om emnet. Avhandlingen hennes er nå «håpløst utdatert», men tematikken er hun fremdeles engasjert i.
– I dag har vi gode kontrollordninger, men det er ikke sikkert at det er slik bestandig. Om informasjon havner i gale hender, er det ubehagelig. Kommunikasjonskontroll er mange halve sannheter som settes sammen til noe nytt. Om en tredjeperson skulle tolke forholdet mellom min mann og jeg meg etter telefonavlytting, tror jeg han vil konkludere med at vi har et veldig kaldt forhold. Korte beskjeder. Snakkingen tar vi etter arbeidstid. Man får jo bare tak i en brøkdel av sannheten. Man bør ikke bryte med de viktige rettssikkerhetsprinsippene som ble etablert da demokratiet ble bygget. Som juryordningen. Det var en voldsom kamp for prinsippet om at man skulle dømmes av likemenn. Slike prinsipper bør man ikke kaste på båten uten å tenke seg veldig nøye om, sier Brodtkorb.
Brodtkorb er fra Lillehammer. Somrene tilbrakte hun med familien på hytta i Espedalen. Der føler hun seg så hjemme at hun har meldt seg inn i Norske Kvinners Sanitetsforening og engasjert seg i det lokale kulturlivet. Hun betaler med andre ord sin hytteskatt med glede.
– Når flytter du ut av byen for å få rolige dager året rundt?
– Det er nok ikke aktuelt. I Espedalen bør det 20 fastboende, og gjennomsnittsalderen er på rundt 80. Det ville nok blitt litt ensomt. Men, jeg er nok ingen vanlig hytteeier. Jeg elsker å engasjere meg lokalt, og jeg elsker å hugge trær. Det er så godt å gjøre noe fysisk, noe som gir resultater raskt. I fjor sommer gikk jeg litt amok og hugget 100 trær på en gang. Mannen min var litt oppgitt, kan man si, og jeg måtte tilkalle forsterkninger. Det er ikke barebare å bære hjem 100 trær, sier Brodtkorb.
Å bite over mye kjennetegner også advokatgjerningen hennes, skal man tro kollega Kim Gerdts. Hun har en rettferdig samvittighet og et stort ønske om å gjøre en god jobb når hun går inn i en sak. Det finnes ingen dimmebryter på Marte, og hun blir fort personlig i saker og diskusjoner. Alt dette fikk Anne Cecilie Hopstock nytte av da verdens beste løper holdt igjen de to barna deres i Marokko i mer enn to år. Hopstock ble tipset om at Marte Svarstad Brodtkorb var god både på strafferett og barnerett, og sammen klarte de å tilbakeføre barna. Sammen skrev de en bok om prosessen. I boka beskrives det hvor langt advokaten var villig til å strekke seg for en klient i krise.
– Det er en av de mest spesielle sakene jeg har hatt. Bare prosessen med å overbevise politiet om at det var skjedd noe straffbart, var en kamp. Marokko har ikke akseptert Haag-konvensjonen, de har et helt annet kvinnesyn og Khalid Skah er en svært kjent person i Marokko. Saken var ekstremt vanskelig, sier Brodtkorb.
– Kunne du bruke noen av erfaringene fra norske barnefordelingssaker?
– I Norge er situasjonen omvendt, menn blir ikke hørt i norske domstoler på samme måte som kvinner blir. Selv om de bare vil ha normalt samvær med sine barn, så taper de mot mor som gis mulighet til å flytte til andre steder i landet. Menn blir mistenkeliggjort, de blir beskyldt for å kontrollere mor selv om de bare vil ha en fast avtale om når de kan se sine barn. Jeg synes det er blitt enda verre de siste årene. Nå er jeg også blitt tilhenger av at omsorgsforelderen som hovedregel ikke kan flytte fra hjemstedet. Slik det er nå, blir kvinner hørt fordi de er kvinner, og menn blir mistenkeliggjort fordi de er menn. Jeg mener fedre som ønsker å ta ansvar for sine barn, bør få lov til det, sier Brodtkorb.
– Hvor lett er det å sette seg inn i disse sakene, når du ikke har barn selv?
– Jeg har fått tilbakemeldinger om at jeg kan være mer objektiv i barnesaker, nettopp fordi jeg ikke har barn selv. Men, ingen bør ha for mange barnevernssaker på en gang. Det er så fortvilende å se foreldre miste sine barn, sier Brodtkorb.
Mor i huset
Brodtkorb beskrives av dommere og kolleger som «utrolig godt forberedt» når hun møter i retten. Selv sier hun at hun ikke har samvittighet til noe annet.
– Straffesaker handler om mennesker. Jeg vil ikke lure på om resultatet ville vært annerledes dersom jeg hadde forberedt meg bedre. Det kunne jeg ikke ha levd med. Uansett om det er en liten sak for meg, så er det en stor sak for den det gjelder. Da må jeg være sikker på at jeg har gjort mitt beste, sier Brodtkorb.
– Samtidig er du ikke en slik som går over lik for klienten din.
– De beste sakene er egentlig de der tiltalte åpenbart har gjort grusomme ting, og forstår dommen når den kommer. En stor del av jobben er å realitetsorientere folk. Samtidig er vi mellomleddet som skal beskrive vanskelige følelser nøytralt. Jeg tror klientene liker å ha en advokat som er direkte. Det er bedre å vite på forhånd, istedenfor å få sjokk i retten. Jeg trenger jo ikke være enig med klienten. Noen synes jeg er for direkte og går til en annen advokat, men stort sett tror jeg klientene liker klar tale, sier Brodtkorb.
– Blir du litt mor, for klienter og kolleger?
– Når jeg er på ferie og en av fullmektigene våre ringer og klager over at det ikke er mer dopapir igjen, da vet jeg at jeg har vært litt for snill litt for lenge, ler Brodtkorb.
Kollega og venninne Anne Nesheim beskriver henne som «ekstremt omsorgsfull – nesten som en gjeterhund rundt flokken sin». Og her snakker man ikke om noen liten flokk.
– Hun har masse venner og mange har hun fått fordi hun har hjulpet noen som trengte det på ett eller annet tidspunkt, og det var hun som så at noen trengte hjelp. Hun har rett og slett det største hjertet jeg vet om. Hun tar samfunnsansvaret ved å ha kunnskap og dele den med de som trenger det, helt på alvor, skryter Nesheim. Nå har hun fått 4500 Osloadvokater inn i kretsen hennes sin. Da får man bare håpe at ikke alle ringer samtidig. Eller at kretslederen evner å delegere selv omsorgsansvaret for kretsens medlemmer til noen andre i styret…
– Når jeg jobber blir jeg veldig fokusert og saklig. Når mannen min ringer for å spørre hva jeg vil ha til middag, og jeg svarer «ingen preferanser», får jeg velfortjent kjeft. Da ser selv jeg at juristen i meg har tatt over, ler Brodtkorb.
