– Advokater bruker forliksrådet for å trenere saker

– Advokaters valg av prosess-strategi kan utgjøre en trussel mot næringslivets rettsikkerhet, sier senioradvokat Fredrik Lilleaas Ellingsen i Selmer.

I tvisteloven § 6-2 heter det at «før en sak om formuesverdier kan tas til behandling i tingretten, skal saken behandles i forliksrådet. Denne regelen gjelder ikke når tvistesummen er minst 200.000 kroner, og begge parter har vært bistått av advokat».

Det er den siste delen om advokatbistand Ellingsen mener blir utnyttet.

– Med mindre begge parter er representert ved advokat, er man altså nødt til å bringe saken inn for forliksrådet, selv om saken er en kommersiell tvist og tvistesummen utgjør mange millioner kroner, sier Ellingsen.

– For å skaffe seg tid

Han mener advokater bevisst spekulerer i ikke å opptre offisielt.

– For å trenere sakene er det mange advokater som ikke representerer sine klienter utad, ettersom en runde innom forliksrådet ofte tar tre til seks måneder før saken kan bringes inn for tingretten.

Forliksrådet har ikke adgang til å avsi en bindende dom dersom kravet overstiger 200.000 kroner, og ikke begge parter samtykker til det.

Han tror ikke advokater velger å opptre skjult for egen vinnings skyld. – Men ved å gå gjennom en prosess i forliksrådet ser nok en del advokater at det er en mulighet for deres klienter til å skape seg et handlingsrom, og få skjøvet et problem frem i tid. Samtidig kan raskt oppgjør av en utestående betalingsforpliktelse være avgjørende for likviditeten i et selskap, slik at dette kan få økonomiske konsekvenser for den saksøkende part ut over kun økte prosesskostnader, sier Ellingsen.

Nå bør loven endres, mener advokaten.

– Jeg mener vi trenger en lovendring slik at tvister om beløp over en viss størrelse, for eksempel én million kroner, der begge parter er profesjonelle, ikke må innom forliksrådet selv om én av partene ikke utad har latt seg representere ved advokat.

– Et paradoks

Forliksrådene mangler nødvendig kompetanse til å behandle slike saker, mener Ellingsen.

– Dette fører til en mer tids- og kostnadsdrivende prosess for partene. Det er et paradoks at domstolene nå arbeider for mer spesialisering av dommere for å tilpasse seg næringslivets behov, samtidig som mange kompliserte kommersielle saker må behandles av personer uten juridisk kompetanse i første instans i forliksrådet, sier Ellingsen.

Han nevner disse eksemplene på det han mener er manglende rolleforståelse og kompetanse i forliksrådene:

• En stor teknologitvist mellom profesjonelle næringsdrivende, der kravet oversteg 120 millioner kroner. Forliksrådet nektet å innstille saken selv om begge parter krevde det, og innkalte i stedet til meklingsmøte mot partenes vilje.
• · Reglene om postforkynning skaper mange utfordringer. Forsinket postgang for rettidige tilsvar fører til at forliksrådene ukritisk avsier fraværsdommer der beløpene kan være i 100-millionersklassen.
• · Utilgjengelighet hos reelle beslutningstakere og systemfeil som ikke bør skje. Eksempelvis at forliksrådet forkynte forliksklagen til feil motpart, noe som førte til ytterligere utsettelser på flere måneder og at sensitiv informasjon kom på avveie.

– Dette har jeg aldri opplevd hos de alminnelige domstolene, sier Ellingsen.

– Reglene kan justeres

– Medlemmene av forliksrådene er ikke utdannet som fagdommere. I mer juridisk kompliserte saker sier det seg selv at tingretten vil ha bedre forutsetninger for å behandle saken på en betryggende måte.

Det sier advokat Christian Reusch. Han var sekretær for Tvistemålsutvalget som i 2001 gjennomførte to utredninger som særlig gjaldt kvaliteten på saksbehandlingen i forliksrådene. Han er i dag partner i Simonsen Vogt Wiig.

– I tvister om større verdier, som kan tåle kostnadene med behandling i tingretten, vil dette etter min mening som regel være det beste alternativet, sier Reusch.

– For saker om små krav, som i tingretten vil bli behandlet etter reglene om småkravsprosess, kan det jo også virke noe paradoksalt at saken som oftest må gjennom en forberedende runde i Forliksrådet, mener han.

– Nødvendig kompromiss

Han mener funnene i Tvistemålsutvalgets undersøkelse av forliksrådene kunne gi grunn til noen bekymringer.

– Forliksrådenes sekretariater er blitt mer profesjonalisert, og det gjøres seriøst arbeid med kvalitetsforbedringer. Forliksrådenes fortrinn er etter min mening særlig at de kan behandle en sak relativt raskt og med lave kostnader for partene.

– For å oppnå dette er det nødvendig å kompromisse litt med de kvalitetskravene vi stiller til de alminnelige domstolene, men innenfor rimelighets grenser. Men hvis behandlingen av en sak først ligger an til å bli mer komplisert, er nok ikke forliksrådet best egnet til å håndtere den.

– Høyere beløpsgrense

Han understreker at han selv ikke har grunnlag for å si at advokater opptrer i det skjulte for å unngå at saken kan anlegges direkte for tingretten.

– At det er veldig utbredt tror jeg ikke. Etter tre måneder kan hver av partene kreve forliksrådsbehandlingen innstilt, så noen veldig lang utsettelse vil man ikke kunne oppnå. Men jeg vil likevel være enig i at det kan være grunn til å vurdere en gang til om reglene om obligatorisk forliksrådsbehandling er for strenge.

Det kunne kanskje vært justert noe på regelen om at partene må ha vært «bistått av advokat», slik at det var tilstrekkelig om parten er bistått av advokat når stevning sendes til tingretten, eller at parten har vært bistått av en ansatt jurist før stevningen, mener han.