Cecilie Wetlesen Borge er partner i Advokatfirmaet Berngaard i Oslo.
Foto: Firmaet
Strippeklubb-saken: - Fremmer hverken godt arbeidsmiljø, likestilling eller mangfold
At LO og NHO innkalte advokatene til samtale, var riktig, skriver advokat Cecilie Wetlesen Borge.
Dette innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv.
Forvirringen er komplett. DN skrev 1. april at LO og NHO har refset internadvokater etter besøk på strippeklubb. I DNs artikkel 2. april kritiserer Arbeiderpartiets arbeidspolitiske talsperson LO for å ha refset sine advokater.
Artikkelen tyder på at avisens artikkel 1. april ikke var en aprilspøk.
En av de involverte advokatene anfører at besøket på strippeklubben fant sted på fritiden.
Det er ikke uvanlig å ta et glass på bar etter en jobbmiddag som skal markere en begivenhet. Det er heller ikke uvanlig at arbeidsgiver dekker slik barregning innenfor rimelighetens grenser.
DNs artikler tyder på at middagsfølget betalte strippeklubben selv. Det svekker tilknytningen mellom strippeklubbesøket og deres respektive arbeidsforhold, men fjerner den ikke: Hvis et slikt middagsfølge etter måltidet går videre sammen til et nytt sted, er de fremdeles i en arbeidsrelatert, sosial situasjon.
Nå kritiseres altså LO og NHO for å ha gitt sine ansatte strippeklubbrefs. Også Advokatforeningens leder, en jusprofessor og en arbeidsrettsadvokat kritiserer de sentrale arbeidslivsorganisasjonene.
Her er det tydeligvis arbeidsgiverne som skal legge seg flate.
- Mange arbeidsgivere har internregler
Det er ikke uvanlig at arbeidsgiver legger begrensninger på hva ansatte kan gjøre i sosiale jobbsammenhenger og i fritidslignende situasjoner tilknyttet arbeidsforholdet, selv om «arbeidsdagen er over», som Arbeiderpartiets arbeidspolitiske talsperson uttrykker det.
For eksempel har mange arbeidsgivere internregler – eller etiske retningslinjer – om at ansatte skal nyte alkohol med måte på firmafest. Hensynet er at alkoholbruk ikke skal sjenere kolleger eller sette bedriften i et dårlig lys.
Et annet eksempel er at mange arbeidsgivere krever at ansatte avstår fra å kjøpe sex på jobbreise. At slike begrensninger kan by på problematiske grensedragninger, er en annen sak. Ut av det siste eksempelet oppstår spørsmålet om man er på jobbreise når man er ute og spiser på jobbens regning i egen by, eller om det er sexkjøp å gå på strippeklubb.
Også begrepet «etiske retningslinjer» reiser noen utfordringer ved at etikk kan relativiseres langs ulike parametere. Vi kan snakke om politisk, religiøs, faglig og kulturell etikk, for å nevne noen. «Adferdsregler» vil ofte være en bedre overskrift for arbeidsgivers formål om å regulere ansattes adferd.
- Et omvendt scenario
Tilbake til strippeklubben: Hvorfor er det problematisk at ansatte går på strippeklubb i forlengelsen av en jobbmiddag?
Jeg har flere spørsmål som kan belyse dette.
La oss begynne med et omvendt scenario: LO og NHO blir kjent med strippeklubbesøket, men reagerer ikke. Hvordan ville dette blitt oppfattet – av kolleger og utenforstående?
Og hva hvis LO og NHO hadde betalt barregningen fra strippeklubben? Hvordan ville omgivelsene oppfattet det? Var det eventuelt en kjerne av situasjonsforståelse som gjorde at advokatene ikke presenterte denne barregningen for arbeidsgiver?
Selv om en strippeklubb er et lovlig etablissement, er stripping et yrke der kommunikasjonen mellom utøvere og publikum inkluderer elementer av seksualitet. Grensedragninger mellom hva som er grei og ugrei seksualitet i en arbeidssituasjon er noe de færreste arbeidsgivere vil begi seg inn på, særlig etter Metoo.
Stripping innebærer hel eller delvis nakenhet. I vårt samfunn er det normalt å dekke seg til. Noen overvinner sjenansen for nakenhet – av nød, av ekshibisjonisme eller av noe midt imellom. Stripping er uansett et seksualisert yrke. Eller kunne man tenke seg at også gjestene var nakne, for å understreke besøkets aseksuelle formål?
At det er gode arbeidsforhold på norske strippeklubber, skal vi være glade for, men det fjerner ikke risikoen for at gjestene nyter forestillingen på utøvernes bekostning. De fleste arbeidsgivere vil unngå å understøtte en slik risiko.
- Skiller grupper av medarbeidere
Arbeidsgiver har ansvar for arbeidsmiljøet. Ville det representere en risiko for arbeidsmiljøet om arbeidsgiver aksepterte at kolleger gikk på strippeklubb etter jobbmiddag?
Ville middagsfølget gått på strippeklubb hvis det var kvinner blant advokatene? Hvordan oppleves det å være kvinne i et følge av menn som er på vei til strippeklubb?
Eller hvordan ville en personlig religiøs medarbeider opplevd initiativet?
Adferd som i realiteten skiller grupper av medarbeidere, fremmer hverken godt arbeidsmiljø, likestilling eller mangfold. Arbeidsgivere som ønsker likestilling og mangfold på arbeidsplassen, har nytte av interne adferdsnormer som fremmer respekt og godt samspill mellom ulike medarbeidere.
Min hypotese er at de fleste av oss mener sex hører hjemme i det reelle privatlivet og ikke som gruppeunderholdning for kolleger og fagfeller.
LO og NHO gjorde rett i å innkalle sine medarbeidere til samtale.
