Påtalemyndighetens bruk av sakkyndige rapporter

Det har i den senere tid vært en rekke presseoppslag om at Vegvesenets UAG-rapporter (dybdeanalyse av dødsulykker, red.anmerk.) ikke har vært tilgjengelig for påtalemyndighet og domstoler. Dette på tross av at rapportene kunne inneholde opplysninger som kunne tenkes å føre til frifinnelse.

Undertegnede var forsvarer for den 20 år gamle mannen som siste uke i november ble frifunnet av Eidsivating lagmannsrett for uaktsomt drap i forbindelse med en bilulykke. Dette innlegget er skrevet med hans samtykke.

Det er prisverdig at VG og senere øvrig presse i en rekke artikler og innslag har satt søkelys på manglende offentlighet knyttet til UAG-rapportene, og de rettssikkerhetsspørsmål dette reiser. Tilbakeholdet kan ha ført til uriktige domfellelser, og til feilaktige erstatnings- og forsikringsoppgjør.

Det er en fornuftig og riktig avgjørelse at Riksadvokaten nå har beordret gjennomgang av alle domfellelser på dette området fra 2005 og frem til nå. Jeg skulle ønske at tilbakeholdelsen av UAG-rapportene var min største grunn til bekymring for rettssikkerheten. Det er det ikke.

Det som bekymrer meg langt mer er påtalemyndighetens og tingrettens bruk og vektlegging av sakkyndige rapporter.

Den 20 år gamle mannen ble dømt i tingretten, selv om UAG-rapporten var fremlagt også der. UAG-rapporten beskrev, sammen med bilder jeg selv hadde tatt, den farlige asfaltkanten. Eksistensen av asfaltkanten var det således ingen tvil om.

Men kanten var verken nevnt i politiets rapporter eller i rapporten fra Vegvesenet som var en del av sakens etterforskningsdokumenter. Heller ikke fremkom den i politiets eller vegvesenets bilder. Derimot var den lett å se på bilder som NRK tok på stedet på ulykkesdagen.

Det som har vært denne sakens kjerne, og som tiltalen bygget på, var hvorvidt fører, på en rett strekning og på tørr asfalt, hadde forårsaket en skrens som gjorde at han kom utenfor den høye asfaltkanten.

Det var på stedet ingen spor etter en slik skrens. Det fremkom ingen opplysninger i politirapporter om en slik skrens. Fire øyevitner var tydelige på at det ikke hadde vært en slik skrens, sakkyndig vitne, trafikketterforsker Jan Brodtkorb, var tydelig på at en slik skrens ikke kunne ha funnet sted.

Vegvesenet hadde ikke, verken i ordinær- eller i UAG-rapport, funnet holdepunkt for en slik skrens. Jeg, som forsvarer, argumenterte og prosederte tydelig på at en slik skrens ikke var sannsynlig, og at det ikke bare var rimelig tvil, men at skrensen måtte anses motbevist.

Det eneste stedet denne skrensen fremkom, var i en rapport som påtalemyndigheten hadde bestilt av ingeniørfirmaet Rekon AS. Selskapets kundegruppe er, så vidt jeg kjenner til, for det vesentlige påtalemyndighet og forsikringsselskap. Dette gir i seg selv grunn til refleksjon.

På tross av sammenfallende vitneforklaringer og de øvrige bevis, mente både aktor og tingrett at det var hevet over tvil at en slik skrens hadde funnet sted. Tiltalte ble i tingretten domfelt på dette grunnlag. Hvor blir det av frasen om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode? Er ikke fem sammenfallende vitneforklaringer tilstrekkelig?

Saken ble som kjent anket til lagmannsretten. Påtalemyndigheten argumenterte i denne sammenheng for at saken ikke fortjente ny prøving i lagmannsretten. I et rettssikkerhetslys er dette for meg uforståelig.

Fordi denne side var overbevist om at den omtalte skrensen ikke kunne ha funnet sted, ble Børre Skiaker, tidligere motorsportutøver og nå generalsekretær i KNA, og Arvid Aakre, amanuensis og leder for trafikkteknisk senter ved NTNU, engasjert som sakkyndige blant annet for å vurdere skrensens sannsynlighet. Tiltalte tok, med støtte fra familie, i denne sammenheng en betydelig økonomisk risiko for å få bevist sin uskyld. Ikke alle har mulighet til det.  Er dette rettssikkerhet lik for alle?

For lagmannsretten fremholdt og underbygget både Brodtkorb, Skiaker og Aakre, i tillegg til de samme vitner og bevis som for tingretten, at skrensen fremsto som usannsynlig.

Påtalemyndigheten frafalt da grunnlaget som tiltalen var bygget på, og erkjente at en slik skrens ikke kunne anses å ha funnet sted. Når skrensen falt, så bortfalt også grunnlaget for fartsberegningen som var en del av tiltalen. Tilbake sto man med det objektive faktum at tiltalte hadde kommet utenfor vegkanten, uten at man hadde noen holdepunkter for hva en eventuell uaktsomhet besto i.

Det var enighet om at veikanten var opptil 12 cm høy, der den maksimalt skulle vært 3. Dette var dokumentert med bilder som jeg hadde tatt, og i UAG-rapporten og ved vitneutsagn. De sakkyndige syntes enige om at uten asfaltkanten, så ville dette ikke blitt noen dødsulykke. På tross av dette mente møtende aktor at det fortsatt var grunnlag for domfellelse for uaktsomt drap. En enstemmig lagmannsrett var heldigvis av en annen forståelse.

Det er etter min oppfatning saklig grunn til å frykte at det kan foreligge feilaktige domfellelser i tilfeller hvor påtalemyndigheten og domstolene utelukkende eller i stor grad har basert sine beviser på Rekon AS og eventuelt andre sakkyndige.

Jeg er kjent med en annen (sivil) rettsavgjørelse hvor Rekons konklusjoner ble avvist av retten fordi rapporten var i strid med vitneforklaringer. Jeg har ved summarisk gjennomgang av rettspraksis sett at det i saker med flere sakkyndige ofte er stor uenighet mellom dem om foretatte beregninger. Hva skjer i de tilfeller hvor det ikke er vitner, og der hvor man kun har en sakkyndig rapport å bygge på?

Dette utgjør etter min mening en minst like stor trussel for rettssikkerheten som Vegvesenets tilbakehold av UAG-rapportene.

Jeg har oppfordret Riksadvokaten til å ta initiativ til at gjennomgangen av de aktuelle straffesaker også må omfatte et kritisk lys på de tilfeller hvor de sakkyndige rapporter kan ha vært avgjørende eller medvirkende årsak til domfellelse.  Videre er Riksadvokaten oppfordret til å instruere den lavere påtalemyndighet om å utvise varsomhet knyttet til ensidig tillit til slike rapporter. Jeg minner i denne sammenheng om at min klient ble dømt i tingretten utelukkende på bakgrunn av rapporten fra Rekon AS, og at rapporten var i sterk motstrid til opplysninger i UAG-rapporten.

Jeg vil videre oppfordre både domfelte og advokatkollegaer til å være oppmerksomme på dette i forhold til egne saker. Advokater bør også ha erstatnings- og forsikringsoppgjør i tankene.

Både fra Politiskole og juridisk studie har jeg lært at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, og at påtalemyndigheten også skal vektlegge de forhold som er til tiltaltes fordel. Jeg trodde dette fortsatt var gjeldende lære. I min tid som høgskolelektor ved Politihøgskolen har jeg videreformidlet dette til noen hundre politihøgskolestudenter.

Alle aktører i strafferettspleien må ha som mål å hindre at uskyldige blir dømt, og dette er et innspill i denne anledning.