Translatører – garantister for gode oversettelser?
Nylig krevde Forbrukerrådet språkvask av salgsvilkårene til et internasjonalt flyselskap. Oversettelsen var så dårlig at reisende ikke hadde muligheten til å sette seg inn i rettighetene sine, mente Forbrukerrådet. Var det en maskin som hadde oversatt teksten fra engelsk? Eller var det en oversetter som aldri hadde hatt befatning med juridiske tekster som salgsvilkår nå engang er? Dårlige oversettelser omgir oss, og de angår oss – om vi vil eller ikke.
Økende innvandring medfører et sterkt voksende behov for godkjenning av utdannelser og yrkeserfaring fra andre land. Statlige organer som Helsedirektoratet eller NOKUT tar seg av vurderingen og godkjenningen av utdanningen, og dokumentene oversettes av statsautoriserte translatører. Deres arbeid er en del av kvalitetssikringen av utenlandske håndverkere og ingeniører, leger og sykepleiere. I norske rettssaler avgjøres nesten daglig asyl-, farskaps- og barnefordelingssaker der parter med et annet språk enn norsk er involvert. I henhold til norsk lov må prosesskrifter som benyttes i saker der parter fra andre land er involvert, være skrevet på norsk «eller ledsaget av oversættelse» (§ 136 i domstolsloven). Men hvem tar seg av disse oversettelsene?
I det norske rettsvesenet hersker det stor usikkerhet om bruken av translatører og/eller tolker. Den som tolker tilnærmet feilfritt i rettssalen, er ikke nødvendigvis en god oversetter av rettsdokumenter. En translatør er drillet i å være svært nøyaktig i den skriftlige gjengivelsen. Muntlig oversettelse er tolkenes oppgave, skriftlig oversettelse er translatørenes oppgave. Man bør ikke ta sjanser som setter rettssikkerheten i fare. Det finnes altfor mange eksempler på at godt formulerte domsslutninger eller andre rettsdokumenter blir utsatt for språklig hærverk i oversettelsen, eller at dommere og advokater aksepterer dårlige oversettelser som dokumentasjon i norske rettssaler.
I teorien er kun statsautoriserte translatører bemyndiget til å autorisere en oversettelse ved å stemple den med sitt eget beskyttede stempel og på den måten bekrefte riktigheten av dokumentet. Problemet er imidlertid at tittelen og stempelet i praksis blir stadig mindre verdt – noe som både norske myndigheter og det globaliserte markedet er ansvarlige for. Fantasifulle etterligninger av stempler eller formuleringer som «Språkbyrået AS garanterer for riktigheten av forestående oversettelse» gir kjøperen av oversettertjenester en falsk trygghet.
Siden 1923 har oversettere til/fra norsk måttet avlegge en eksamen for å kunne kalle seg statsautoriserte translatør. Norges Handelshøyskole i Bergen som i 1979 for første gang var ansvarlig for gjennomføringen av translatøreksamen, har siden 2003 hatt bevillingsmyndighet. Fremdeles er translatøreksamen den vanskeligste språkeksamenen i Norge, og debatten om dette særdeles trange nåløyet er like gammel som selve eksamen. Enkelte år har strykprosenten ligget på over 80 prosent. Dagens eksamensordning tillater blant annet autorisasjon i én språkretning – f.eks. kan man bli autorisert fra norsk til engelsk, men ikke fra engelsk til norsk. Kravet til statsautoriserte translatører er at de skal gjengi utgangstekstens innhold 100 prosent korrekt og fullstendig. Å oversette en dom, et vedtak eller en kontrakt slik at intensjonene og konklusjonene blir korrekte også i målspråket, er hardt arbeid.
I 2012 ble det verden over kjøpt oversettertjenester for vel 130 milliarder norske kroner. Oversettere opererer på et internasjonalt marked som på få år har forandret seg radikalt. I Norge har en liten gruppe oversettere lov å kalle seg statsautoriserte translatør, men tittelen er på ingen måte en garanti for flere oppdrag eller bedre betaling. Også i høykostlandet Norge presses prisene nedover, og i dragsuget forsvinner de beste oversetterne. En liknende utvikling ser man i Europa, og EU-kommisjonen – som har et stort behov for svært kompetente oversettere – har ropt varsku. Prisen vinner over kvaliteten, og dessverre har også norske myndigheter – som forvalter Europas kanskje beste autorisasjonsordning for «stemplede oversettelser» – begynt å lempe på kravene. Statlige etater lyser ut oversettertjenester med det formålet å spare penger. Slik får store byråer større innflytelse på prissettingen, og ikke alle er like opptatt av å selge kvalitet. I en liten, men svært internasjonal bransje sliter de byråene som bruker tid på kvalitetssikring, skolering av sine ansatte og en riktig betaling til godt kvalifiserte og kompetente ansatte og leverandører.
I disse dager feirer Statsautoriserte translatørers forening (STF), verdens nest eldste oversetterforening, sitt 100-årsjubileum. Foreningen har rundt 250 medlemmer som representerer 28 forskjellige språk. Få har lagt merke til dette jubileet, og under feiringen glimret også Kunnskapsdepartementet – øverste myndighet for translatørene – med sitt fravær. Kanskje er det slik fordi translatører arbeider i det skjulte? Mens tolker er synlige fagpersoner i rettssalen, under politiavhør eller på konferanser, er translatøren spesialisten som ingen legger merke til. Den beste oversettelsen er den som ikke synes, er oversetterens mantra. Translatørens arbeid er vesentlig for å verne om et viktig gode som rettssikkerheten – for innvandrere og arbeidssøkende, for forbrukere og pasienter. Alle kan havne i en situasjon der en dårlig oversettelse kan få alvorlige konsekvenser.
Fortellingen om 100-årsjubilanten er ingen ubetinget suksesshistorie. Allerede Hieronymus (347–420), oversetternes skytshelgen som brukte 23 år av sitt liv på å oversette bibelen fra gresk til latin, visste godt at hans gjerning ikke var særlig lønnsom. Han advarte oversettere mot å gifte seg siden de ikke ville være i stand til å forsørge en familie. I dagens Norge bør advarselen gå i motsatt retning. Vil du vie livet ditt til oversettelse, bør du få deg en partner som kan forsørge deg.
