Karasjok-dommen: - En seier for urfolks rettigheter

- Dette er en viktig dom i norsk rettshistorie og en seier for lokalbefolkningen og for urfolks rettigheter, sier advokat Caroline Lund, partner i Advokatfirmaet Lund & Co i en pressemelding.

Hun har representert lokalbefolkningen sammen med advokatene Lasse Gommerud Våg og Carsten Smith Elgesem i rettsaken som gikk over tre uker i Karasjok i januar.

- Saken har blitt meget grundig behandlet, først i Finnmarkskommisjonen i ti år, og nå i en rettsak over tre uker. Dommen er omfattende, sier Lund.

Hun viser til at begge instanser har kommet til samme resultat.

- Vi håper at FeFo vil akseptere Utmarksdomstolens dom slik at vi kan komme i gang med en lokal forvaltning av utmarken i Karasjok, sier hun.

Dommen (UTMA-2021-86077-5 – UTMA-2021-86497-2) falt 21. april, og Finnmarkseiendommen har fire uker på å ta stilling til om de vil anke dommen.

- En anke vil i så fall gå direkte til Høyesterett, sier Lund.

Hvem har eiendomsrett?

Spørsmålet Utmarksdomstolen, ledet av lagmann Nils Asbjørn Engstad, skulle ta stilling til, er hvem som har kollektiv eiendomsrett til usolgt grunn i Karasjok kommune: Alle beboere i Karasjok, samer bosatt i Karasjok, eller Finnmarkseiendommen (FeFo)?

To grupper fra Karasjok; en bestående av Karasjok kommune, Karasjok Sameforening og en rekke privatpersoner, ville ha domstolen til å fastslå at grunnen i Karasjok kommune ikke er underlagt FeFos eiendomsrett, samt at lokalbefolkninga i Karasjok har kollektiv eiendomsrett til grunnen (restarealet) på ordinært grunnlag.

Den andre parten, Guttormgruppen, representerte to reinbeitedistrikter i Karasjok. Deres påstand var at det er bare er den samiske befolkningen i Karasjok som har kollektiv eiendomsrett. Prosessfullmektiger for denne parten var advokatene Andreas Brønner og Erik Brønner i Advokatfirmaet Brønner & Co.

Motpart var Finnmarkseiendommen, representert av advokatene Frode Innjord og Rune Mykkeltvedt i Hjort.

Frykter jakt-hindre

Norges Jeger- og Fiskerforbund og Máhkarávju siida var partshjelpere for FeFo, og var representert av Terese Astrid Negaard Sørli i Haavind og advokat John Jonassen i Advokatfirmaet Jonassen.

Siidaen ønsket å ha FeFo som fortsatt eier for å sikre forutsigbare rammer for forvaltningen, og frykter konflikter når interne ressurser skal forvaltes i kollektivet, mens Jeger- og Fiskerforbundet anførte at en lokal eiendomsrett i Karasjok kan føre til at innbyggere andre steder i Finnmark ikke vil kunne jakte og fiske i Karasjok.

Dro historiske linjer tilbake til 1751

– Spørsmålet retten skal ta stilling til, mangler sammenligning i norsk rettshistorie, sa Caroline Lund i sin prosedyre, der hun trakk linjer tilbake til samenes stilling i 1751, da Norge fikk jurisdiksjon over Indre Finnmark.

I 2019 konkluderte Finnmarkskommisjonen med at befolkningen i Ávjovárri-siidaen, et område som dekker store deler av Finnmarksvidda, «i 1751 hadde en kollektiv rett til siidaens bruksområde som tilsvarer en kollektiv eiendomsrett».

– Konklusjonen innebærer en full erkjennelse av befolkningens kollektive eiendomsrett til et område som de har brukt i fem hundre år, sa Lund da saken gikk for utmarksdomstolen.

Statens eiendomsrett til området utgjør ikke et festnet rettsforhold, sa hun.

Staten: Ikke generell eiendomsrett

Det er statens syn at lokalbefolkningens rettigheter ikke har utviklet seg til en slik generell eiendomsrett som man nå krever.

– Når man skal vurdere hvordan rettssituasjonen har utviklet seg etter 1751, må befolkningens bruk og disposisjoner på vanlig måte holdes opp mot andres bruk og disposisjoner. For å kreve generell eiendomsrett, må befolkningen ha rådet over området som de var eiere, sa Frode Innjord.

– Man har ikke objektivt sett opptrådt som eier, så spørsmålet er om man kan tenke seg til eiendomsrett i sitt stille sinn. Det kan man altså ikke, sa han.

«Det har over lang tid etablert seg en generell oppfatning om at staten er eier av den usolgte grunnen i Finnmark. Statens eiendomsrett til denne grunnen er etablert som et festnet rettsforhold. Konseptet festnet rettsforhold kan betegnes som en felles oppfatning over tid, men kan også være et resultat av mer generelle oppfatninger som gjennom lang tid har festnet seg gjennom lovgivning, teori, forvaltning og rettspraksis. Kravet om felles oppfatning vil i første rekke gjelde i rettsforhold mellom private parter som bygger på konkret rettsgrunnlag», anførte Finnmarkseiendommen.

Utmarkdomstolens vurderinger

I sin oppsummering viser domstolen til at sakene gjelder spørsmålet om kollektiv eiendomsrett i det som er et samisk kjerneområde i Finnmark.

«Utmarksdomstolen tar derfor tilsvarende utgangspunkt som det Høyesterett gjorde i Nessebysaken, nemlig at innholdet i samenes rettigheter vil være et grunnleggende utgangspunkt ved bedømmelsen av kravene. Det gjelder for begge saker, også for det søksmålet hvor det påstås at det er lokalbefolkningen i Karasjok som sådan som eier den omtvistede grunnen, jf. HR-2018-456-P avsnitt 86», heter det i dommen.

Videre vises det i dommen til at den grunnleggende norske bestemmelsen om samenes rettigheter er Grunnloven § 108.

«Grunnlovsbestemmelsen er som nevnt en del av den rettsutvikling som har funnet sted på samerettens område etter stridighetene om utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget. Bestemmelsen pålegger statsmyndighetene å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe selv kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Bestemmelsen fastlegger statens rettslige forpliktelser overfor samene og har selvstendig betydning ved tolkingen av lover og ved anvendelse av sedvanerettslige regler.»

Dissens tre mot to

I den 99 sider lange dommen, konkluderer et flertall på tre (Nils Asbjørn Engstad, Kjersti Schanche og Charles Hansen) slik:

«Utmarksdomstolens flertall konkluderer med at eiendomsretten til tvisteområdet ligger til alle som til enhver tid har registrert bostedsadresse i Karasjok, og slik at disse har lik andel i retten. Eiendomsretten omfatter det arealet som Finnmarkseiendommen fikk overdratt fra Statskog SF ved ikrafttredelsen av finnmarksloven, unntatt arealer som senere er solgt til private, og videre unntatt arealer hvor eiendomsretten som følge av rettighetskartleggingen etter finnmarksloven er overdratt, eller hvor det blir avklart at eiendomsretten skal overdras fra Finnmarkseiendommen til andre.»

Mindretallet, bestående av nestleder Marit Nervik og Benny Solheim, skriver i dommen at «det ikke fullt ut gi sin tilslutning til flertallets vurderinger», og konkluderte med at lokalbefolkningen ikke har ervervet eiendomsrett til området.

Mindretallet legger vekt på at «(...) et hovedinntrykk at bruken og rettsoppfatningene ikke i tilstrekkelig grad avspeiler en kollektiv rett til hele tvisteområdet (...) og befolkningen har heller ikke opptrådt som en kollektiv eier av området.»

Videre vurderer mindretallet staten «(...) over tid har manifestert eierrådighet gjennom disposisjoner som etter sin art er uforenlig med at eiendomsretten til grunnen skulle ligge til lokalbefolkningen. Det er mindretallets hovedinntrykk at statens utøvelse av eierrådighet i det vesentlige har blitt respektert av lokalbefolkningen».