- Slagmark er ikke eneste mulige utfall av konflikter

Konflikter er god underholdning, og en klikkvinner i mediene. For de det gjelder er imidlertid underholdningsverdien lav.

Konflikter kan føre til redusert livskvalitet, sykdom og det koster masse penger hvis advokater og domstoler må inn i bildet. Ofte er det bare tapere igjen når kampene er over.

De siste ukene har vi kunnet lese om to langdryge, kostbare og utmattende konfliktprosesser.

I VG leser vi om arbeidskonflikten i Ishavskatedralen som har vært gjennom alle norske rettsinstanser de siste årene (Gikk rettens vei for å få fast jobb i kirka: - Nå får jeg sparken).

Det er nå kåret en vinner og en taper, men «vinneren» er ikke særlig glad. Han ser nå ut for å miste jobben likevel, selv om domstolene gav ham rett til fast ansettelse.

Konflikten synes å ha eskalert så kraftig at partene kanskje til og med velger å «skade» seg selv, for å hindre at motparten oppnår sitt mål. Dette er i alle fall måten denne konflikten presenteres på i media. Et tilsynelatende lønnsomt konsertprosjekt legges heller ned enn å fortsette med musikere i faste ansettelser.

Skuret ble delt i to

Mye av det samme gjelder nabokonflikten på Nesøya som Dagbladet skriver om (Ti år etter: Nabostriden på Nesøya går mot løsning).

Også denne konflikten har vandret i flere omganger, fra tingrett, via lagmannsrett til Høyesterett, i tillegg til å være innom et utall offentlige klageinstanser, uten å finne sin endelige løsning.

Begge sakene illustrerer fordelen, men også begrensningen med tradisjonell domstolsbehandling.

En dom kan løse de juridiske sider av konflikten på en nøytral måte, forankret i regler som er like for alle. Problemet for partene er at den rettslige delen av tvisten ofte er et lite «stykke» av en større «kake». Selv om det blir en rettslig riktig løsning, kan partenes konflikt leve videre og eskalere ytterligere.

Dette ser vi i praksis i begge konfliktene som nevnt over.

Viktig å avklare samarbeidet

La oss forklare dette litt nærmere. Den rettsliggjorte konflikten kalles en tvist. De som er i en konflikt har oftest mye større utfordringer enn bare den rettslige tvisten.

Selve konflikten handler gjerne om flere ting, særlig der partene skal fortsette å ha en relasjon. Naboer, kolleger, foreldre, forretningsforbindelser, bare for å nevne noen, er gjerne avhengige av hverandre, og det er ikke bare et spørsmål om enten eller, hvor mye eller hvor lite penger, eller om grensen går her eller der.

For mange av disse er det minst like viktig med avklaringer knyttet til hvordan et samarbeid skal være, eller hvordan man skal håndtere de mange ulikhetene som dukker opp i en relasjon der man må forholde seg til den andre.

- De rettslige bitene er bare en liten del

I konflikten på Nesøya er det for eksempel et utall skjæringsfelt mellom partene siden de er nærmeste naboer. De rettslige bitene som domstolene har behandlet er derfor bare en liten del av potensielle uenigheter mellom noen som bor så nært. Konflikten kan derfor fremdeles fortsette å eskalere, og stadig finne nye former.

Alle tvistene synes her å være symptomer på noe annet. Kanskje er det noen grunnleggende utfordringer med kommunikasjon og samarbeid mellom partene? Eller kanskje er det noe helt annet. Slike underliggende forhold er det uansett vanskelig for domstolene å reparere med tradisjonell domstolsbehandling.

Som dommere er vi selvsagt tilhengere av at domstolene driver med rettslige avklaringer. Samfunnet trenger en institusjon som kan skjære gjennom og avgjøre vanskelige problem, og gi oppskrifter for å løse lignende situasjoner i fremtiden.

Men det er viktig å løfte frem at domstolene også har et annet og mer fleksibelt tilbud til parter i konflikter. Dette kalles rettsmekling, og er i sin enkleste forstand en dialoghjelp til parter som har møtt veggen med hverandre.

- Rettsmekleren utforsker mulighetene

I en rettsmekling kan de involverte få hjelp til å stoppe destruktive prosesser. Begge parter må samtykke til dette, men der begge sier ja, vil en rettsmekler bidra til å utforske om det er mulighet for en minnelig løsning, basert på det som er viktig for partene, også utover det rent rettslige.

Noen ganger kan det viktige være å begrense sakskostnader. Andre ganger kan det være behov for en unnskyldning. Atter andre ganger kan det være behov for å beskrive en prosess for hvordan et samarbeid skal være, eller hvordan et arbeid skal utføres for at partene skal være fornøyde.

Det er partene selv som bestemmer innholdet og signerer på disse rettsforlikene, som er like bindende som en dom.

Av de sivile sakene i tingrettene gjennomføres det rettsmekling i overkant av 25 prosent av sakene.

Kreative løsninger i halvparten av sakene

Konflikten i Ishavskatedralen ble også forsøkt rettsmeklet. I sytti til åtti prosent av sakene kommer partene til enighet. I Ishavskatedralen ble det brudd. Hvorfor det strandet er konfidensielt, slik innholdet i alle rettsmeklinger er. Men for de som blir enige er det stor grad av kreativitet i avtalene.

En studie av rettsforlik i 2014 fant at det i overkant av femti prosent av rettsforlikene var kreative elementer (Creativity in Court-Connected Mediation: Myth or Reality?)

Mulighetene er mange hvis partene deler hva som er det egentlige problemet og det som kan kalles interessene i saken.

På Nesøya synes en åpenbar felles interesse mellom partene å få naboskapet til å fungere bedre, og bli ferdige med saken slik at de kan bruke tiden på andre ting enn å slåss med hverandre i ulike instanser. Kanskje kunne en variant av en «demilitarisert sone» mellom naboene vært en mulighet, med klare regler for hvordan for eksempel vegen og arealene rundt skal brukes, vedlikeholdes og se ut.

I Ishavskatedralen synes det også å være en felles interesse mellom partene å holde midnattskonsertene i gang, på en lønnsom måte for alle. En løsning må nok også innebære at de involverte ikke mister ansikt utad, så her er det mange elementer som må ivaretas. En utenrettslig avtale unntatt offentlighet kunne hjulpet på det siste.

Dialog uten avbrudd

Nøkkelen til slike løsninger er dialog. Og både før og under dialog bør partene oppfordres til å trekke pusten, og «gå til balkongen», for å se på nytt om det er mulig å finne løsninger som kan være gode for alle.

Mekling gir en arena der partene kanskje for første gang kan snakke sammen uten å bli avbrutt. De får noen regler som disiplinerer samhandlingen mellom dem. Når partene klarer å lytte til og faktisk ta inn over seg hva som er viktig for den andre, og forstå hvorfor ting har blitt som de har blitt, da åpnes det gjerne nye muligheter.

Noen ganger bedres relasjonene. Og best av alt, løsningene synes å være mer varige enn det mange dommer er. Partene slipper ankerunder og nye behandlinger av samme problem.

Det er derfor viktig å fremsnakke mulighetene som domstolene gir gjennom rettsmeklingsordningen. Det kan gi billigere, raskere og vennligere prosesser. I beste fall er det bare vinnere igjen når dagen er over.