– Et eget folk behøver en egen rettskultur

Det sier sorenskriver Finn-Arne Schanche Selfors ved Indre og Østre Finnmark tingrett, som har rettssteder i Tana og Vadsø. I Tana finner man også det eneste rettsstedet i Norge der alle dommere og ansatte i domstolen snakker samisk.

Tidligere i vår inviterte Høyesterett til seminar om den samiske dimensjonen i domstolene, der Selfors var blant innlederne.

Ifølge Selfors har det vært avgjørende å få løftet seminaret opp i Høyesterett, ettersom det er her mange av premissene for arbeidet med samiske saker legges. Det grunnleggende spørsmålet som seminaret hadde til hensikt å belyse, var hvordan norske domstoler skal ivareta den samiske rettskulturen.

– Det er alminnelig anerkjent i dag at staten Norge er etablert på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Når man anerkjenner det, så må man også sørge for at rettskulturen til begge folk ivaretas. Rettskulturen er en helt sentral del av det å være et eget folk, mener Selfors.

Kulturforskjeller

Men hva er egentlig samisk rett? Dette var noe av tematikken som han ønsket å belyse for Høyesterett.

Fra samisk side har det over lang tid eksistert egne regler og sedvaner for hvordan man for eksempel skal forholde seg til bruken av naturen, forklarer han.

– Sedvaner og ordninger internt i samiske bygdesamfunn er en sentral del av den samiske rettskulturen, og på flere områder skiller tradisjonene seg fra det som er vanlig i norsk rett. Vi har for eksempel ikke tradisjoner med odelsrett, men praktiserer en ordning der yngste hjemmeværende barn har fortrinnsrett til å overta foreldrenes gårdsbruk eller reindrift.

– I den samiske kulturen har man også litt andre tradisjoner når det gjelder barneoppdragelse. Tradisjonelt har det vært slik at barn fra en tidlig alder har fått ansvar og vært delaktige for eksempel i reindrift- og gårdsarbeid. I tillegg spiller slekt og utvidet familie en sentral rolle dersom foreldre ikke kan ta vare på egne barn. I slike situasjoner bør barnevernet ta hensyn til at gudforeldre og andre utenfor kjernefamilien vanligvis vil påta seg ansvaret for barna, i stedet for å sende barnet vekk til en fosterfamilie, for eksempel.

Fokus på forsoningsprosesser

Selfors mener også det i større grad bør satses på forsoningsprosesser enn det som ellers er vanlig i norsk rett, og særlig i forbindelse med straffutmåling i straffesaker.

– Ved konflikter i lokale bygdesamfunn er det veldig viktig å få til gode prosesser og løsninger som kan gjenopprette relasjoner mellom folk som befinner seg i det samme miljøet. Dersom man ikke greier å tilrettelegge for slike forsoningsprosesser, kan konflikter videreføres mellom folk og familier i lokalmiljøet.

– Konflikter som ikke løses med gjenoppretting, kan i større grad føre til at folk velger å trekke seg unna stedet. Dersom personer med samisk språk og kultur flytter vekk, vil dette kunne bidra til at det samiske samfunnet svekkes enda mer, forklarer Selfors.

– Sametingets syn undergraves

Selv om det finnes kontraster, påpeker han at sameretten og samiske sedvaner på flere områder har blitt gradvis mer lik de norske.

– Samene bor jo i Norge og er en del av det norske samfunnet, så dette er naturlig. Men da må man jo også spørre seg i hvilken grad man fra samisk side skal få anledning til å videreutvikle en egen rettskultur. Her blir det også relevant å spørre i hvor stor utstrekning man i norske domstoler skal legge vekt på de samiske tradisjonene, og for eksempel hvor langt man skal gå i å vektlegge Sametingets syn i konkrete saker.

– Viktig erkjennelse

Sametingspresident Silje Karine Muotka mener det er en viktig erkjennelse at samiske saker er noe annet enn andre saker.

Som sametingspolitiker kan man ikke fremme lovproposisjoner, påpekte hun.

– Tar man dette i betraktning, er det ikke så rart at vi kommenterer dommer som vi mener er i strid med urfolks rettigheter.

Fosen-dommen som kom i fjor, er en viktig samerettslig dom fra Høyesterett, sa hun.

– Både Sametinget og reindriften advarte om at vindkraftutbygging på Fosen ikke lot seg kombinere med reindrift, og derved krenker samers rett til reindrift. Men etter at myndighetene har vunnet frem i andre saker med krenking av samers kulturvern, var det ikke overraskende at myndighetene hadde en god dose selvtillit, mente Muotka.

Sistnevnte problemstilling ble satt på spissen i Høyesterett i 2017 i en sak om reintallsreduksjon.

– Her mente Sametinget at man skulle fordele reintallet internt i distriktet, og at de minste reineierne skulle beskyttes i større grad enn de største. De ønsket altså en viss form for utjevning. Høyesterett var uenige i dette synet, og mente man måtte vektlegge reindriftslovens regler om forholdsmessig reduksjon av reintallet. Høyesterett valgte derfor å se bort fra Sametingets innspill i saken, selv om dette var et syn med godt fotfeste blant samer flest. Høyesterett videreførte også sitt eget standpunkt i en ny sak om reintallsreduksjon fra 2019.

– Komplisert juridisk metode

I begge de nevnte dommene var det dissens i Høyesterett. Dette illustrerer hvor kompliserte spørsmål slike typer saker berører, påpeker Selfors.

– Dette er saker med sider både mot norsk rett og samiske sedvaner, og i mange tilfeller vil også folkerett og internasjonal lovgivning komme inn i bildet. Her er det mange rettskilder som skal harmoniseres, og dette aktualiserer nokså kompliserte vurderinger som har å gjøre med grunnleggende juridisk metode. At Høyesterett nå slipper flere samiske saker inn til behandling, er nok et utslag av at det eksisterer en rekke uavklarte spørsmål med behov for grundige vurderinger.