Intervjuet ble foretatt i 2006
Den 82-årige, vevre kvinnen er ikke lett å få tak i. Hun reiser mye utenlands, og er en viktig talsmann for Norsk Pensjonistforbund. Nå sitter hun i det sentrale helseutvalget til pensjonistforbundet, og kjemper for bedre rettigheter for de eldre. Den nye pensjonsreformen mener hun vil gi en sterk omfordeling av kjøpekraften i pensjonistenes disfavør. Selv har Signe Marie Stray Ryssdal lite å frykte. Det er ikke hennes egen kjøpekraft hun kjempe for. Men, hun har hele livet jobbet for å bedre kårene til kvinner og de som er dårlig stilte, så hvorfor stoppe nå som hun er 82?
Vi treffer henne midt mellom to viktige møter. I forrige uke var hun og snakket med Sylvia Brustad om de eldres situasjon. I morgen skal hun til Likestillingsombudet og snakke om aldersdiskriminering. Damen er travel, men disse møtene foregår heldigvis for oss i Norge. Forrige gang vi prøvde å få tak i henne, var hun i Paris, der hun forvalter fire atelierer for Ingrid Lindbâck Langards stiftelse til fordel for norske bildende kunstnere. Formannsvervet her har hun hatt siden 1978, og har sett at de fleste kjente norske kunstnerne har bodd og arbeidet en periode i atelieret i Paris. Akkurat nå jobber den modernistiske maleren Arvid Pettersen der.
Hviler ikke på sine laurbær
Signe Marie har ikke akkurat ligget på latsiden i sine 12 år som pensjonist. I tillegg til formannsvervet for stiftelsen, har hun ledet Arendal eldreråd, hun har jobbet for Nasjonalforeningen for folkehelsen og Norsk Pensjonistforbund. Hvordan i alle dager orker hun alt dette? Hva med å ta en velfortjent hvil etter et langt yrkesliv?
- Man bør være en aktiv pensjonist så lenge helsa holder. Jeg har jo hatt lite tid til å drive frivillig arbeid tidligere i livet. Nå har jeg det, og det er jo interessant. Særlig er det interessant å se hvor mye som utrettes av frivillige, og hvor viktig det er for landet. Tidligere har jeg beskjeftiget meg mest med juss, og det er hyggelig å se noe annet, sier Signe Marie.
Signe Marie Stray Ryssdal, mor til Advokatforeningens leder Anders Ryssdal, er et stykke norsk historie i levende live. I 1912 fikk Elise Sem tittelen høyesterettsadvokat som den første norske kvinne, etter å ha praktisert som landets første kvinnelige advokat i åtte år. I 1928 fikk Signe Maries mor den sammen tittelen, og i 1960 fikk Signe Marie den selv. Ingen andre enn disse tre kvinnene oppnådde denne ærestittelen i perioden. I de 16 årene Signe Marie praktiserte som advokat, møtte hun bare en kvinnelig dommer, og ingen kvinnelige advokatkolleger. Hvorfor i alle dager var det så få kvinner som ville gå inn i advokatyrket i disse 50 årene mellom Elise Sem og Signe Marie?
- Det er vanskelig å si hvorfor. De fleste jobbet som jurister på forskjellige felter, men ikke som advokat. Jeg opplevde det ikke som vanskelig å jobbe som kvinnelig advokat. Jeg hadde jo en mor som jobbet som forretningsadvokat og som var kvinnesakskvinne. Det fallt naturlig for meg å jobbe som advokat. For å være ærlig har jeg ikke tenkt så mye på at jeg var kvinne. Jeg tenkte jo på sakenen mine, og var fokusert på den jobben jeg skulle gjøre, sier Signe Marie.
Lang kamp for full barnehagedekning
Også Signe Marie slåss for kvinnesaken der hun kunne. Da hun satt som medlem av Sivillovbokutvalget til behandling av odelsretten og åsetesretten i 1972 sloss hun for at kvinner skulle få odelsrett på lik linje med menn. Det fikk hun til, på tross av hard motstand. Da hun satt som medlem av Skattelovkomiteen som avga innstilling i 1967 kjempet hun for at kvinner skulle få trukket fra utgifter til pass og stell av barn på skatteseddelen. Det fikk hun ikke til. Som medlem av bystyret i Oslo da hun satt for Venstre fra 1968 til 1972 for full barnehagedekning. En tapt kamp den gangen, men i dag ser det ut til at innsatsen en g ang vil bli kronet med seier. Som styremedlem av Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund i 1962-1964 jobbet hun hardt for at samskatten skulle oppheves, slik at kvinner ble beskattet kun av egen inntekt. Det ble oppnådd.
- Når man arbeider i en organisasjon eller et offentlig utvalg er det naturlig for en kvinne å jobbe for kvinners rettigheter. Gudsjelov er det mange av oss som har jobbet med det samme for øye. Min mor satt i internasjonale og nasjonale kvinneorganisasjoner, og jobbet for kvinnesaken i hele sitt liv. Heller ikke hun syntes det var vanskelig å være forretningsadvokat og kvinnesakskvinne, sier Signe Marie.
Hun syntes aldri hun hadde en annerledes mor, selv om oppveksten i Arendal må ha fortonet seg forskjellig for Signe Marie i familien Stray enn for de andre barna i klassen. Både moren, Sigrid Stray, og faren, Christian Stray var høyesterettsadvokater. Faren var dessuten stortingsmann for venstre før krigen. Moren var advokat for et av de største rederiene på Sørlandet, og var vel ansett i regionen. At også Signe Marie ble advokat, er ikke så opplagt som det man skulle tro.
- Jeg ble ikke oppfordret til å bli advokat. Jeg studerte etter krigen, og de hadde nok å gjøre. Jeg fikk ikke mye råd og veiledning av dem på dette. Så har jeg heller ikke oppfordret mine barn til at de skulle ta jussen. De må velge selv, vet du. Egentlig var jeg skeptisk da min eldste sønn (Anders red. anm.) ville studere juss. Jeg tenkte det ville være tøft å være advokat og sønn av høyesterettsjustitiariusen, sier fru Ryssdal.
Bra med praktisk arbeid
Begge foreldrene til Signe Marie ble arrestert under krigen. De bodde på landet, og hadde gård og nok med mat. Gården rommet både høns, griser og kyr. Signe Marie måtte selv i fjøset under krigsårene, men mener det bare var en sunn erfaring. Krigen ellers beskriver hun som en fryktelig vanskelig tid - for alle nordmenn. Egentlig skulle hun begynne og studere i 1943, men universitetet ble stengt, og hun kunne ikke ta den forberedende prøven før i august 1945. Deretter var det rake vegen, et løp som den gang tok 3,5 år.
I 22 år var moren også advokat for Knut Hamsun, i en rekke saker som han var involvert i. Et klientforhold moren skrev bok om, og som ikke var uproblematisk for familien.
- Jeg følte ikke at jeg hadde en annerledes mor. Hun tok seg av oss og interesserte seg for oss. Vi fikk jo være med på mye. Senere tok jeg det som en selvfølge at også jeg skulle arbeide, og trodde ikke at mine barn led av det. Å jobbe fullt med tre barn byr jo på en rekke praktiske problemer, men slik er det jo for alle. Tidsklemma har nok vært den samme hele tiden. Vi løste det med å ha fast hjelp i huset da barna var små. Barnehageplass fikk man ikke før det siste året før barna skulle begynne på skolen, men de var i barnepark fra ti til to, sier Signe Marie.
Til Narvik i 1950
Signe Marie har en søster som er to år yngre enn seg. Også hun ble jurist, og hun har i perioder praktisert som advokat i Holland. Et land også Signe Marie dro til etter å ha tatt juridikum i 1948. Da dro hun til Haag for å ta et kurs i internasjonal privatrett på Palais de la Paix. Året etter snudde hun på femøren, og dro til Narvik for å være dommerfullmektig i Steigen. En sjokkerende opplevelse for en ung sørlandspike?
- Jeg hadde vært der på ferie om sommeren, og var imponert over naturen. Jeg søkte meg dit, og var gjad for å kunne bo der i halvannet år. Den gangen brukte vi halvannet døgn på å reise mellom Arendal og Narvik. I dag tar det noen timer. Det var et stort distrikt, og jeg reiste mye og fikk se Nord-Norge. Det var første gang det hadde vært en kvinnelig dommerfullmektig i Steigen, og sorenskriveren skrev brev til Justisdepartementet og protesterte mot at det kom en kvinne inn i et så stort fiskeridistrikt. Justisdepartementet imøtekom ikke protestene hans, og da jeg kom oppover var han real og sa til de andre at frøken Stray skulle behandles som alle andre. Jeg fikk da alle sedelighetssakene og farskapssakene i Steigen, smiler Signe Marie.
Moren hadde tatt med seg barna nordover da de var små. Da møtte de Knut Hamsun flere ganger, og sprang ærender for moren til ham, både da han satt på psykiatrisk klinikk, og da han var på gamlehjem. Hamsun var døv de siste årene av sitt liv, og det måtte ha vært en belastning for småpikene å møte en døv og frustrert "landsforræder"?
- Jeg husker at Hamsun viste meg dikterstuen sin. Senere besøkte vi ham på psykiatrisk klinikk og gamlehjemmet med dokumenter fra mor. Jeg husker også at jeg leverte tobakk til ham da han satt på psykiatrisk. Han var da veldig nedbrutt og fortvilet. Siden han var døv, var det vanskelig å føre en samtale med ham. Jeg syntes det var trist å se at han var så nedbrutt. Senere, på gamlehjemmet, virket han ikke så misfornøyd, sier Signe Marie.
Krevende klient
Moren fikk mye å gjøre for Hamsun. Senere jobbet moren også for døtrene og familien til Knut Hamsun. Selv om Hamsun var en klient som alle andre klienter, legger ikke Signe Marie skjul på at han var en svært krevende klient.
- Hamsun var ingen enkel klient. Mor gjorde et omfattende arbeide for ham. Hun kjempet blant annet for å få utgitt "På gjengrodde stier". Hun var hans forsvarer etter krigen, og man kan fremdeles diskutere om dommen fra Høyesterett i 1948 var riktig, sier hun.
I 1954 giftet Signe Marie seg med Rolv Ryssdal, som hun hadde hatt som foreleser på Universitetet. Romansen begynte imidlertid da Rolv Ryssdal var aktor i Høyesterett i saken mot Marie Hamsun. Faren til Signe Marie var Marie Hamsuns forsvarer. Da de giftet seg jobbet hun om inspektør i Riksskattestyret i Oslo. Ryssdal ble senere president i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og Høyesterettsjustitiarius. Signe Marie var ofte med mannen sin på jobb i Strasbourg.
- Det var uhyre interessant å følge rettsforhandlingene der. Nå når menneskerettighetserklæringen er implementert i norsk lov ser vi jo en enorm forskjell. Dessuten har man jo fått EU-reglene inn i norsk lov. Begge deler har betydd mye. Vi har en helt annen situasjon, der landene bare må samarbeide. Vi har fått felles etiske verdier, og respekten for enkeltmennesket ligger i bunnen. Siden chartrene er generelle, er mange av sakene skjønnsmessige. Det er en utfordring, sier Signe Marie.
13.000 mann under seg
Når vi spør om hva som var den mest utfordrende jobben hun har hatt, trekker Marie Stray frem perioden mellom 1972 og 1984, da hun var sosialrådmann i Oslo. Den gang var ikke Oslo delt inn i bydeler, og Signe Marie hadde ansvar for all eldreomsorg, rusomsorg og barnehager i hovedstaden. Hun hadde 13.000 ansatte under seg, og hadde store problemer med å ansette nok kvalifisert arbeidskraft.
- Det var problematisk med en så stor organisasjon, og det var en kamp om å få nok budsjettmidler. En kamp var det også å få nok utdannede sykepleiere og førskolelærere, og vi måtte noen ganger sette i gang uten, etter å ha tatt initiativ til å bygge ut barnehager og sykehjem, sier Signe Marie.
Å jobbe som fylkesmann i Aust-Agder i ti år etter sosialrådstillingen, var betydelig enklere, selv om hun hadde ansvar for å godkjenne alle budsjettene til alle kommunene i fylket.
- Jeg var imponert over viljen til å underrette seg, og fikk et godt innblikk i hvordan kommunene fungerte, sier hun.
Signe Marie likte å jobbe som advokat, og å "kjempe for noe". Hun engasjerte seg ikke overraskende i Advokatforeningen, både som utvalgsleder i et par lovutvalg, og som styremedlem av Oslo krets. Forandringene i advokatstanden på disse 35-40 årene siden Signe Marie satt i kretsstyret, har vært enorme.
- Den gang hadde de største firmaene, Heyerdahl og Thommessen, rundt ti advokater, og de drev med andre saker i tillegg til forretningsjussen. Kretsen hadde ikke egen disiplinærnemd, og styret behandlet alle klagesakene. De gikk på rundgang mellom styremedlemmene. Advokatene i hovedstaden var noe spesialliserte, men ikke på langt nær slik som nå. Alle var mer eller mindre generalister, og alle måtte kunne sivilprosessen og skattejussen. De som hadde strafferett var spesialister, men ikke i den grad som nå, med store kontorer og mange ansatte. Da jeg ble leder av Oslo krets var det rart at det kom inn en kvinnelig leder. Jeg har vært den første kvinne mange steder, og det er jo litt merkelig. Det er ikke så lenge siden, smiler hun.
Med kongen til bords
I 1987 fikk Signe Marie Stray Ryssdal kommandørkorset av St. Olav. Hun sier selv at hun ble noe "forbauset", og at det kom uventet. Alle som får en slik orden skal på slottet i audiens for å takke. Signe Marie kjente kongen fra før, etter å ha truffet ham med sin mann, og hatt han til bords.
- Jeg snakket med ham så sent som i desember 1991. Han hadde fylkesmennene på møte, og virket redusert, men interessert. Det var ikke vanskelig å snakke med kongen. Han var veldig interessert i hvordan Oslo ble administrert, minnes Signe Marie. Hun legger til at hun satt veldig stor pris på å få en slik påskjønnelse, selv om det ikke betyr så mye for henne i det daglige arbeidet.
I 1998 døde Rolv Ryssdal av kreft. Familien fikk tid til å forberede seg, men tiden ble svært tung.
- Heldigvis var jeg blitt pensjonist da han ble syk, og jeg hadde ikke noen problemer med å ta meg av ham. Han var aktiv nesten tid det siste. Han døde i februar, og så sent som i november var han på en internasjonal konferanse. Han stod på så lenge han kunne. Da han døde, var det hjemme med alle barna rundt seg. Det første året etter at han døde var helt klart veldig tungt, men livet går jo videre. Har man barn og barnebarn letter det situasjonen veldig, men det er forferdelig vanskelig å moste sin mann etter 43 års ekteskap, sier hun stille.
Rett bare på papiret
Signe Marie vil ikke si så mye om hvordan hun klarer å føre en så aktiv alderdom og hvordan hun finner energien til å stå på i et tempo som ville misunne de fleste småbarnsforeldre. Men, hun snakker gjerne om de eldres rettigheter. Hun understreker at stort sett har de fleste pensjonister i Norge det bra, i alle fall så lenge helsa holder. Når den svikter, blir det verre. Det er akutt behov for å bygge ut sykehjem og rehabiliteringsplasser for eldre.
- Dette er et stort spørsmål. Det er jo opp til kommunene å foreta oppbyggingen. Mange har, på grunn av vanskelige økonomiske forhold, valgt å redusere antallet plasser for heller å bygge omsorgsboliger uten ansatte. Det blir bare flere og flere eldre fremover, og de blir overlatt til kommunen og kommuneøkonomien. De eldre har rettigheter, men dette handler ikke så mye om juss. Søker man plass på et sykehjem, får man et enkeltvedtak som man kan klage på til fylkesmannen. Fylkesmannen kan imidlertid ikke tildele deg en plass, og klageordningen har liten betydning. Mange eldre tør heller ikke klage, for de er redde for å bli uglesett, sier Signe Marie.
Begge bestemødrene til fru Stray Ryssdal bodde hos sine ugifte døtre. En situasjon som helt har endret seg nå når Signe Marie selv går mot en alderdom. Dermed ser hun hvor viktig det er å kjempe for at de eldres rettigheter får kjøtt på beina.
- Vi mener kommunene har en forpliktelsse de ikke klarer å holde. De trapper ned i en periode der de burde trappe opp. Velstående kraftkommuner klarer oppgaven ganske bra, mens store byer har større problemer. Staten kunne øremerke midler til utbygging, men eldresatsingen har til nå bare gitt en masse omsorgsboliger uten bemanning. Loven sier at alle skal ha forsvarlig pleie. Kommunen har en plikt de ikke møter. De mener at hjemmesykepleie er nok nødvendig pleie, og dette er skjønnsmessige avgjørelser for hva som er tilstrekkelig. Dette kan staten gjøre noe med. Man har lovhjemmel for det, men ingen stillingshjemler. Kommunene er jo forpliktet til å levere inn sine budsjetter i balanse, og da hjelper det ikke å ha rett til tilstrekkelig pleie. Nå ligger det i budsjettet av man frem til 2009 skal øke antall årsverk med 10.000 ansatte, men dette skal tas fra kommunens frie inntekter, og da er vi like langt, sukker hun oppgitt.
Ni barnebarn
Lederen av pensjonistforbundets helseutvalg tror ikke det hjelper på alderdommen å være rik. Alle behandles likt, uansett. Men, det hjelper selvsagt å ha en familie som stiller opp.
- Det ytes en enorm innsats fra familiene. Husk at halvparten av alle demente bor hjemme. Nå går vi mot en ny valgkamp, og alle vil snakke varmt om eldreomsorg og at eldre skal prioriteres. Slik er det jo hver valgkamp, sier Signe Marie og legger til at hun må tro på at ting blir bedre.
- Når man jobber for noe må man være optimist og tro at det nytter, smiler hun.
To av barna til Signe Marie er blitt advokater. Den siste "hadde litt fantasi" og ble økonom (og administrerende direktør i VG, red.anm). Hun kan glede seg over hele ni barnebarn som ofte tilbringre somrene i barndomshjemmet hennes på Tromøy nær Arendal. Hun ser at barna sliter med mye av det samme hun selv slet med. Tidsklemme og praktiske utfordringer ved å kombinere to karrierer med et familieliv.
- Jeg er litt plaget av at alle har mye å gjøre, men tidspresset er nok det samme i dag som da jeg var ung. Utfordringen er at arbeidet er så engasjerende. Jeg har ikke tenkt så mye på at jeg har gjort karriere. Jeg har tenkt på de arbeidsoppgavene og sakene jeg har jobbet med der og da. Noe kunne jeg nok ha gjort annerledes, men jeg tror ikke på dette med å angre. De situasjonene man ser at man burde gjort annerledes, kommer som regel aldri igjen. Ellers lever vi vanlige familieliv og bekymrer oss dersom noen er syke, sier Signe Marie og innrømmer at hun har dårlig samvittighet for alt som hun MÅ gjøre fremover.
- Jeg føler at jeg må rydde opp i gamle dokumenter, men føler at det er fryktelig kjedelig og utsetter det hele tiden. Foreldrene mine ryddet heller ikke opp i sine papirer, så jeg må rydde opp også etter dem, ler hun.
Når vi kommenterer at hun må ha vært, og er et fantastisk forbilde for andre kvinner, rister hun bestemt på hodet. Noe forbilde er hun definitivt ikke.
- Jeg føler meg ikke som det. Langt i fra. Ikke på noen måte. Min mor var et utmerket forbilde. Det er en stor fordel i livet, å ha en mor som er et forbilde. Jeg vil gjerne bli husket som en god mor og bestemor. Men forbilde er jeg nok ikke, bedyrer hun før hun tar med seg sine gedigne kofferter og bager med seg for å rekke nok et møte der hun har noe viktig å si. I enda mange år til.
