Psykologer slår alarm: Færre og færre vil ta sakkyndig-oppdrag for domstolene

Sakkyndige bidrar til at avgjørelsesorganet kan ta beslutninger på en mer solid måte ved å tilføre psykologisk fagkunnskap med relevans for de vurderingstemaene en sak reiser.

Enten det dreier seg om erstatningssaker ved helseskade, utilregnelighetsvurderinger eller barnefaglige spørsmål, har psykologer solid faglig kunnskap som øker rettssikkerheten til involverte personer ved det sakkyndighetsarbeidet vi utfører.

I særs grad er dette viktig ovenfor barn og familier, og ovenfor sårbare personer innen psykisk helsevern. Å ha rask tilgang til sakkyndige er sentralt, og tidsaspektet er særlig viktig i barnesaker.

Både domstol, forvaltningen og Fylkesnemnda formidler at det er blitt tiltakende vanskelig å få tak i sakkyndige til disse sakene, samtidig som EMDs tilbakemeldinger understreker nye krav om solide faglige begrunnelser for vedtak, noe som innvirker sterkt på behovet for sakkyndige.

- Sakkyndige psykologer minker veldig raskt

Norge har frem til nå hatt en relativt stabil gruppe sakkyndige psykologer som har påtatt seg oppdrag for barnevern, fylkesnemnd og domstol. Denne gruppen er i ferd med å minke veldig raskt.

Ulike strategier for rekruttering har blitt prøvd:

Universitetene har rustet opp læreplanene for profesjonsstudentene med kurser i sakkyndighet for å på den måten starte motivasjonsarbeidet for å stimulere psykologer til å utøve sakkyndighets oppgaver etter endt utdanning.

Det toårige utdanningsprogrammet i barnefaglig sakkyndighet er også revidert og opprustet for å tiltrekke flere kollegaer. Dessverre er deltagelsen lav, noe som muligens avspeiler de vansker som trekkes frem blant annet i dette innlegget.

Med samme intensjon etablerte Norsk psykologforening et eget fagutvalg for rettspsykologi og sakkyndighet (FURS) i 2016, en annerkjennelse av at sakkyndighet også har en formell plass i foreningens portefølje med å fylle en viktig samfunnsfunksjon.

- Tiltakene monner ikke

Vi vet enda ikke om disse tiltakene har ført frem. Det monner uansett ikke på langt nær i forhold til behovet. Flere erfarne kollegaer går snart av med pensjon og i tillegg finner flere kollegaer seg andre oppgaver på grunn belastninger, salærsats og halvering av salærsats for reisetid. Dette er utfordringer det burde gå an å komme til rette med, etter vår mening.

BufDir har i sin rapport «Ensomme eksperter» pekt på flere svakheter i dagens ordning med sakkyndige, både hva gjelder opplæring/etterutdanning, rekruttering og vedlikehold. Uten å gå inn på alle de områder som det der anbefales videre utredet eller endret, er det fremfor alt tre områder som bekymrer sakkyndige i dag: Store arbeidsmessige belastninger, etiske utfordringer og manglende økonomisk verdsetting. Mer om dette under.

Ensomt og belastende

Arbeidet er belastende over tid. Som sakkyndig involveres man ofte i konflikter mellom individer som er i krise (barnelovssaker) og mellom individer og det offentlige (barnevern, tilregnelighets- og erstatningssaker).

Arbeidet utføres oftest alene, noe som gir liten mulighet for viktig egenivaretagelse etter opprørende og vanskelige samtaler og møter. Arbeidet innebærer også hjemmebesøk til personer som kan ha alvorlige psykiske vansker og/eller rusproblematikk.

Alene og uten noen form for sikkerhet rundt seg, kan dette karakteriseres som en tidvis høyrisikoaktivitet i statens tjeneste. Enkelte sakkyndige utsettes også for sjikane og trusler i ettertid, noe som oppleves som belastende.

Et tiltak kan være en organiseringsform som i større grad muliggjør faglige fellesskap og to sakkyndige i særlig vanskelige saker, og i en linje med personalansvar uten at rollen blir styrt eller avhengig av en viss myndighet.

Etiske utfordringer

Arbeidet er etisk utfordrende. Sakkyndige kjenner sterkt på behovet for våre tjenester fra oppdragsgivere i barnevern og domstol, og opplever ofte at det er et rettsikkerhets- og et menneskerettslig problem at prioriterte barnesaker nå må utsettes som følge av mangel på sakkyndige.

For disse barna og familiene utgjør dette et rettssikkerhetsproblem. Flere strekker seg derfor langt for å avhjelpe disse tilstandene, med mulig negative følger for egen arbeidssituasjon og helse.

Et tiltak kan være at man oppretter en sentral enhet med oversikt over sakkyndige og deres kompetanse slik man gjort for rettspsykiaterne og psykologene ved Nasjonal enhet for rettspsykiatrisk sakkyndighet (NERS), og at man etablerer gode faglige støttefunksjoner.

- Økonomisk svekket

Arbeidet er lite verdsatt i termer av økonomi. Advokatforeningen har gjort det godt kjent at salærforskriften stått nærmest på stedet hvil de siste årene og reisegodtgjørelsen har minket.

Selv om regjeringspartiene er blitt enige om å øke reisegodtgjørelsen med 21 millioner kroner, dekker det bare opp en brøkdel av reduksjonen som den forrige regjeringen gjennomførte.

Siden sakkyndige følger samme forskrift for godtgjørelse, betyr det at også vi som gruppe er rammet med resultat at sakkyndige ikke er særlig lystne på reiseoppdrag eller saker som innebærer mye reising. Med tanke på at det er særdeles få sakkyndige i distriktene, innebærer dette enda en utfordring.

I hver konkret sak kreves det omfattende reise, selv i saker som ikke er i distriktene. Det er hjemmebesøk, besøk på skole/barnehage og samtaler med ulike komparenter. Mye av dette arbeidet bør gjøres ved fremmøte og fysiske møter.

- Mer økonomisk attraktivt å jobbe for barnevernet

I en arbeidshverdag der det er høyt arbeidspress og det i liten grad lønner seg å reise hjem, blir flere besøk og samtaler avviklet over video eller telefon. Resultatet av dette kan være dårligere kvalitet på det sakkyndige arbeidet, med påfølgende fare for rettssikkerheten til de involverte parter.

Den lave taksten i domstolen leder sannsynligvis også til en skjevhet i hvem sakkyndige velger ut som oppdragsgiver. Det er mer attraktivt å arbeide for barnevernet, da man kan sette egen takst som er mer i tråd med hva psykologer tar i privatpraksis for utredning og behandling.

Færre påtar seg oppdrag

Det er derfor en stor bekymring at enda flere sakkyndige slutter med å ta saker på offentlig sats. Det er også slik at psykologer i fast stilling, som tar på seg oppdrag som sakkyndig, får redusert takst med begrunnelse i at denne personen har færre utgifter til kontorutgifter.

Dette har ført til at det er enda færre som påtar seg slike oppdrag. Et tiltak her vil være å høyne taksten slik at den tilsvarer privatpraktiserende psykologers takst for utredning og behandling, gi kompensasjon for arbeid på kveld/helg samt reversere og trekke tilbake halveringen for reisetakst som ble innført i fjor.

Ber regjeringen lytte

En uavhengig sakkyndighetsstand er en helt nødvendig brikke i en velfungerende rettstat (omformulert fra Berit Reiss-Andersens støtte til advokatenes aksjonsforslag).

Selv om noen av punktene over vil ta lengre tid å arbeide seg gjennom for å oppnå virksomme tiltak, representerer det siste punktet om økonomi et forholdsvis enkelt aspekt som man burde finne plass til i statsbudsjettet.

Vår forhåpning er at den nye regjeringen skal lytte til våre innspill, og komme oss i møte med en dugelig og respektfull økning i de sakkyndiges salær og på noe sikt gå i dialog med oss om å muliggjøre nye organisasjonsformer for sakkyndige psykologer.