JU§NYTT. Når parten har benyttet samme prosessfullmektig i flere instanser, må arbeid i én instans i betydelig grad kunne forventes gjenbrukt i neste instans, mener ankeutvalget.
Per Racin Fosmark er lagdommer i Borgarting lagmannsrett.
Han har over 25 års erfaring som advokat og møterett for Høyesterett.
Han er også leder av Reklamasjonsnemnda for eiendomsmeglingstjenester, og er redaktør av Lovdatas sivile flaggsaker.
Fosmark er redaktør for Advokatbladets fagsider Ju§nytt.
Sakens bakgrunn: For snart fire år siden - i januar 2017 - tok to boligeiere ut søksmål mot en arkitekt og et arkitektfirma og krevde 2,3 millioner kroner i erstatning for mangelfull utføring av et arkitektoppdrag.
I Oslo tingrett vant de frem. Arkitekten og arkitektfirmaet ble pålagt å betale en erstatning på 2,2 millioner kroner, samt saksomkostninger på drøye 654.000 kroner.
Annonse
Firmaet og arkitekten anket tingrettens dom til lagmannsretten. Anken førte ikke frem. For lagmannsretten krevde boligeierne salær til prosessfullmektig og rettslig medhjelper for nærmere 748.000 kroner.
Rettens flertall satte ned salæret til 508.000 kroner. Flertallet bemerker at salærkravet var for høyt, sett i forhold til tvistesummen på 2,2 millioner kroner.
«Det samlede salærkravet for tingretten og lagmannsretten fra ankemotpartenes prosessfullmektig tilsvarer – uten merverdiavgift – over halvparten av tvistesummen», skrev lagmannsretten.
Ikke nødvendig med to advokater
Boligeierne anket lagmannsrettens sakskostnadavgjørelse til Høyesterett. Lagmannsrettens flertall viste til at det var krevd erstatning for 139 timers arbeid frem til ankeforhandlingen og for 56 timers arbeid i forbindelse med ankeforhandlingen, som gikk over tre dager. Timetallet under ankeforhandlingen reflekterte at ankemotpartene var bistått av både en prosessfullmektig og en rettslig medhjelper.
Lagmannsretten mente at arbeidet i annen instans må kunne gjenbrukes fra første instans, og at det «etter flertallets oppfatning har heller ikke saken vært av en slik karakter at det var nødvendig å benytte to advokater under ankeforhandlingen».
- Sterke aktører mot forbrukere
Overfor Høyesterett påpekte boligeierne at det særlig var feil av lagmannsretten «ikke å vurdere betydningen av at det var en sak med mye faktum og juss, at det gikk med én rettsdag til rettsmekling og tre rettsdager til ankeforhandling, at det var gått to og et halvt år siden tingrettsbehandlingen, at motpartens prosessopplegg og imøtegåelsen av dette krevde mye arbeid, at det måtte forberedes utspørring av fire parter og seks vitner og at motpartens sakskostnadskrav var høyere.»
Videre var det feil av lagmannsretten å kutte i timene til den rettslige medhjelperen. Prosessfullmektigen hadde en høyere timepris enn den rettslige medhjelperen, og dersom prosessfullmektigen skulle prosedert hele saken, måtte dennes timepris på 5200 kroner eksklusive merverdiavgift vært lagt til grunn fullt ut, påpekte boligeierne.
Det ble også anført at lagmannsretten hadde lagt for stor vekt på tvistesummen, og at retten måtte gjøre en tilstrekkelig bred vurdering, jf. Rt-2011-1089, samt at den tapende parten og dets forsikringsselskap var sterke aktører, mens boligeierne er forbrukere.
Ankeutvalget kom til at det ikke var noe galt med vurderingen fra lagmannsretten, forkastet anken, og tilkjente motparten 17.500 kroner i saksomkostninger for Høyesterett.
Proporsjonalitetsvurdering
Kjennelsen fra Høyesteretts ankeutvalgs - HR-2020-1515-U - gir en kort og god oversikt over rettens utmåling av erstatning for sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd.
§ 20-5.Utmåling av erstatning for sakskostnader
(1) Full erstatning for sakskostnader skal dekke alle partens nødvendige kostnader ved saken som ikke særlige regler gir grunnlag for å unnta.
Ved vurderingen av om kostnadene har vært nødvendige, legges det vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem. Parten kan kreve rimelig godtgjøring for eget arbeid med saken når det har vært særlig omfattende eller det ellers måtte ha vært utført av en prosessfullmektig eller annen fagkyndig hjelper.
I ankeutvalgets kjennelse heter det at det bare er «nødvendige kostnader» ved saken som kan kreves dekket, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd første punktum. Her heter det at full erstatning for sakskostnader skal dekke alle partens nødendige kostnader ved saken som ikke særlige regler gir grunnlag for å unnta.
Dette, sammenholdt med ordlyden første ledds andre punktum («ved vurdringen av om kostnadene har vært nødvendige, legges det vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem») innebærer at det skal foretas en proporsjonalitetsvurdering, jf. HR-2020-611-A avsnitt 67.
Det er de totale kostnadene som må vurderes opp mot proporsjonalitetsbegrensningen. Vurderingen av advokatsalæret må omfatte både advokatens timepris og antallet medgåtte timer.
Velger en part å la seg bistå ved særlig kostbar bistand, kan man som den klare hovedregel ikke kreve merkostnadene ved dette erstattet av motparten, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) side 447-448 og Clement Endresen og Gjermund Aasbrenn, Sakskostnader på dagsordenen i Høyesterett, Lov og Rett 2019, side 353-378 på side 365-366.
Størrelsen på motpartens sakskostnadskrav har ikke i seg selv betydning, men motpartens prosessopplegg kan være av betydning, se HR-2020-313-U avsnitt 6. Det er også viktig å merke seg at når parten har benyttet samme prosessfullmektig i flere instanser, må arbeid i én instans i betydelig grad kunne forventes gjenbrukt i neste instans, jf. HR-2020-611-A avsnitt 69.
Tidsmoment relevant
Men her må det etter mitt syn også være relevant å se noe hen til hvor lang tid det har gått mellom behandlingen i instansene. Det er også verdt å merke seg at dersom det kreves erstatning for arbeid utført av flere advokater, må det vurderes om dette fremstår som nødvendig eller hensiktsmessig for å få oppdraget utført på en effektiv måte. Det må følgelig tas stilling til om de nødvendige kostnadene kunne ha vært lavere dersom det bare hadde vært benyttet én advokat.
I forarbeidene til tvisteloven er det gitt klare signaler om at kostnadsnivået i sivile saker skulle reduseres, og at domstolene skulle ha en langt mer sentral rolle med å styre kostnadsnivået, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) side 51-59, og Clement Endresen og Gjermund Aasbrenn, op.cit. side 353-354 og 363-364. Men det kan vel i høy grad reises spørsmål om i hvilken grad man har lyktes her.
En særskilt sakskostnadsanke reguleres av tvisteloven § 20-9 tredje ledd, det vil si at den følger reglene for anke over kjennelser. Dette innebærer at ankeinstansen bare kan prøve lovanvendelsen og saksbehandlingen ved avgjørelsen av sakskostnadene, samt bevisvurderingen så langt den utelukkende gjelder sakskostnadsavgjørelsen.
Den skjønnsmessige vurderingen av hvilke kostnader som har vært nødvendige, og de skjønnsmessige elementer ved utmålingen, kan ikke overprøves med mindre skjønnet er klart uforsvarlig, herunder at erstatningen er åpenbart utilstrekkelig.
