VIDEOBEVIS: Dommere ser på videobevis i en rettssak der en mann stod tiltalt for overgrep mot både barn og dyr. Totalt 60.000 bilder og 2145 filmer som til sammen varte i 278 timer. I boka forteller Hem også om tiltaltes kone, og om hennes opplevelse av rettferdighet som pårørende. Tegning: Ane Hem
FRA TILREGNELIG TIL UTILREGNELIG: Vitner i saken mot 28-åringen tiltalt for å ha drept Galina Sandeva på Bispekaia i Oslo. I tingretten ble tiltalte kjent tilregnelig, men i ankesaken kom det frem andre momenter som fikk de sakkyndige til å endre mening. Nye vitners opplevelser av den tiltalte ble avgjørende for at retten konkluderte med at han var psykotisk i gjerningsøyeblikket. Tegning: Ane Hem
LANDETS SISTE JURYSAK: Eirik Jensen-saken satte siste punktum i lagrettens historie. At juryordningen ble avviklet mener Ane Hem er en uting. – Det er egentlige det eneste politiske standpunktet jeg tar i boka, sier hun. Tegning: Ane Hem
BARNEVITNET: Tegning av et barn som vitner i en familievoldssak mot en alkoholisert far. – Jeg er veldig opptatt av hva journalistikken vi lager gjør med folk. Når vi skriver den bittelille historien med en hard vinkling, forholder man seg kun til den og konkluderer med at man ikke vil ha det slik. I boka skriver jeg eksempelvis om saker hvor barnevernet både burde ha sett og reddet et barn, men også om saker hvor det virker som om ingen kontrollerer dem. Jeg har passet på å ta med utfyllende opplevelser gjennom boka for å gi leseren rom for refleksjon, forteller Hem. Tegning: Ane Hem
BARNEDRAPET: – Dette var en jente som skulle ha gått på skolen, syklet rundt i nabolaget og hatt sin plass i verden, men alt dette ble tatt fra henne. Det var viktig for meg å begynne boka med hennes historie. Som fornærmet ble hun nærmest borte, og man fikk høre lidelseshistoriene til de tiltalte. Det var derfor viktig for meg å gi denne jenta en tilstedeværelse, sier Hem om jenta som druknet i en vannbøtte. Dette er den tiltalte moren. Tegning: Ane Hem
Tegner det du ikke får se
Alt som skjer i domstolene har så tydelige grenser, mener rettstegner Ane Hem. I en kritikerrost fersk bok ønsker hun å gi et bredere bilde av det som skjer i retten. Samtidig advarer hun mot en utvikling som hun mener skaper avstand mellom jussen og den allmenne rettsfølelse.
Husker du jenta på ett år og ni måneder som døde etter at moren hadde holdt hodet hennes i en bøtte vann i Oslo? Moren ble dømt for forsettlig drap, og en britisk mann, som via nettet oppfordret moren til å ta i bruk avstraffelsesmetoden, dømt for medvirkning til forsettlig drap. De fikk henholdsvis 14 og 16 års fengsel. Saken var Ane Hems første møte med retten.
I dag jobber Ane Hem frilans som tegner, skribent og designer.Foto: Privat
Etter initiativ fra den erfarne rettsreporteren Inge D. Hanssen, tok hun opp en plass på pressebenken med tegneblokk for første gang i 2014 på vegne av Aftenposten.
Annonse
Nå har Hem gitt ut en bok, et samtidsportrett av rettssystemet kaller hun den, med tittelen «Et spørsmål om skyld».
– Jeg er primært drevet av nysgjerrighet. Når jeg møter på noe som virker uforståelig, får jeg et veldig sterkt behov for å dissekere det og få svar, sier hun til Advokatbladet.
Savnet helhet
I boka skildrer Hem tiltalte, fornærmede, pårørende og vitner. Institusjoner, advokater og påtalemyndighet. Domstoler og nemnder. Hun ønsker å gi plass til menneskene som vi ellers ikke hører så mye om.
Etter flere år som rettstegner erkjente Hem at hennes samfunnsoppdrag ikke var oppfylt. Pressens selekterte presentasjon av straffesakene ga ikke et fullstendig bilde av virkeligheten i retten eller av det som skjer etterpå, mener hun.
«Det var ikke noe utilstrekkelig i det retten hadde gjort. Alt ved den har så tydelige grenser. Den skal ta imot det som legges fram, og ikke mer. Den utmåler skyld og straff etter de lovene som skal anvendes. Da er den ferdig. Men jeg synes ikke vi som formidlet det, skulle vært ferdige. Ingen hadde krevd av oss at vi skulle stoppe der. For alle visste at dette har skjedd før og kommer til å skje igjen. Hvis det ikke var greit, skulle vi ikke da ha forsøkt å se etter et sted der noe kunne vært gjort annerledes?», skriver Hem om jenta som druknet.
Med boka håper hun å vise et mer utfyllende bilde av det som skjer i retten.
– Virkeligheten vil alltid være mye større enn det utvalget man gjør. Det er så mange ting vi bør ta vare på og vise frem, som det kanskje ellers ikke ville finnes noen ordentlig spor etter. På den måten opplever jeg boka som helhetlig.
«(…) og etter tre dager i rampelyset var de som hadde drept NN, like glemt som NNs korte liv hadde virket hele veien. Jeg forsto ikke hva vi hadde villet fortelle med det», kan man lese videre.
SVIGERMOR: Moren til en enke som mistet ektemannen i æresdrap. Moren var selv tiltalt for drapet sammen med far til enken og en onkel omtalt som «Hamza» i boka. Hem skriver om hvordan deres opplevelse av rett og galt havnet på kollisjonskurs med juryens rettferdighetsfølelse. Moren skrek og kastet ting rundt seg da dommen falt.Tegning: Ane Hem
Bygger bro
Hem brenner for pressens samfunnsoppdrag, men også for relasjonen mellom allmennhetens rettsfølelse; det som oppfattes som rettferdig, og rettsvesenet. Hun er bekymret for at de er på vei til å gli fra hverandre.
– Jeg tror det er utrolig viktig at det finnes broer mellom offentlighetens forståelse av rettferdighet og jussen. En slik bro som nå er borte, er juryordningen. Pressen er en annen bro. Her har det også skjedd endringer. Der man før kunne ta seg god tid og spesialisere seg, har premissene for store deler av journalistikken forandret seg, sier Hem.
– Noe av nettverket forsvinner, de dype samtalene mellom pressen og retten, man er mindre til stede, man har det mer travelt, må levere fortere. Mellom teknologien, tidspresset og den økte informasjonstilgangen har det kommet noen rammer som gir den langsomme måten å se på litt dårligere betingelser. Dermed er også denne broen mellom allmennheten og jussen, som jo pressen representerer, i endring.
Om juryordningen skriver hun:
«Alt var en strøm av individer som var forskjellige hver gang. Likevel var det et mønster der – måten jussen og allmennheten møttes på, hadde de samme mekanismene, de samme rammene. Hver gang forsøkte de å bygge bro, enten de lyktes eller ikke. Det ble tungt og viktig og skummelt at ordningen skulle bort når jeg tenkte slik på det. (…) En forbindelse til virkeligheten ble borte, og jeg var usikker på om det som var igjen, var nok til å holde allmennheten og jussen sammen i et lykkelig forhold. Lekdommerne hadde ikke det samme gjennomslaget som en jury».
PEDOFILI: Den kvinnelige tiltalte i en rettssak mot et pedofilt nettverk i Drammen. Vedkommende var kjæresten til hovedtiltalte, og hadde latt ham begå overgrep mot barnet sitt. Overgrepene hadde blitt planlagt mens hun var gravid. Totalt fem personer var tiltalt for å ha begått overgrep mot både spedbarn og eldre barn. «(...) vi hadde ikke kommet noen vei. Noe skulle ha vært lært eller utrettet eller fullført fra saken i Drammen før vi gikk løs på en ny», skriver Hem om pressens dekning av nettverket.Tegning: Ane Hem
Et annet ståsted
Samtidig snakker Hem om det hun kaller «skyggerettsvesenet» - at saker oftere trekkes inn i lukkede rom der allmennheten ikke har tilgang.
– Åpenheten forsvinner. Møtene mellom allmennheten og statens voldsmakt, som rettsvesenet jo forvalter, blir færre. Domstolens kontakt med den allmenne rettsfølelsen blir til på de arenaene som svekkes nå. Det gjør meg engstelig.
På Facebook har Advokatforeningens ferske leder Jon Wessel-Aas, som også har bistått Hem med juridisk og etisk rådgivning, skrevet at boken «bør være pensum for alle jurister».
– Jeg kan ikke fortelle hverken politiet eller advokater hvordan de skal gjøre jobben sin, men jeg kan vise dem virkeligheten fra et annet ståsted. Det tror jeg er verdifullt nettopp for å gjenopprette noe av det vi holder på å miste i dette fellesrommet for forståelse, sier Hem.
Se flere rettstegninger i bildekarusellen øverst i saken!
