Skadefølgeprinsippet og cannabis

Det framgår av forarbeidene til straffeloven som trådte i kraft 1.oktober i år at straffelovkommisjonen foreslo en endring i regelverket vedrørende narkotika. Foreningen for Human narkotikapolitikk stiller spørsmål ved hvorvidt det er grunnlag for å videreføre forbudet mot besittelse og bruk av cannabis.

Vi er folkerettslig forpliktet til å ha straffebestemmelser mot tilvirkning, innførsel og omsetning av narkotika, men hvert land står fritt med hensyn til å kriminalisere kjøp, bruk og besittelse til eget bruk jf. NOU 2002:4 Pkt. 9.1 flg. Forbudet ble ikke anbefalt videreført.

I Ot. Prp. nr. 90 (2003-2004) s. 88 gikk departementet vekk fra straffelovkommisjonens anbefaling og inn for et fortsatt forbud. I forarbeidene oppstiller departementet to hovedkriterier for straff: «Straff bør bare brukes dersom andre reaksjoner og sanksjoner ikke finnes eller åpenbart ikke vil være tilstrekkelig. (2) Straff bare brukes dersom nyttevirkningene er klart større en skadevirkningene.»

I pkt. 7.5.2.5 trekker departementet inn noe som framstår som et utvidet skadeprinsipp ved at man viser til rusens virkninger og risikoen for negativ påvirkning av samfunnet, herunder sårbare barn og unge.

Hvilke skader man her referer til blir ikke særlig spesifisert. Ut fra de nevnte kriterier for straff må likevel utgangspunktet være noen potensielle skader som er så omfattende at et fortsatt forbud gir nyttevirkninger som er «klart større en skadevirkningene». Det var ikke overraskende at forbudet ble videreført, men spørsmålet er om cannabis er av en slik karakter at det er grunnlag for å videreføre forbudet når det gjelder kjøp, bruk og besittelse.

Man må da stille spørsmål med hvilke farer som skal anses strafferettslig relevante. Høyesterett gir oss en viss veiledning i Rt-2009-1394:

«Jeg er også prinsipielt sett enig i at det må skje en vurdering av det enkelte narkotiske stoffs farlighetsgrad basert på den til enhver tid tilgjengelige fagkunnskap. Det må åpenbart være riktig å ta hensyn ikke bare til rusvirkningen; det må også legges vekt på tilvenningsfare, fare for alvorlige sykdommer og andre negative konsekvenser av bruk...».

Denne saken gjaldt et annet narkotisk stoff enn cannabis, men hvis det skal foretas en vurdering av farlighetsgrad, er det nødvendig å se på den relative skadevirkningen av alle de ulike stoffene, og sammenligne med det lovlige rusmiddelet alkohol.

Det er fortsatt et mindretall av befolkningen som bruker cannabis. Rusforsker Willy Pedersen, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo (UiO) ble i mars 2015 intervjuet av studentavisen Universitas hvor det ble opplyst at 27,5 prosent av de spurte studentene hadde brukt cannabis i løpet av de siste tolv månedene. Det ble videre opplyst at studentene anså cannabis som noe mindre farlig enn alkohol, men de antok at cannabis var noe farligere for den psykiske helsen.

Hva som legges i psykisk helse vil kunne være meget. Når man skal ta stilling til behovet for straffeforfølgning av bruk og besittelse av cannabis må det imidlertid kunne kreves en solid faglig begrunnelse. Spørsmålet kan da ikke være om cannabis kan være farligere for den psykiske helsen enn alkohol. Spørsmålet må være om det er nødvendig med et forbud.

Forskningen taler i stor grad for at kriminaliseringen av narkotika er dårlig ressursbruk.

Professor Robin Room regnes som en av de aller viktigste forskere på rusmidler, og hans artikkel «How well do international drug conventions protect public health?» ble publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet Lancet (2012; 379: 84–91), hvor konklusjonen blant annet var:

«From the perspective of public health, we need to move towards a control system that is more aligned with the risks that different drugs pose to users and shows an understanding of the effects of different regulatory approaches on drug use and harm.”

Room har også skrevet artikkelen «Legalizing a market for cannabis for pleasure: Colorado, Washington, Uruguay and beyond» som ble publisert i det anerkjente tidsskriftet Addiction. Han trekker der parallellene til kampen mot alkohol og tobakk, og påviser faktisk at en legalisering av cannabis kan sies å øke muligheten for generell regulering av rusbruk og håndtering av tilknyttede problemer.

Når vi i strafferetten legger opp til at «straff bør bare brukes dersom andre reaksjoner og sanksjoner ikke finnes eller åpenbart ikke vil være tilstrekkelig», så må det stilles spørsmål med hvilken faglig vurdering som ligger bak en ordning hvor man anser at forebygging «åpenbart ikke vil være tilstrekkelig» uten trussel om straff?