Arvetvister må ikke anlegges der avdøde hadde bopel

Per Racin Fosmark

Per Racin Fosmark er lagdommer i Borgarting lagmannsrett.

Han har over 25 års erfaring som advokat og møterett for Høyesterett.

Han er også leder av Reklamasjonsnemnda for eiendomsmeglingstjenester, og er redaktør av Lovdatas sivile flaggsaker.

Fosmark er redaktør for Advokatbladets fagsider Ju§nytt.

Høyesteretts enstemmige kjennelse i avdeling 15. februar 2021 - HR-2021-291-A - har slått fast at det ikke gjelder et ulovfestet prinsipp om at arvetvister under privat skifte skal anlegges for domstolen i det landet avdøde sist hadde sin bopel.

Arvelater døde i 2009 på Gran Canaria. Han var norsk statsborger med registrert bosted i Sveits. Han etterlot seg en betydelig formue. Midlene var hovedsakelig plassert i fast eiendom i Norge og i utenlandske banker, særlig i Luxembourg og Sveits.

Spørsmålet var om en testamentsarving bosatt i Sør-Afrika kunne anlegge søksmål ved Oslo tingrett mot testametsarvinger bosatt i Norge. Saksøker krevde dom for at den testamentariske disposisjonen til fordel for ham var gyldig.

Tosporet system

Den klare hovedregel er at tilknytningskravet i tvisteloven § 4-3 første ledd er oppfylt når det foreligger verneting i Norge. Har saksøkte alminnelig verneting her etter tvisteloven § 4-4, skal det «mye til» - særskilt grunn - for å unnta saken fra norsk domsmyndighet, jf. Rt-2013-1089 og Rt-2012-1951 avsnitt 88.

I rent nasjonale tvister om arv og testament følger vernetingsreglene i skifteprosessen et tosporet system basert på skillet mellom offentlig og privat skifte. Dette fremgikk tidligere av skifteloven § 8 andre ledd første punktum (offentlig skifte) og de ordinære prosessreglene i tvisteloven § 4-4 eller § 4-5 sjette ledd (privat skifte).

Dette tosporede systemet er videreført i arveloven 2019: Vernetingsregler for alle offentlige deler av skiftebehandlingen fremgår av arveloven 2019 § 84. For tvister under privat skifte gjelder arveloven 2019 § 126 andre ledd, som viser til reglene i tvisteloven.

Domisilprinsippet

Den nå opphevde skifteloven § 8 andre ledd om at offentlig skiftebehandling skal foretas der avdøde sist hadde bopel, gjaldt direkte bare forholdet mellom norske domstoler. Men bestemmelsen utrykte også et prinsipp som regulerer forholdet mellom norske og utenlandske domsmyndighet i skiftesaker, jf. Rt-1999-1333 (side 1336).

HOLD DEG OPPDATERT MED JU§NYTT:

Slik skal man forstå begrepet «uredelighet» i gjeldsordningsloven

Det er nå også forutsatt i arveloven 2019 § 85 andre ledd at tvister under offentlig skifte i utgangspunktet hører under domstolen i det landet avdøde sist hadde sitt bosted.

For Høyesterett var imidlertid spørsmålet om dette skifterettslige domisilprinsippet også kommer til anvendelse på arvetvister som oppstår under privat dødsboskifte med internasjonale forgreninger som i denne saken. Hvis det gjaldt en slik regel, måtte de internrettslige vernetingsreglene i det tosporede systemet - tvisteloven § 4-4 og 4-5 sjette ledd - vike til fordel for et slikt domisilprinsipp.

Resultatet: Saken hører hjemme under norsk domsmyndighet

Hensynet til å unngå ulike avgjørelser fra forskjellige domstoler i samme saksforhold isolert sett taler for å samordne arveoppgjørene i samme jurisdiksjon. Høyesterett fant det ikke tilstrekkelig til å etablere et ulovfestet internasjonalt domisilprinsipp i norsk rett i strid med vernetingsreglene i tvisteloven kapittel 4.

Vernetingsreglene er utpreget positivrettslige, og hensynet til internasjonal rettsenhet gjør seg ikke gjeldende på samme måte som for eksempel ved spørsmål om lovvalg. Det skal også mye til for å unnta saken fra norsk domsmyndighet når de saksøkte har alminnelig verneting her.

Resultatet ble at saken hører hjemme under norsk domsmyndighet etter tvisteloven § 4-3 med Oslo tingrett som rett verneting, jf. § 4-4, jf. § 15-2 første ledd bokstav a.

Kjennelsen er viktig da den avklarer norske domstolers kompetanse i arvetvister under privat skifte med internasjonale forgreninger.