Ikke partiell rettskraft i straffesaker

Det gjelder ingen regel om partiell rettskraft i straffesaker. I Rt-2009-1070 avsnitt 17 uttrykkes regelen slik:

«I rene straffesaker anses ingen del av saken som rettskraftig avgjort så lenge andre deler av saken fortsatt er under behandling ved domstolene – dommer og realitetskjennelser i straffesaker har ikke partiell rettskraft.» (1)

Regelen er slått fast også i et titalls andre høyesterettsavgjørelser. (2)

En konsekvens av regelen er at en delvis ankenektelse i lagmannsretten, jf. straffeprosessloven § 321 fjerde ledd første punktum, ikke i seg selv stenger for å begjære omgjøring, jf. HR-2021-1260-U avsnitt 14.

Gjermund Aasbrenn

Gjermund Aasbrenn er stipendiat ved UiT Norges arktiske universitet.

Han har vært førstekonsulent i Justisdepartementets lovavdeling, advokatfullmektig i Arntzen de Besche, dommerfullmektig og konstituert tingrettsdommer ved Sør-Trøndelag tingrett, utreder i Høyesterett og konstituert lagdommer ved Hålogaland lagmannsrett.

Aasbrenn er fagansvarlig for Advokatbladets fagsider Ju§nytt.

Så lenge lagmannsretten ikke har avsagt dom i saken, kan den behandle en omgjøringsbegjæring, sml. Rt-2013-1458 avsnitt 23–24.

Men begjæringen må i tilfelle behandles av lagmannsretten som ankeutvalg, og kan ikke behandles av den dømmende rett, jf. HR-2021-2599-U avsnitt 16.

Kanskje den regelen i norsk prosess som oftest blir oversett

Regelen er altså at i rene straffesaker anses ingen del av saken som rettskraftig avgjort så lenge andre deler av saken fortsatt er under behandling ved domstolene.

Dette er kanskje den regelen i norsk prosess som oftest blir oversett. Et raskt søk i Lovdata på lagmannsrettsavgjørelser gir over fire tusen eksempler på at aktørene feilaktig har gitt uttrykk for at avgjørelser i straffesaker har partiell rettskraft.

For ordens skyld: Nærmest unntaksfritt dreier det seg kun om en feil uttrykksmåte som ikke kan ha innvirket på avgjørelsens innhold. Like fullt: Som aktører i retten bør vi prøve å være presise.

Feilen består typisk i at aktor eller forsvarer legger ned påstand om at det utmåles straff for forhold som behandles i en bevisanke, «sammenholdt med de forholdene som er rettskraftig avgjort ved tingrettens dom», eller at lagmannsretten tilsvarende gir uttrykk for at tingrettens dom har partiell rettskraft i premissene eller domsslutningen.

Selv har jeg gjort dette minst fire ganger som lagdommer. (3)

I godt selskap

Men vi som har gjort denne feilen, er i godt selskap. Et ferskt eksempel gir HR-2024-1871-A, hvor det under overskriften «Straff for de handlingene som er rettskraftig avgjort ved tingrettens dom» uttales i avsnitt 55:

«Dommen i lagmannsretten omfattet også straff for tiltalepunkter som er rettskraftig avgjort ved tingrettens dom. Når dommen oppheves for tiltalen post I, skal Høyesterett fastsette straff for disse forholdene, se straffeprosessloven § 348 andre ledd første punktum.»

Tilsvarende utmåles det i domsslutningen straff «[f]or de forholdene som er rettskraftig avgjort ved tingrettens dom».

Det enkle er ofte det beste

Det naturlige oppfølgingsspørsmålet blir: Hva kan vi skrive i stedet?

Jeg tenker for min del at det enkle ofte er det beste.

Hva med å – i stedet for å skrive «rettskraftig avgjort» – bare skrive «avgjort»?

På dette punktet er domsslutningen i Hålogaland lagmannsretts dom 27. august 2020 (LH-2019-183771) et eksempel til etterlevelse.

Motsatt regel i sivilprosessen

I sivilprosessen er derimot regelen den motsatte. Der gjelder det altså en regel om partiell rettskraft.

Dette fremgår av tvisteloven § 19-14 første ledd andre punktum:

«Tidspunktet for rettskraften bedømmes særskilt for hvert enkelt krav som behandles i samme sak.»

Tvistelovens regel gjelder i utgangspunktet også for sivile krav i straffesak, jf. HR-2018-2203-A avsnitt 19.

Unntaksvis kan det imidlertid være slike sterke bånd mellom straffekravet og det sivile kravet at regelen for straffesaker får anvendelse, se nærmere avsnitt 20 flg. i samme avgjørelse.

Feil begrepsbruk også i sivilprosessen

Også i sivilprosessen forekommer det at rettskaftsbegrepet brukes feil. Jens Edvin A. Skoghøy forklarer det som nok er den vanligste feilen slik i fjerdeutgaven av Tvisteløsning på side 1053:

«Hvis avgjørelsen av et rettskrav blir påanket, men det bare blir gitt anketillatelse for noen tvistepunkter vedrørende kravet, forekommer det at de tvistepunkter som er nektet fremmet for ankeinstansen, blir omtalt som ‘rettskraftig avgjort’. Da materiell rettskraft er knyttet til kravet, og ikke til de enkelte elementer i begrunnelsen, er dette feil bruk av rettskraftsbegrepet.»

Som eksempel viser Skoghøy til HR-2020-837-A avsnitt 56:

«Det er videre grunn til å minne om at det i saken her er rettskraftig avgjort at pantsettelsen ikke oppfyller individualiseringskravet i § 4-4 første ledd andre punktum. Dette gjelder altså både kravet om navngitt skyldner og om særskilt nevnt rettsforhold.»

Unntaket som bekrefter regelen

Det gjelder likevel ett unntak fra regelen i sivilprosessen om at rettskraftsvirkningen knytter seg til kravet.

Dersom retten avsier deldom, jf. tvisteloven § 16-1 andre ledd, vil rettskraftsvirkningen knytte seg til det som blir pådømt i deldommen. Det kan være en del av et krav, et påstandsgrunnlag eller et lovvalgsspørsmål.

Men dette er altså unntaket som bekrefter regelen. (4)