Hun løper i trappene med høyhælte sko, som en hvilken som helst annen advokat. Hun beveger seg raskt og trygt rundt som om hun kan se alle hjørner, terskler, kriker og kroker. Det eneste som avslører henne er den hvite stokken. Advokatfullmektig Lotte Tvedt er nemlig blind.
Hun jobber for Regjeringsadvokaten, og om noen uker håper hun å ha bevillingen i boks. Da har hun vært fullmektig i to år, med 26 hovedforhandlinger i norske domstoler, samt saker for både EU-domstolen og EFTA-domstolen. I tillegg driver hun med rådgivning.
– Mitt og Regjeringsadvokatens mål er at når jeg er på jobb, skal det at jeg er blind være noe som andre i minst mulig grad tenker på. Ikke fordi det er noe hemmelig, og det er helt umulig å unngå, men det skal i minst mulig grad prege det som sees utad, sier Tvedt.
Dette er hun såpass flink til at enkelte ikke oppdager det.
– Jeg hadde en lagdommer som satt en hel ankeforhandling og ikke fikk det med seg. Noen av mine milepæler er når folk glemmer det. Mange har ikke møtt en som er blind før, og opplever det som fremmed. Det er min jobb å forsøke å bygge ned den fremmedheten. Derfor synes jeg det er kjempestas når noen spør om å få låne en penn, eller går på meg fordi de glemmer at jeg ikke ser at de kommer.
Små forskjeller
Regjeringsadvokaten driver i hovedsak med prosedyre og advokatene her er mye i retten. Samtidig er de fleste sakene godt planlagt langt frem i tid, så det meste av arbeidet foregår fra nettopp kontoret.
– For meg er den prosessen veldig lik som for alle andre. Jeg har en vanlig PC hvor jeg også har et tilleggsprogram som kalles en skjermleser. Den konverterer teksten som er på skjerm til både punktskrift og syntetisk tale. Når jeg skal lese lange tekster, bruker jeg alltid syntetisk tale. Da kan jeg øke hastigheten og dermed lese mye raskere enn hva en vanlig svartskrift-leser gjør. Skal jeg finlese noe, leser jeg derimot alltid punktskrift. Det er mitt skriftspråk, og man ser teksten helt annerledes når man har den fysisk foran seg. Når den tilpasningen er på plass, er hverdagen min på mange måter ganske lik alle andres, forteller Tvedt.
Det som er gjennomgående, er at hun må ha tekst og dokumenter digitalt. Finnes det ikke i et elektronisk tilgjengelig format, må det digitaliseres. Det er sjeldent noe problem, spesielt ikke i møte med domstolene, ifølge henne selv.
– Fra dommerens side opplever jeg en veldig profesjonalitet knyttet til hvordan de håndterer det.
Eget rettsspråk
Når Tvedt skal i retten, sender hun forhånd et standardbrev som forteller hvilke tilpasninger som er nødvendig, slik som at aktørene må være bevisst på å kommunisere verbalt, at hun har propper i ørene med syntetisk tale når hun leser og at hun har med seg en ledsager.
– Noe av det som kanskje er det vanskeligste ved å være en blind advokat i retten, er at man har en annen måte å lese dommeren på. Jeg kan ikke tolke kroppsspråk. Der har jeg en del andre auditive tegn som jeg kan forholde meg til, forteller Tvedt.
Samtidig er hun rask med å avlive en veletablert myte. Det er nemlig ikke slik at fravær av syn forsterker de øvrige sansene. Men fordi syn utgjør rundt 85 prosent av sanseinntrykkene til en seende person, får Tvedt større plass rent nevrologisk til å tenke over og tolke andre signaler.
– I retten er det mye lyd. For eksempel stemme og pust. Stemmen avslører enormt mye om en person. Er en person åpen og puster med vid brystkasse, høres vedkommende avslappet ut. Er en person stresset og presset i stemmen, er det veldig tydelig, forklarer hun.
– Og så er det helt andre ting. Jeg liker eksempelvis best at administrator skriver på PC, for da vet jeg når administrator noterer, samtidig som jeg kan tolke om det noteres interessert eller for syns skyld. I tillegg er det andre nyanser, slik som klær som beveger seg, om noen nikker, hvordan de beveger seg i stolen, og slike ting.
Lager klikkelyder
Hørsel er et av Tvedts hovedverktøy, og når hun går inn i et rom, lager hun automatisk en klikkelyd med tungen. Dette kalles ekkolokalisering. Ekkoet sendes tilbake i ulike former avhengig av om det treffer et bord, en vegg, en person eller andre gjenstander. Passer det seg ikke å klikke, går hun alltid med høye hæler.
– Jeg bruker synssenteret i hjernen til å tolke bildet ekkoet lager. Gjennom det kan jeg «se» det som er rundt meg uten å visualisere det. Jeg får en romforståelse som skapes på samme sted som du skaper dine visuelle bilder. Samtidig orienterer jeg meg om det er mennesker som beveger seg, om de puster, snakker sammen, om jeg nettopp avbrøt en samtale og slike ting, sier hun.
Selv om Tvedt er født blind og det for henne er en normaltilstand, legger hun ikke skjul på at enkelte ting er vanskelig.
– Vi kan ikke late som at jeg ser, og verden er skapt for at folk kan se. Alle måtene jeg får gjort det jeg skal gjøre på, skjer som følge av tilpasninger. Stort sett opplever jeg det ikke som et problem, men så er det også ting som jeg tenker at jeg åpenbart ikke kan gjøre. Eksempelvis å tolke bildebevis.
Samtidig «elsker» hun når hun kan motbevise dem som tror det er andre ting hun ikke kan gjøre. Slik som å gå i retten med kart.
– Da 3D-printer jeg kartet først, slik at jeg kan kjenne opphøyninger og streker, og dermed orientere meg. Videre merker jeg stedene som jeg vil at skal vises til dommeren, eller jeg bruker koordinater.
Var bekymret
Tvedt er opptatt av å normalisere det å være blind. Mange småting kan være med å bidra til det, tror hun. Eksempelvis at hun fester blikket på dem hun samtaler med selv om det ikke er naturlig for henne, samt at hun i størst mulig grad beveger seg rundt på egenhånd.
– Det jeg liker best hos Regjeringsadvokaten, er at jeg får muligheten til selv å definere hva som er vanskelig for meg og hva jeg trenger hjelp til. Det var nok det jeg var mest redd for at skulle bli utfordrende.
I utgangspunktet var nemlig Tvedt skeptisk til å bli advokat. Både fordi det å være blind krever en del tekniske tilpasninger, men også fordi hun var bekymret for hvordan hennes fravær av syn ville påvirke mellommenneskelige relasjoner.
– Det er hele tiden et spørsmål om jeg skal fortelle det til noen før jeg møter dem. Veldig ofte når jeg har klienter for eksempel, kommuniserer vi mye på telefon og epost før vi skal i retten, men det er sjeldent vi møtes fysisk. Da har det hendt at jeg genuint har glemt å si fra. Noen tar det helt rolig og avslappet når de finner ut av det, mens andre blir ganske stresset. Spesielt i starten, forteller hun.
– Når jeg er på jobb, er jeg advokatfullmektig. Da har jeg en rolle og er definert av at den. Stort sett opplever jeg å bli møtt som en representant for Regjeringsadvokaten, og de fleste er trygge på at jeg er en kompetent person som vet hva jeg driver med.
