I den gamle, verneverdige direktørboligen til Moss Glassverk sitter Tone Monclair som partner og daglig leder av Advokatfirmaet Pedersen, Reier &Co AS. En ganske annen tilværelse enn jobben hun hadde som kontraktssjef og sivilingeniør i Fellesdata (i dag EDB Business Partner). Overgangen fra å kjøpe advokattjenester til å tilby dem har vært stor. Spesielt vanskelig var det den første perioden som nyutdannet advokatfullmektig å tenke som en advokat og ikke som en ingeniør..
- I begynnelsen hadde jeg bare lyst til å oppsummere løsningen på klientens problem og sette to streker under svaret jeg mente var det riktige. Dessuten var jeg vant til å ha internmøter om alt. Som advokat har man knapt nok møter utover klientmøter. Særlig ikke om de ikke kan faktureres. Ingeniører har mange møter, og gjerne møter for å diskutere hver minste detalj. Det kunne fort bli litt for mye av det gode, sier Monclair.
Monclair trivdes godt i Fellesdata, der hun jobbet som prosjektleder innen datateknisk nyutvikling. Egentlig er hun skipsingeniør, men begynte å jobbe i Fellesdata da hun var ferdig sivilingeniør i 1986. Hun er vant med å være eneste høne i flokken. På NTH var det bare 6% jenter på Skipsteknisk avedling da hun ble tatt opp som student, på høyskolen den gang var jenteandelen mellom 25% - 30 %. Og det var ikke alle professorene som hadde like stor tiltro til jentene. Om enn de var i mindretall, får en tro, ga en av professorene mer enn tydelig uttrykk for at alle jentene som satt i forelesningssalen ville styrke i hans fag. Det ga imidlertid Monclair bare blod på tann.
I Fellesdata jobbet hun en periode i Nederland som Liaison offiser, også der sammen med stort sett bare menn. Kommunikasjonen på jobb var relativt komplisert datafaglig – offisielt på engelsk og internt på nederlandsk. Likevel falt nederlandsk lett å lære, nært som det ligger både engelsk, tysk og norsk.
- I begynnelsen fikk jeg lov til å være med på de interne møtene, men da de forstod at jeg begynte å få med meg det de diskuterte internt, sendte de meg ut på gangen, ler Monclair.
Egentlig var det tilfeldig at hun ble ingeniør. En svoger gikk på NTH og snakket entusiastisk om studiet og miljøet i Trondheim, og Monclair som hadde søkt NTH som ett av flere studier ble revet med og takket ja til studieplass. Hvilket hun aldri har angret senere på, festfylte men ikke minst lærerike studieår i Trondheim.
Monclair lar seg lett engasjere i det hun holder på med, og hun trives i de byene og jobbene hun havner i. Å måtte hevde seg i et rom med bare mannfolk handler mye om innstiling og teknikk, mener hun.
- Du må ikke være redd for å stikke deg frem, heve stemmen din og være tydelig. En kursleder jeg hadde sa en gang at vi kvinner måtte passe på pipestemmen når vi skulle ta ordet. Kommer det ut i feil stemmeleie kan løpet være kjørt, mente hun. Tipset var å banne litt før man skulle presentere saken. Da fikk man stemmen ned i riktig stemmeleie. Jeg bantes i mange år, men nå går det av seg selv, sier Monclair som har gjort seg mange tanker om kvinnekvotering og likestillingspolitikk.
- Kvotering er ingen drømmeløsning, men den er nødvendig. Når menn sier det er så vanskelig å finne kvinner til lederstillinger eller til styreverv, blir jeg veldig provosert og irritert. Det er ikke kvaliteten som er problemet, man kan lett finne kvalifiserte kvinner. Jeg er ikke en nettverkskvinne, men ring meg. Jeg kan presentere en lang liste av kompetente kvinner. Ledelsen, valgkomiteer og aksjonærer må strekke seg for å finne gode kandidater til leder- og styreverv, både kvinner og menn. Det har vært en pågående debatt om kvinneandelen i styrer i forbindelse med ASA-selskapene. Jeg mener en stor del av dagens styrer, ASA og AS, ikke fyller sin rolle tilstrekkelig godt. Medlemmene er usikre, eller kanskje like mye ubevisste på rollen sin og tar ikke det ansvaret de skal ta som et styremedlem. I den kontekst synes jeg diskusjonen rundt kvinner versus menn og mangelen på kompetente kvinner blir merkelig. Alt for mange mannlige styremedlemmer har fått vervet sitt på grunn av bekjentskaper og nettverk. Man skal søke etter, og besette styrer med de personene, kvinner som menn, som er egnet. Og naturligvis finnes det et utall av kompetente og egnede kvinner. Kvotering er nødvendig for å skyve på utviklingen når viljen ikke er der, og kan totalt sett også være medvirkende til en positiv bevisstgjøring knyttet til styrerrollen sier Monclair engasjert.
I Fellesdata var Monclair med på å desentralisere bankenes dataløsninger, slik at alle bankene fikk lokale servere. Teknologien var i en rivende utvikling, og barselpermisjonene brukte hun til å lese seg opp på nye tekniske områder slik at hun kunne få nye stillinger andre steder i firmaet da hun kom tilbake. De to siste barselpermisjonen brukte hun også til å studere juss.
- Jeg jobbet med mye spennende, men hadde likevel lyst på andre utfordringer. Derfor begynte jeg å lese juss. Etter andre avdeling fikk jeg tilbudet om jobben som kontraktssjef, en helt ny funksjon i selskapet. Jeg fikk være med på en spennende prosess knyttet til at Fellesdata kontraktsfestet tjenestene sine bedre. Tidligere hadde Fellesdata vært et tilnærmet spleiselag mellom sparebankene der man i fellesskap finansierte de dataløsningene man trengte, gjerne ved hjelp av muntlige avtaler. Denne fleksibiliteten var nok en av grunnene til at Fellesdata på 80 og 90-tallet var i førersetet teknologisk innen bankløsninger. Endringer innen sparebankvesenet, brukernes forskjellige behov og krav til løsninger og driftssikkerhet drev frem behov for å profesjonalisere driften. I den forbindelse var jeg et nyttig mellomledd mellom juss og teknikk, og fikk delta i utarbeidelse av et omfattende avtaleverk.
-
Som kontraktssjef lot hun resten av jussen ligge, og jobbet hundre prosent med forhandlinger og avtaler. Hun kjøpte mye advokattjenester og lærte mye av samarbeidet med advokatfirmaene som solgte tjenestene. Veien til advokatyrket ble fjernere. Men, så kom omleggingen i jusstudiet og Monclair måtte velge om hun skulle gjøre ferdig jusstudiet eller la være. Advokat eller ingeniør. Monclair valgte jussen.
- Mange reagerte på at jeg sa opp en så spennende jobb for å studere juss. De syntes jeg var passe tullete. Men, advokatyrket fremstod som selvstendig og spennende, sier Monclair.
Mot slutten av jusstudiet gikk det på stumpene løs med motivasjonen. Hun hadde aldri tid til å gå på forelesninger, og leste alene hjemme. Kun manduksjonene ble prioritert.
- Jeg ante ikke at foreleserne kjørte gjennom hele pensum på en uke før eksamen. Manduksjonene åpnet opp en ny verden for meg. Jeg hadde lest alene hjemme, og her fikk jeg alt servert på ett fat i hurtigfart. Det var flott, sier Monclair som jobbet som selvstendig konsulent ved siden av fjerde og femte avdeling.
Med eksamenspapirene i lomma søkte hun seg jobb som fullmektig i PWC. Overgangen fra erfaren sivilingeniør til nyutdannet jurist var tøff. Ikke minst forventet klientene ofte mer av henne siden hun var eldre enn fullmektiger flest. Det ble stilt store krav, men samtidig fikk hun spennende oppgaver og følte seg respektert. Å gå over fra å være sjef til å være menig fullmektig ser hun imidlertid på som problemløst. Det var selvvalgt. Utfordringen var større på hjemmebane.
- I de store firmaene som PWC kan man ikke ta korte dager. Det var slitsomt å stå opp klokken fem for å pendle inn til Oslo. Jeg angrer ikke, men jeg ser at jeg har dratt strikken vel langt. I noen yrker kan man ikke like lett bare ringe og si at man har syke barn, slik man kan det i jobber der fraværet ikke går ut over noen andre. Påtar man seg visse type jobber, må man ta runden på om man virkelig er villig til å gjøre det som kreves. Jeg og min mann gjorde i perioder ikke stort annet enn å jobbe og være sammen med barna. Gikk vi bort, var det etter at ungene hadde sovnet, sier Monclair.
I de første årene som jurist følte Monclair seg som sivilingeniør først, dernest advokat. Noe som gjenspeilet seg også på visittkortet. Nå står det advokat øverst på visittkortet, og hun føler seg som en advokat med ingeniørbakgrunn.
- Jeg hadde problemer med måten advokatene gjorde ting på. Ingeniører er mye mer ”to the point”, og jeg var vant til å gå rett på målet. I begynnelsen av jusstudiet kunne jeg skrive en hel eksamen uten å åpne lovboka. Jeg skrev alt rett ned, leverte og gikk. Så ble jeg fortalt at gode karakterer fikk man ikke før man hadde skrevet 30 sider – minst. Det tok tid for meg å se at det er mange veier til en løsning, risikoer knyttet til det meste, og ikke alltid klare svar på juridiske problemstillinger. Samtidig mener jeg at det er en fordel at jeg som advokat er villig til å gi tydelige råd til klientene, særlig knyttet til prosessrisiko, når jeg mener det er grunnlag for det. Ingeniørbakgrunnen har gitt meg god erfaring i så måte. Men, sivilingeniører kan nok også lære mye av advokater. Særlig når det gjelder den menneskelige faktor i risikovurderinger. Sivilingeniørene er firkantet og lager løsninger som ikke alltid tar tilstrekkelig hensyn til miljøet rundt og menneskene. Som advokat er det jo nettopp den menneskelige ”risikoen” som er grunnlaget for jobben, sier Monclair.
På tross av utsikter til en strålende karriere i PWC hoppet Monclair av den karusellen og fant seg en roligere jobb i Moss i 2002. Det gjorde familiesituasjonen lettere, men hovedårsaken til at hun skiftet jobb lå andre steder.
- Jeg trivdes veldig godt i PWC, men fikk gå lite i retten, og jeg drev lite med det som er tradisjonell advokatvirksomhet. Det ble mer som å fortsette med det jeg alltid hadde drevet med i Fellesdata. Å gå i retten er veldig moro, og jeg ville prøve meg som en mer tradisjonell advokat. Skulle jeg jobbe i Moss, ville jeg være partner. Da passet det ypperlig å begynne her. Tempoet er mer avslappet og uformelt enn det jeg var vant med på PWC. Samtidig har vi ikke her det serviceapparatet rundt oss som jeg har vært vant med, så jeg har vært nødt til å lære meg alle disse små, tekniske tingene jeg tidligere var skånet for, sier Monclair.
Stor utfordring var det å klare seg på egen hånd, uten en personalavdeling som la alt til rette for henne. Her må hun som de øvrige ansatte gjøre mye selv, og som daglig leder burde hun i tillegg legge ting til rette for de andre i firmaet.
- Jeg tror nok ikke advokatfirmaer i vår størrelse er så flink med personalledelse. Man skal jo ha personalsamtaler med alle en gang i året, men det er ikke lett å finne tid til det, sier Monclair.
Selv om tempoet er roligere i Moss jobber Monclair like mye som før, men ikke like lange dager. Dessuten slipper hun å pendle til Oslo, noe som hjelper mye på familielogistikken. Monclair har en mann som er minst like opptatt som henne, og tre unger som etter hvert er blitt svært selvstendige. Og viktigst av alt – familien har hatt besteforeldre som stilte opp sent og tidlig når barna var små. Monclair innrømmer at hun nok har lagt mye over på besteforeldrene den tide Det har heller ikke blitt mye tid på skoleavslutninger og dugnader.
- Barna hentet hverandre og ble raskt selvstendige. Men, de er harmoniske og ikke sinna på oss for all jobbingen, sier Monclair. De vet de blir prioritert fremfor andre fritidsaktiviteter, og vi har kompensert mye ved å ta de med på mange reiser. Å reise hele familien sammen har alltid hatt høy prioritet hos alle fem.
