Miksemesteren Randi Gustad

Denne saken ble første gang publisert i 2016.

Foreldrene hennes skjønte tidlig at de hadde fostret en fremtidig advokat. Randi Gustad var nemlig bare ni år da hun «prosederte» sin første sak hjemme på Refstad i Oslo, iført gul – og pastellprikket pysjamas. Med ørene på stilk satt Randi i trappen og lyttet til samtalen som foregikk på kjøkkenet i første etasje. Foreldrene diskuterte en passende straff for den fire år eldre storesøsteren som tidligere på dagen hadde stukket av fra 17.mai-toget. Da husarrest kom på banen, klarte ikke den taleføre lillesøsteren å dy seg. Randi steget inn på kjøkkenet og sa: «Vet dere hva, nå synes jeg dere er altfor strenge. Dere må ta i betraktning at hun er i en vanskelig alder.»

- Jeg var den irriterende besserwisseren, sier Randi lattermild og lett flau når hun i dag deler historien fra barndommen.

Lovbok på trening

Skoleflink og vitebegjærlig var hun også, men først mot slutten av gymnaset kom hun selv til samme konklusjon som foreldrene; det måtte bli juss. Før det hadde hun for lengst valgt seg håndballen. Å bare drive med idrett var likevel aldri et alternativ for den talentfulle linjespilleren, topplokket måtte også stimuleres. Lovboken ble ofte med på treningssamlinger, og på universitetet var hun mest kjent som «hun med treningsbaggen».

- Det var selvfølgelig krevende å kombinere toppidrett og studier, men jeg prioriterte forelesninger og hadde en veldig god kollokviegruppe. Den gjengen møter jeg fortsatt en gang i måneden, forteller hun fra andre siden av cafebordet, et håndballkast unna TV 2s kontorer på Karl Johan.

I ti år har Randi vært tilknyttet kanalen som ekspertkommentator. I november i fjor meldte hun overgang på heltid, da hun også ble ansatt som internadvokat i selskapet. I dag deler hun tiden sin 50/50 mellom sportsredaksjonen og juridisk avdeling.

Praktisk trening

Denne sommeren har riktignok arbeidsdagene inkludert mer idrett enn juss. Randi har tilbrakt tre uker i Brasil, der hun har kommentert og analysert håndballjentenes kamp for edelt metall under OL i Rio. Erfaringen fra rollen som ekspertkommentator tok hun tidlig med seg inn i arbeidshverdagen som advokat.

– På en kommersiell kanal har du alltid tilmålt tid, ofte har jeg maks 45 sekunder på å oppsummere kampen. Da blir man nødt til å skrelle ned språket og være uhyre presis. Det er veldig god praktisk trening som også kan benyttes i rettsalen, reflekterer Randi.

Som tidligere toppidrettsutøver kjenner hun verdien av å jobbe hardt, øve og å sette seg korte og langsiktige mål. Men bortsett fra det har advokaten sett seg lei på sammenlikningen mellom toppidrett og business.

– Det er klart det er noen overførbare likhetstrekk, men det er ikke dermed sagt at man som tidligere toppidrettsutøver er egnet i arbeidslivet. Jeg tror idretten kan lære vel så mye av næringslivet. Man kan jo bare begynne med å se på alle skandalene i internasjonal toppidrett. Jeg opplever at spilleregler i mye større grad følges i næringslivet enn i mange idrettsorganisasjoner.

Etiske utfordringer

Som internadvokat i TV 2 jobber hun mest med spesialfeltet arbeidsrett. Hun berømmer det gode, dynamiske og tverrfaglige miljøet hos arbeidsgiveren.

– Mediebransjen er i omstilling og endring, noe som er utrolig spennende, sier hun.

Å ha sin egen arbeidsgiver som klient har foreløpig ikke bydd på etiske utfordringer.

– Jeg ser helt klart at det kan være en problemstilling, men til nå har jeg ikke opplevd at mine råd ikke blir respektert. Og det kan jeg si: Å ha kontakt med markedet er noe flere advokater kunne hatt godt av. Vi kan lage de lengste juridiske betraktninger, men kanskje er de ikke alltid tilpasset praktisk næringsliv, sier hun, og legger raskt til:

- Samtidig skal man selvfølgelig ha sin uavhengighet i behold. Jeg er veldig idealistisk når det kommer til eden jeg har avlagt.

Hun frykter heller ikke at hun skal tvinges inn i en påtatt tabloid formidlingsrolle i kanalen.

- Jeg strever ikke med å ha integriteten i behold, jeg sier fra når det er noe jeg ikke kan eller vil si noe om.

- Ikke skynd deg

Likevel har hun blitt tøffere enn før, da hun etter eget utsagn var litt typisk jentete; redd for å uttale seg om det som var litt på siden av hennes spisskompetanse.

- Nå sier jeg i stedet til meg selv: Vet du hva, kan jeg oppklare noen helt enkle ting, så skal jeg bidra med det. Det handler i stor grad om å være forberedt.

Forberedt var hun i høyeste grad før sommerlekene i Rio. Randi leste seg grundig opp på både historie og politikk i forkant av mesterskapet.

Når Randi tilbringer uker i strekk på reiser med TV 2, takker hun ektemannen Lasse for at hjulene går rundt hjemme. De to møttes i tenårene, på håndballsamling for unge talenter, og ble raskt kjærester. I 2009 giftet de seg, og da Randi noen måneder senere ble gravid, la hun håndballen på hylla.

– Jeg kunne nok holdt på et par år til, jeg hadde samtaler med klubber både i Danmark, Spania og Tyskland. Da følte jeg likevel at jeg måtte gi noe tilbake til arbeidslivet, etter mange år med fleksible arbeidstider, redusert stillingsbrøk og mange reisedøgn med landslaget, sier hun.

I dag tenker hun at hun var i overkant streng med seg selv.

– Det er ikke noe jeg bruker mye energi på å angre på, men når jeg møter unge talenter i dag sier jeg gjerne det jeg godt kunne sagt til meg selv på den tiden: Slapp av, nyt idretten din. Ikke skynd deg inn i arbeidslivet, for du skal faktisk jobbe i førti år.

Fleksibel permisjon

Ved siden av TV 2- jobbingen har Randi også funnet tid til frivillige engasjement i både Bipolarforeningen og Advokatvakten.

– Jeg er veldig opptatt av psykisk helse, for vi har hatt psykisk sykdom i familien vår. Det har gitt mening å kunne jobbe med de spørsmålene. Jeg liker det også godt fordi det innebærer å jobbe veldig praktisk med juss, forteller hun.

For fem år siden gikk familien hennes fra tre til fire, yngstesønnen Herman ble født og døgnet fikk enda færre timer. Nøkkelen til å mestre hverdagslogistikk og flere baller i luften, er den samme i dag som den var da hun kombinerte jusstudier og toppidrett: Å senke skuldrene!

- Jeg er faktisk veldig god på det. Da jeg studerte og spilte håndball var jeg flink til å ta meg små «time out’er». Jeg tok meg gjerne en halvtime på café mellom slagene, leste et tøysete magasin og bare så på folk og fugler.

Treningsmas

I dag blir det naturlig nok mindre tid til trening. Startnummer har hun blitt allergisk mot.

- Jeg blir helt svett av det treningsmaset som råder. Jeg ser fryktelig mange som melder seg på løp og det er sikkert stas det, men jeg tar meg heller en joggetur alene i skogen. Og blir det beina på bordet en uke i strekk, så er det også greit, forsikrer hun.

Da hun var i svangerskapspermisjon hadde hun riktignok høyere tempo enn nybakte mødre flest. To år før hun ble mamma, var hun med å starte opp advokatfirmaet G &G. På to år fikk de to kollegene hvert sitt barn.

– Vi hadde amputerte permisjoner begge to, men i dag ser jeg på det som en stor styrke, sier hun. Løsningen ble graderte foreldrepenger, der Randi jobbet en titimersdag og tre kvelder i uken.

– Jeg var lite borte fra barnet mitt, og klarte samtidig å holde hjulene i gang på kontoret. Det ligger en fleksibilitet i forhold til permisjon som jeg tror mange ikke er helt klar over. Det er kanskje en av grunnene til at så mange flinke kvinnelige advokater ikke havner i de mest prestisjefylte stillingene, et langt avbrekk gjør det vanskelig å komme tilbake. Det å holde litt kontakt med arbeidsmiljøet synes jeg var veldig fint, sier hun og legger til:

- Så handler det jo selvsagt om å velge riktig mann. For meg er den en selvfølge at vi delte på permisjonen og at vi deler på alle oppgaver hjemme.

Lært av nedturene

EM-gull og en lysende karriere på to arenaer til tross, Randi mener at det til syvende og sist er nedturene i livet som har lært henne mest. Karrieremessig kom den største i 2005, da landslaget floppet under VM i Russland og reiste hjem med en 9. plass. Å se hvordan laget og trenerteamet reagerte i motgang, hvordan ytre faktorer endret seg, var en nyttig og interessant erfaring, mener hun.

Den største personlige nedturen opplevde hun i 2010. Mens Randi gikk høygravid med den yngste sønnen, omkom faren hennes brått og uventet i en tragisk drukningsulykke på Nord- Vestlandet. Tapet preget henne fortsatt.

– Jeg har alltid vært ei pappajente og han var min store mentor. Vi hadde et veldig tett forhold og snakket sammen flere ganger om dagen. Han var en helt fantastisk person, sier hun rørt.

Da faren, som tidligere var direktør i Telenor, ble gravlagt ved Grefsen kapell, tok Randi på ham favorittgenseren hans, og la en mobiltelefon i kisten.

– Jeg kan ringe ham telepatisk når jeg savner ham for mye. Og jeg savner ham daglig. Jeg tenker ofte på pappa når jeg står foran viktige valg i livet, sier hun med et forsiktig smil.

Energi samler hun aller helst på familiens feriested, det gamle fiskeværet på Nord-Vestlandet, der hun tilbrakte utallige barndomssomre.

- Når jeg får være der ut ute i havgapet, helt uten sminke, med ullgenser og fiskeutstyr, da føler jeg meg privilegert. Og jeg er utrolig glad for at jeg har en mann som også liker å være der. Det er egentlig ganske flaks, at jeg fant en østlending som er så glad i å være ute i havgapet.