Ti punkts sakkyndige-sjekk

Innstilingen, som representanter fra Advokatforeningen, Dommerforeningen, Riksadvokaten og Regjeringsadvokaten står bak, ble overrakt advokatforeningens leder Erik Keiserud og lederne av de øvrige partene i begynnelsen av oktober.

Se utdrag av de ti retningslinjene her

Det var Keiseruds årstale i 2012, «Sakkyndighet i rettspleien - hjelp for dommeren, eller fare for rettssikkerheten» som etterlyste bedre regulering av sakkyndige i domstolene. Talen ble startskuddet for et bredt, tverrfaglig samarbeid om nye retningslinjer.

– Da vi ble enige om å lage retningslinjer, og ikke forslag til nye regler, var arbeidet lett, sider Anders Ryssdal, leder av utvalget og partner i Wiersholm, da deler av utvalget var samlet i Advokatforeningens lokaler for å avgi rapporten.

Vil styrke sakkyndigheten

Anders Ryssdal mener de nye retningslinjene vil klargjøre hva som er den sakkyndiges rolle og hva den sakkyndige ikke skal uttale seg om.

– I alle typer sakkyndighet er det en større eller mindre grad av skjønn og usikkerhet, og da må vi ha bedre kontroll med hvordan den utføres, sier Ryssdal.

Erik Keiserud satte pris på at den 69 sider lange rapporten «var innen rimelighetens grenser når det gjelder tykkelse».

– Dette betyr ikke at det ikke er mange spørsmål som omhandles, men rapporten er ganske fortettet i sin form, sa advokat Frode Sulland, Advokatforeningens representant i utvalget.

Utvalget er helt enige om at sakkyndighet i rettspleien er svært viktig, understreket han.

– Vi ønsker å styrke det sakkyndige bidraget både i sivile saker og i straffesaker. Det har jo vært en debatt om å spa ut hele sakkyndigheten, men vår holdning er helt den motsatte; det er et behov for både flere og mer omfattende sakkyndige bidrag, sa Sulland.

Det er viktig å vite hvor den sakkyndige har hentet sin informasjon fra, påpekte utvalgsmedlem Inga Bejer Engh, tingrettsdommer i Oslo tingrett.

– I dag kan man ikke alltid være trygg nok på kontradiksjonen, spesielt i sivile saker som barnevernssaker. Der er det kvalitetsforskjeller, sa Engh.

Vil unngå «presteskap»

Fremfor å foreslå begrensninger i bruken av sakkyndighet, har utvalget konsentrert seg om tiltak for å gjøre de sakkyndiges bidrag transparente og kontrollerbare, heter det i rapporten.

Et problem oppstår når retten og sakens øvrige aktører «ikke fullt ut forstår det sakkyndige bevisets innhold, eller er i stand til å vurdere kvaliteten til det sakkyndige bevis.» Dette er et hovedspørsmål, mener utvalget.

«Dersom rettslivets aktører ikke, eller bare i begrenset grad, forstår bevisets innhold, kan det på den ene side oppstå en naturlig tendens til å «bøye seg for den sakkyndige». Dette er uheldig – det er viktig å unngå ikke bare juridiske, men også sakkyndige «presteskap», hvis bedømmelser hverken kan kontrolleres eller etterprøves», heter det.

En annen fare er at selvsikre dommere hever seg over det sakkyndige bevis ut fra tankegangen om at det man ikke forstår, ser man bort fra, og stoler heller på egen innsikt, påpekes det.

«Det er heller ikke heldig, og vil ikke være i samsvar med partenes legitime krav på å bli bedømt utfra den kunnskap samfunnet besitter på domstidspunktet.»

Nyttige for alle

Ryssdal tror retningslinjene nå vil bli brukt i alle domstoler, ettersom arbeidet er tverrfaglig, og det er stor enighet om målene.

– Nå kan man gå fra de generelle retningslinjene til mykere regler som er tilpasset hver enkelt sak. Den store fordelen med retningslinjene er at man må ta stilling til hva man skal legge vekt på før man starter arbeidet. Dette blir en stor hjelp til de sakkyndige om å holde seg til saken, så de ikke sklir ut på glattisen og uttaler seg om ting de ikke burde uttale seg om, sier Ryssdal.

Se utdrag av de ti retningslinjene her