Illustrasjonsfoto: Natalie Mis, Istockphoto

Må ikke oppgi truende manns identitet

En advokat som i Sarpsborg tingrett ble pålagt å oppgi identiteten til en mann som sa han skulle skyte noen i barneverntjenesten, har fått medhold i Borgarting lagmannsrett om at forholdet ikke kunne føre til at advokaters vitneforbud ble satt til side.

En av dommerne tok dissens, og mente at straffeloven § 17 om nødrett kom til anvendelse, og at skaderisikoen ved å pålegge advokaten å oppgi den truende mannens identitet, var langt høyere enn skaderisikoen ved brudd på taushetsplikten.

Saken startet den 21.november i år, da Barneverntjenesten i Moss kommune ble kontaktet av advokaten over telefon. Advokaten kunne fortelle at en mann hadde kommet innom hennes kontor fordi han ønsket bistand i en barnevernssak. Dersom saken ikke fikk en løsning, truet mannen med at han villle skyte noen i barneverntjenesten.

Kalt inn til avhør

Den kvinnelige advokaten ble samme dag innkalt til politiavhør, men nektet da å oppgi mannens identitet av hensyn til advokaters taushetsplikt. Øst politidistrikt begjærte deretter rettslig avhør i saken.

Et rettslig avhør ble avholdt i Sarpsborg tingrett den 4.desember. Tingretten kom til at advokaten hadde plikt til å forklare seg om hvem som fremsatte truslene fordi det forelå nødrett.

"Tingretten bygde på at ei opplysning om identiteten til personen i utgangspunktet var omfatte av bevisforbodet i straffesprosessloven § 119, men at advokat X ut fra dei konkrete omstenda i saka likevel ikkje var underlagt teieplikt fordi det låg føre naudrett, jf. straffelova (2205) § 17, og at advokat X difor også hadde forklaringsplikt ansynes retten som vitne", heter det i kjennelsen.

Advokaten anket til Borgarting lagmannsrett, og anførte at både bevisvurderingen og rettsbruken til tingretten inneholdt feil, og påpekte at barnevernet etter all sannsynlighet allerede kjente den truende mannens identitet.

- Lite trolig at ville gjøre alvor av trusselen

I sine anførsler skriver advokaten at det var lite trolig at personen ville gjøre alvor av trusselen, og pekte på at formålet med trusselen heller var å få advokaten til å påta seg oppdraget, noe hun ikke ville.

"Barnevernet vurderer sjølv at situasjonen er under kontroll. Politiet har ikkje funnet grunn til å setje inn tiltak", anførte advokaten.

EMK art. 8

Hun understreket at domstolene må være tilbakeholdne med å tolke taushetsplikten innskrenkende ut fra skjønnsmessige vurderinger basert på prinsippet om nødrett, og pekte på at tingrettens avgjørelse innebar en omgåelse av viktige menneskerettigheter som advokaters taushetsplikt er en del av, og viste til EMK art. 8 og Grunnloven § 102.

"Det er advokaten sjølv som må vurdere om han er i ein naudrettssituasjon. Tingretten har ikke hatt eit godt nok grunnlag for å vurdera den reelle risikoen i trugsmålet. (...) Teieplikta til advokater byggjer på viktige samfunnsinteresser, jf. Rt-2010-1638."

Mener det er politiet som må vurdere trusler

Øst politidistrikt anførte at det stemte at barnevernet har navngitt en mulig person som kan stå bak trusselen, men mente at så lenge advokat X ikke ville forklare seg, så kunne det bli satt inn tiltak rettet mot feil person.

"Det er opp til politiet, ikke barnevernet, å gjennomføre ei risikovurdering. Politiet vurderer det som svært viktig at advokaten forklarer seg".

I dommen peker lagmannsretten på at tingretten ikke har tatt stilling til om straffeloven (2205) § 196 gir grunnlag for unntak fra advokaters taushetsplikt, og mener det er naturlig å vurdere dette alternativet først. Lagmannsrettens mener at plikten til å avverge en straffbar handling bare gjelder når det er "sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått".

"Ut fra ei totalvurdering av bevisa meiner lagmannsretten at det ikkje er mest truleg at den personen som tok kontakt med advokat X faktisk vil skyta nokon i barnevernet i Moss", heter det i kjennelsen.

- Vesentlig innskrenkning

Dommerne går så over til å drøfte det alternative grunnlaget for unntaket fra advokaters taushetsplikt, altså nødrett, og peker på at det ikke er tvil om at en advokat lovlig kan forklare seg om klientopplysninger, dersom vilkårene for nødrett er tilstede. Men Sarpsborg tingretts rettsgrunnlag byr på utfordringer når advokaten selv mener at vilkårene for nødrett ikke er tilstede, påpeker retten.

"Lagmannsretten peiker på at dersom domstolane går langt i å overprøve advokaten si eiga vurdering, vil det kunne innebera ei vesentleg innskrenkning i bevisforbodet i straffeprosesslova § 119.

Lagmannsrettens flertall, ved dommerne Halvard Leirvik og Michael Reiertsen, mener at "det primært er overordna samfunnsinteresser som utgjer grunnlaget for reglane om teieplikt for advokater. Fleirtalet meiner at dei omsyna som ligg bak teieplikta, klart må has større gjennomslagskraft enn det resultatet til tingreten tilseier".

Og videre: "Fleirtalet meiner at resultatet til tingretten i praksis inneber at advokatar vil ha forklaringsplikt om moglege, framtidige straffbare handlingar, sjøl om sjansen for at handlinga skal bli gjennomført blir vurdert som liten. Det vil utgjera ei vesentleg innskrenkning av bevisforbodet i straffeprosesslova § 119 som er vanskeleg å sameina med utformina av straffelova (2205) § 196."

- Klassisk nødrettssituasjon

Mindretallet, ved dommer Elizabeth Baumann, er enig med påtalemyndigheten at det er svært viktig at politiet får opplysningene om personens identitet.

"Trusselen var alvorlig, og advokaten var åpenbart selv meget engstelig. Det fremstår for mindretallet som vanskelig å si noe sikkert om at risikoen nå er så lav at hensynet til taushetsplikten går foran, når politiet ikke har kunnet gjøre nærmere undersøkelser. Advokaten bør dessuten ikke tillegges den avgjørende rolle i forhold til å definere risikoens alvor og mulige forløp.

I utgangspunktet har hun varslet om en klassisk nødrettssituasjon - trussel om skyting rettet mot ansatte i en spesifikk barneverntjeneste - og har beskrevet klienten som sint og intens, og slik mindretallet oppfatter, i stand til å gjøre alvor av en slik trussel", heter det i dommen.

Kjennelsen falt i går, og er ikke rettskraftig.

 

Powered by Labrador CMS