Tittelbruk: - Nokså selvsagt at det er økonomisk gunstig for et firma å presentere advokatfullmektiger som advokater

Som kjent vurderer Tilsynsrådet for tiden tittelbruken i landets største advokat­firmaer.

Per dato er det avdekket at 29 ansatte jurister i Wiersholm og 17 sådanne i Thommessen har blitt presentert på firmaenes norskspråklige hjemmesider med titler som «fast advokat» eller «senioradvokat» uten å ha advokatbevilling. Korrekt profesjons­tittel for disse vil således være« advokatfullmektig».

Gitt omfanget av den feilaktige tittelbruken i disse to firmaene, vil det ikke være overraskende om denne praksisen også har forekommet i andre firmaer.

Dette er åpenbart uheldig, både fordi det er forvirrende og fordi en slik praksis, over tid, vil kunne bidra til å undergrave både de rettigheter og plikter som er knyttet til advokatprofesjonen.

På denne bakgrunn er det fortjenstfullt at Tilsynsrådet nå forsøker å skape orden i kaoset.

Titler skapt av organisatoriske behov

Kaoset er en følge av at man, i løpet av de siste tretti-førti årene, har supplert de historiske profesjonstitlene med titler skapt av organisatoriske behov og/eller av selskapsrettslig art.

Vi har i dag to profesjonstitler, advokat og advokatfullmektig (jeg ser da bort fra de meget få høyesterettsadvokatene som fortsatt er virksomme og den upraktiske «advokat med møterett for Høyesterett»).

LES OGSÅ:

Tilsynsrådet har avdekket feil i tittelbruk

Videre ses stadig oftere den selskapsrettslige tittelen« partner» (eier) i bruk, oftest uten henvisning til en parallell profesjonstittel.

Til slutt benyttes en del rent organisatoriske titler, typisk «fast advokat», «senioradvokat» og «assosiert partner».

At store advokatorganisasjoner har behov for å differensiere mellom forskjellige kategorier (basert på kompetanse, erfaring og/eller overordnet status) av sine jurister er forståelig. Det er imidlertid noe skuffende at flere av våre fremste juristmiljøer dermed har oversett sentrale rammevilkår for egen virksomhet.

Det er også nedslående at Wiersholms reaksjon har vært å gå over til, utelukkende, å benytte engelske titler. Ser man på deres offisielle presentasjon av egen virksomhet på nettet, arbeider det nå ingen advokater i Advokatfirmaet Wiersholm.

Lite konsekvent

En slik tittelbruk fremstår som utfordrende å praktisere med konsekvens. Man må, i utgangspunktet, forvente at en «senior associate» alltid introduserer seg som dette når det er tittelen firmaet kommuniserer at vedkommende har på sin hjemmeside. Hva gjør man da når man har en sak for domstolene?

Prosedyremonopolet er for så vidt opphevet, men jeg kan likevel ikke tro at Wiersholms medarbeidere ikke benytter sin (korrekte) profesjonstittel i en slik sammenheng.

Tilsynsrådet har varslet at de vil vurdere denne tittelbruken nærmere.

Det er det mange grunner til å gjøre.

For det første bør vi, som en profesjon som, i all hovedsak, praktiserer norsk juss i Norge, holde oss for gode til å bruke meningsløse anglisismer for å beskrive vår kompetanse. Mye kan sies om de norske titlene som har vært og er i bruk, men de har i alle fall et norskspråklig meningsinnhold.

For det andre kan ikke enkeltstående organisasjoner som ønsker å benytte seg av de fordelene det er å være del av en lovdefinert profesjon, enten de er store eller små, selv kunne velge hvilke av rammebetingelsene de skal forholde seg til. Satt på spissen – Wiersholm bør ikke kunne operere som advokatfirma uten å ha en eneste medarbeider som tituleres som advokat.

Bør være samsvar utad og innad

For det tredje må det være samsvar mellom den posisjonen man presenterer seg som å inneha og det man omtaler seg selv som i møte med omverdenen. Man kan ikke, fra sin arbeidsgivers side, presenteres som «managing associate» og så selv presentere seg som «advokat» eller «advokat­fullmektig» overfor klienter, domstoler, og så videre. Da må man, eventuelt, bruke begge termer (og da begynner det å bli svært komplisert).

For det fjerde er hele poenget med profesjonstittelen «advokatfullmektig» fremfor «advokat» at den signaliserer det fundamentale poeng at man er under opplæring og tilsyn av en eller flere prinsipaler.

Dette vil rimeligvis ha betydning for den betalingsviljen en klient har. Dermed fremstår det som nokså selvsagt at det er økonomisk gunstig for et firma å presentere advokatfullmektiger som advokater (med bevilling).

LES OGSÅ:

Tilsynsrådet vil drøfte engelsk tittelbruk

Selvsagt kan en ansatt jurist uten egen bevilling ha spesialkompetanse som tilsier en høy pris. Da må imidlertid firmaet ta seg bryet med å begrunne dette konkret overfor aktuelle klienter – ikke bare å fakturere vedkommendes tid på sitt generelle nivå for ansatte med advokatbevilling. Dette må kunne vurderes som nokså basalt forbrukervern.

Enhver tvil forsvinner med ny advokatlov

Forslaget til ny advokatlov vil også bidra til å rydde opp i kaoset. I §7 i forslaget fremgår det at man må ha norsk advokatbevilling for å benytte advokat-tittelen. Dermed forsvinner enhver tvil om nødvendigheten av å ha bevilling for å benytte tittelen «fast advokat».

Denne saken kan synes som en bagatell. Det er lett for Wiersholm og andre å innordne seg. Thommessen har allerede gjort det. Selvfølgelig vil det kunne bety litt lavere inntekter på en begrenset gruppe ansatte i et begrenset tidsrom og, muligens, en smule misnøye hos noen ansatte som vil måtte forholde seg til en tittel de kanskje oppfatter som mindre prestisjefull enn de fortjener. Det må imidlertid være ulemper man kan bære.

De største bidrar stort til utdanningen av advokater

Likevel – det ligger en hund begravet i denne materien.

De store forretningsadvokatfirmaene står i dag for en vesentlig del av advokatutdanningen.

Som de fleste vil være kjent med har denne tre elementer:

- En teoretisk del (advokatkurset);

- En generell praktiskopplæring over 2 år med advokatarbeid under oppsyn/veiledning; og

- Konkret erfaring fra arbeid i domstolene (prosedyrekravet).

Advokatkurset er det Advokatforeningen som står for. Utover å gi sine ansatte fri for å gjennomføre dette, er dette opplegget advokatfirmaet uvedkommende.

Den praktiske opplæringen ligger, for alle de store firmaene, på et høyt nivå og gjør det derfor særlig attraktivt for mange unge å starte på sin karrierevei her.

Uheldig prosedyrekrav

Problemet er prosedyrekravet. Når firmaet ikke har tilgang til et tilstrekkelig antall egnede saker, får ikke full­mektigene bevillingen sin innen rimelig tid. Da bygger presset om å vise karriereprogresjon fra «opplærings­tittelen» advokatfullmektig seg opp, og vi havner i situasjoner som den som er beskrevet innledningsvis.

Dette er en uheldig situasjon som både har vart en god tid og som ikke ser ut til å kunne løses på en god måte på kort sikt.

Den nye advokatloven gir ingen hjelp i forhold til dette. Her fastholdes prosedyrekravet som prinsipp, dog slik at det nærmere innholdet skal fastsettes ved forskrift.

Vi kan dermed ikke forvente at innholdet i og kravet til oppfyllelse av prosedyrekravet vil endres vesentlig i forhold til dagens regler.

Dermed videreføres et vesentlig element i advokatutdanningen på en måte som, i stigende grad, er ineffektiv.

For stadig flere unge (eller eldre) jurister som har en ambisjon om å få bevilling gjennom ansettelse i de største firmaene, vil det ta stadig lenger tid utover den ordinære praksisperioden før de får mulighet til å oppfylle prosedyrekravet.

For arbeidsgiverne deres vil et stigende antall ansatte jurister måtte være under tilsyn av prinsipaler. Samtidig risikerer de å miste noe av sin rekrutteringskraft.

For profesjonen og samfunnet som helhet tar det lenger tid enn forutsatt i lovverket å «produsere» advokater.

Endring er ressurskrevende

Hva bør de store advokatfirmaene gjøre for å redusere denne ulempen for sine ansatte?

Mulighetene er ikke veldig mange.

Det normale prisnivået til disse firmaene gjør at alminnelige rettssaker for private og/eller mindre næringslivsklienter ikke kan antas på ordinære vilkår.

De kan, som en mulighet, systematisere og øke sin innsats på pro bono-fronten, altså søke å tiltrekke seg saker som kan føres mot lav eller ingen betaling. Noen saker av denne typen vil alltid finnes, men det kreves betydelige ressurser for å generere et stabilt, høyt antall slike.

Alternativt kan de tenke kreativt og etablere datterselskaper som henvender seg til de deler av markedet for tvisteløsning der klientene ikke har den samme betalingsevnen som deres normale klient­grunnlag.

I begge tilfeller krever imidlertid dette ressurser. Det har så langt vært liten vilje hos eierne av de store firmaene å foreta reelle investeringer i dette.

Mye taler imidlertid for at de bør ta dette problemet på større alvor enn det man historisk har gjort.

Det holder ikke med rare titler ….