Ber Advokatforeningen gå foran: - Bare 160 av 20.000 voldtekter straffes

Voldtekt er en alvorlig forbrytelse. En voldtekt er ekstremt krenkende og konsekvensene for den som blir utsatt for voldtekt er langvarige og smertefulle. FNs menneskerettighetskomité har flere ganger anbefalt den norske stat å bekjempe vold i nære relasjoner og voldtekt (se blant annet anbefaling 11 og 41-45 fra 2009, og anbefaling 12 til 15 fra 2018). Flere regjeringer har sagt at arbeidet prioriteres, men tallene viser noe helt annet.

Kripos’ rapport «Voldtektssituasjonen i Norge» viser at antallet voldtektsanmeldelser har økt fra 1223 i 2014 til 2263 i 2018. Over åtti prosent av alle anmeldte voldtekter blir henlagt. Blant de sakene hvor tiltale blir tatt ut, er frifinnelsesprosenten ifølge Riksadvokaten på 30,4 prosent (i andre straffesaker er frifinnelsesprosenten 6,7 prosent).

- Nesten uten strafferisiko

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har anslått at kun ti prosent av de som opplever en voldtekt velger å anmelde, noe som innebærer at det i dag antagelig skjer over 20.000 voldtekter årlig i Norge. Blant disse er det bare om lag 160 som straffes. Det betyr i praksis at voldtekt er en forbrytelse nesten uten strafferisiko. Om anslagene på antall voldtekter i Norge stemmer, har 99,2 prosent av voldtekter ingen straffereaksjon. Argumenter for at rådende lovgivning på feltet er tilstrekkelig, er en legitimering av denne situasjonen.

I Kripos’ rapport vises det til at minst 9,4 prosent av alle kvinner har blitt utsatt for voldtekt. Blant de som blir utsatt for voldtekt er en stor andel mellom 13 og 21 år. At omfanget bare får øke uten at overgriperne stilles til ansvar, er et brudd på samfunnskontrakten.

Det er derfor nedslående å se at flere representanter for advokatstanden ikke mener det er på høy tid å styrke særlig barns og kvinners rettsvern.

- Feil utlegning av rettstilstanden

I Debatten på NRK 24. september 2020, viste Forsvarergruppens representant til at straffeloven allerede fanger opp de tilfellene man ønsker å straffe, og at ufrivillig seksuell omgang rammes av ulike bestemmelser. Det ble blant annet vist til at det er lagt opp til en svært vid tolkning når det gjelder alternativet «av andre grunner ute av stand til å motsettes seg handlingen» (§ 291 alternativ b), og det ble vist til at dette «omfatter alle de tilfelle som er trukket frem».

Dette er en feil utlegning av rettstilstanden. Straffeloven § 291 alternativ b omfatter typisk sovevoldtekter, og tilfeller hvor rus, funksjonsnedsettelser og sykdom preger det potensielle offeret slik at vedkommende kan sies å ha «være ute av stand til å motsette seg» den seksuelle handlingen.

Det er altså heller ikke her nok å motsette seg handlingen (si nei) – det må foreligge en situasjon eller tilstand utover dette. Lovgivningen er åpenbart ikke god nok så lenge det kreves noe mer enn et nei for at ufrivillig seksuell omgang skal defineres som voldtekt i strafferettslig forstand.

- Lov i utakt

Dagens lovgivning er ikke i takt med den alminnelige rettsfølelsen, så lenge det kreves noe mer enn et nei for at det skal foreligge noe straffbart. Det er også urovekkende at lovgivningen heller ikke tar inn over seg at svært mange som blir utsatt, legger seg ned i avmakt og håper at voldtekten blir gjennomført raskt og uten at vedkommende blir påført mer skade.

Både avmakt, skam, frys-reaksjoner og andre svært vanlige følelsesmessige reaksjoner på overgrep, synes i dag ikke å tillegges noen som helst betydning i straffelovgivningen.

En samtykkelov kan rette på dette og bidra til å snu fokuset; overgriper kan stilles til ansvar – og bli nødt til å svare på spørsmål om hva vedkommende oppfattet som samtykke i situasjonen.

Problematisk rettspraksis

I tillegg er det også en del problematisk rettspraksis det er behov for å ta et oppgjør med gjennom en ny voldtektslovgivning. Av Rt 2003 s. 687 fremgår at selv om en person sovner, er ikke fortsatt seksuell omgang straffbart (så lenge man ikke går over til mer inngripende handlinger). På grunn av denne dommen kunne tre menn fotografere og ha seksuell kontakt med en sovende kvinne i over 1 time, jf. dom fra Oslo tingrett av 12. mai 2017 (TOSLO-2016-183834-2).

Dette til tross for at det er åpenbart at man ikke kan samtykke når man sover. Sover noen, må omgangen opphøre så snart man blir klar over det. At ikke noen av rettsinstansene heller har tatt inn over seg at det for eksempel kan oppstå store vaginale skader når man ikke lengre er «med» på aktivitetene, er også hårreisende i seg selv. En samtykkelov kan reetablere det rettslige vernet sovende personer må ha.

- Advokatforeningen bør gå foran

FNs menneskerettighetskomité har trukket frem at Norge bør innføre en samtykkelov. Samtykke er også et krav etter artikkel 36 i Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen).

Når debatten har kommet opp igjen i Norge, bør Advokatforeningen gå foran og bidra til at en samtykkelov får en så god utforming som mulig. Det er mange måter og løse dette på, og det er de ulike løsningene vi må diskutere. Å sammenligne med løsningene som er valgt (og velges) i våre naboland er nærliggende.

Sveriges evaluering av lovgivningen har vist at den ikke utfordrer rettssikkerheten for anklagede, slik mange har vært bekymret for.

En samtykkelov må bli vedtatt. Dagens lov og rettspraksis er utilstrekkelig. Når statistikk indikerer at kun 0,8 prosent av alle voldtekter ender med domfellelse under gjeldende lovgivning, kan vi ikke forsone oss med situasjonen og barns og kvinners manglende rettssikkerhet i dagens system. Når loven ikke forholder seg til virkeligheten, må den endres.