Slik fikk han opp salærsatsen med 18 prosent

Med over 1200 saker prosedert i Høyesterett mellom 1961 og 2004 er Hans Stenberg-Nilsen (90) en av Advokatforeningens mest markante ledere.

Stenberg-Nilsen ledet foreningen mellom 1985 og 1988. Fremdeles skriver han gjerne innlegg når det er saker han engasjerer seg for. Han husker godt hvilke saker som opptok Advokatforeningen og Advokatbladet under hans ledelse på midten av 80-tallet.

– En av de store sakene på representantskapsmøtet i 1984 var debatten om hvorvidt man skulle gjeninnføre høyesterettsadvokat-tittelen eller ikke. Jeg var hovedtalsmann for siden som ikke ønsket å få tittelen tilbake, sier Stenberg-Nilsen til Advokatbladet.

«Bakgrunnen for dagens diskusjon er lovendringen i 1978 hvorved skillet mellom laud og haud ble opphevet i relasjon til adgangen å fremstille seg for prøven, og høyesterettsadvokat-tittelen bortfalt. Meningen med dette var dels et ønske om å utjevne tittel-forskjellen på lang sikt. Man var klar over at nyordordningen innebar en urimelighet overfor de som etter hvert besto prøven, men fant dette likevel nødvendig», heter det i referatet fra Advokatforeningens representantskapsmøte i 1984 gjengitt i Advokatbladet.

Stort engasjement

Debatten om høyesterettsadvokat-tittelen var nært beslektet med tilgangen til prøvesaker.

– Problemet var at det var så stor konkurranse om alle prøvesakene. Dermed var det mange flinke advokater som ikke fikk tittelen høyesterettsadvokat. Det fremsto nok litt tilfeldig hvem som fikk tildelt disse prøvesakene. Derfor vedtok vi å gå over til at man bare måtte prøve to saker fremfor tre, sier Stenberg-Nilsen, som mimrer tilbake til sterke fronter i debatten.

– Det var en del medlemmer som protesterte hardt mot at de ikke fikk ta i bruk høyesterettsadvokat-tittelen, og det betydde nok mye for en del av dem som hadde tittelen – og særlig det at ingen andre fikk samme tittel.

Steile fronter

Stenberg-Nilsen trekker frem den evinnelige salærstriden som en annen viktig sak fra hans ledertid.

– Vi kjørte saken så langt vi kunne, og fikk alle medlemmene til å levere oss en oppsigelse av sine faste forsvarerverv. Med disse på hånden startet vi forhandlingene med departementet, erindrer han.

166 av 175 faste forsvarer sendte inn sine oppsigelser.

– Det var et kraftig maktmiddel vi hadde.

Etter mye om og men fikk aksjonen resultater. Justisdepartementet endte med å sette opp salærsatsen fra 325 til 385 kroner, en oppgang på hele 18 prosent.

«Forhøyelsen er et lite skritt i retning av riktig salærnivå, men samtidig et stort steg frem mot en ny dimensjon for Advokatforeningen. Advokatene har denne gang brutt en barriere og vist at man ikke tåler hva som helst. Dette må myndighetene ta hensyn til i fremtiden», skrev Stenberg-Nilsen i sin leder i januar-utgaven av Advokatbladet i 1987.

– Nå er dette nesten 35 år siden, og vi får ta striden med et smil, men det var en kjempesak for Advokatforeningen og Advokatbladet den gangen. Dessverre har det vist seg å være en sak som fremdeles kommer opp omtrent annethvert år.

– Meddelelsesblad

– Advokatbladet nå kontra da kan forresten nesten ikke sammenlignes. I dag er Advokatbladet blitt et interessant og bilderikt blad – det var det ikke den gangen. Da var det mest et meddelelsesblad til medlemmene, sier Stenberg-Nilsen, som var med å hente inn bladets redaktør Per Wang, som var journalist, med en bevisst tanke om å vitalisere bladet.

Selv hadde Stenberg-Nilsen sin siste høyesterettssak i 2004, en sak som omhandlet spørsmålet om Dagbladet og Aftenposten kunne straffes for å ha tatt bilder av Veronica Orderud uten samtykke på vei ut av rettslokalet etter domfellelsen i Nes herredsrett i 2001.

Han fortsatte advokatkarrieren i flere år etter dette.

– I dag vil jeg omtale meg selv som et interessert medlem av Advokatforeningen, sier 90-åringen.