Advokat i spissen for konvoier til Ukraina

Det er tidlig fredag morgen i slutten av januar. Utenfor nabolagspuben Shamrock på Grünerløkka dukker det opp noen militærgrønne biler. Alle bilene har individuelle navn, er nummererte og er dekorert med logoen til Ukrainian Freedom Convoys (UFC).

Folk som passerer på vei til jobb eller skole kikker på bilene, noen lurer på ha dette handler om. Den 17. UFC-konvoien skal i løpet av noen minutter setter kursen for Ukraina.

Alt dette har bakgrunn i at én mann følte et behov for å gjøre noe ekstra da Russland startet fullskala-invasjonen av Ukraina i februar 2022.

– Det var noe grunnleggende urettferdig med den russiske invasjonen som jeg reagerte på, sier Ole Kvåle, mannen bak UFC.

Kvåle er daglig leder i Advokatfirmaet Punktum i Oslo, et lite firma som er spesialisert i entreprise, offentlige anskaffelser og kontraktsrett.

På Facebook ba den ukrainske ambassadøren i Norge om hjelp. Kvåle meldte seg raskt til tjeneste som sjåfør.

– På det tidspunktet var jeg tydelig på at jeg kunne kjøre til den ukrainske grensen, men ikke en meter lenger, sier Kvåle.

Stiftet forening

Et par uker senere dro han på sitt første oppdrag. Tilbake i Norge inviterte han venner og bekjente til å donere penger, og like etter la han i vei på en ny tur til Ukraina. Pengene brukte han til innkjøp av medisiner og førstehjelpsutstyr i Polen.

– Da var gnisten tent i meg, jeg visste at jeg bare måtte fortsette.

Kvåle fikk flere hjelpere med på laget, og innså at innsatsen måtte organiseres bedre. I september 2023 ble foreningen Ukrainian Freedom Convoys Norway (UFC) formelt stiftet.

Foreningen samler inn penger til å kjøpe kjøretøy og annet materiell som leveres til den ukrainske hæren.

Kvåle fortelle om et enormt engasjement av folk som vil hjelpe til, enten det er økonomisk eller på andre måter.

– Engasjementet har ikke avtatt, snarere tvert imot, sier han.

På Grünerløkka har konvoileder Kvåle forsikret seg om at alle biler og sjåfører er på plass, og vi kan sette kursen mot Ukraina. Noen av sjåførene har vært med før, for andre er dette første turen. Selv er jeg med som sjåfør for andre gang.

Kolonnen på tolv biler kjører østover i et kraftig regnvær.

Kjøper SUV’er på Finn

– Mange synes det er skummelt å tenke på å reise inn i et land i krig, men vi pleier å si at det er bilturen på 2200 kilometer som i praksis er det farligste, sier Kvåle.

Han understreker at UFC ikke har vært involvert i alvorlige hendelser på de 17 konvoiene som hittil er gjennomført, og at alle bilene er kommet frem.

– Et fåtall av bilene har fått tekniske problemer underveis. Rekorden er vel en bil som knakk sammen på Siggerud, smiler han.

Det er dieseldrevne SUV´er med firehjulstrekk som er av interesse for UFC. Dette er ifølge Kvåle en biltype som soldatene aldri kan få nok av, og som er mangelvare i Ukraina. Bilene er i snitt tjue år gamle og har gått fra 300.000 til 500.000 kilometer.

To sjåfører i hver bil

Jeg kjører sammen med min makker Øystein Klingenberg Hansen. Vi møttes første gang da vi begge deltok på en tilsvarende tur i mai i fjor. Bilen vi kjører har Øystein finansiert, og den er døpt Ingrid, oppkalt etter en av hans to døtre.

Hver bil har to sjåfører, både av hensyn til sikkerheten, og for at vi skal slippe å ta pauser underveis. Bilene må rulle for at vi skal holde tidsplanen.

Vi når havnebyen Karlskrona sydøst i Sverige i god tid før fergen til Polen går. Vel om bord spiser vi middag og signerer norske flagg. Alle UFC-bilene leveres med et flagg signert av de som deltok i konvoien, noe de ukrainske soldatene setter pris på.

Verktøybil med i følget

Etter en røff fergetur med mye sjø er vi lørdag morgen fremme i havnebyen Gdynia. Derfra skal vi kjøre 920 kilometer til en liten polsk by ved den ukrainske grensen.

Deltagerne i konvoien kjører i selvvalgt tempo, og i en app deler vi posisjon mellom oss. Bakerst kjører en bil med litt verktøy, i tilfelle uhellet er ute.

– UFC har en regel som sier at dersom bilen ikke er på veien igjen i løpet av en halvtime, er det bare å legge nøkkelen på et av hjulene og hoppe inn i en annen UFC-bil, forklarer Kvåle.

Været er heldigvis på vår side, og veiene i Polen holder høy standard.

Ting tar tid

Tidlig søndag morgen kjører vi samlet til den ukrainske grensen. Passeringen gjennom tollen kan være en tålmodighetsprøve. Spesielt på den polske siden av grensen går det sakte.

Til tross for at alle papirer er i orden, må vi tilbringe fem stive timer sammen med det polske grensepolitiet.

– Det ville være løgn å si at de polske grensevaktene spiller på lag med oss, sier Kvåle.

På ukrainsk side går det derimot raskere. De har for lengst forstått hva UFC driver med, og setter pris på aktiviteten. Kvåle har opplevd å få servert kaffe og kaker på den ukrainske grensen, og for et par turer siden kom et ukrainsk barnekor og sang for sjåførene.

Ferske kors på kirkegårdene

Over syv timer etter at vi ankommer grensen er vi endelig på vei innover i Ukraina.

Det er ikke slik at vi ser utbombede hus overalt. I de små tettstedene vi kjører gjennom går livet tilsynelatende sin vante gang. Men det vi legger merke til, er de mange nye korsene på kirkegårdene vi passerer. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at dette er soldater som har ofret livet i kampen mot russerne.

Vi stopper minst mulig, så dialogen med lokalbefolkningen er minimal. Noen steder får vi en tommel opp fra sivile ukrainere som forstår hvilket ærend vi er ute i.

Bare noen få mil inn i Ukraina bryter en av bilene i konvoien sammen. I løpet av noen minutter er fem-seks andre UFC-biler på plass. Det er clutchen som er ødelagt, og det blir raskt bestemt at vi må forlate den.

Bygges om til ambulanser

Første stoppested er storbyen Lviv, under ti mil fra grensen. Her leverer vi fra oss et par biler som skal bygges om til ambulanser, og tar med oss en ferdig ambulanse som skal videre til Kyiv.

– Ambulanseprosjektet er relativt nytt, og spiller en stor rolle i evakueringen av sårede soldater ved fronten. Ukrainerne er veldig glade for at vi leverer disse bilene, de har garantert bidratt til å redde liv, forteller Kvåle.

En av medic-soldatene viser stolt hvordan en ferdig UFC-ambulanse ser ut innvendig etter at alt førstehjelpsutstyret er blitt ettermontert i Lviv.

Brennevin og granathylser

Det utveksles også flagg og gaver. Denne gangen fikk vi et par flasker ukrainsk vodka. Ofte er gavene militæreffekter som granathylser eller lignende.

– Vi lodder ut mesteparten av dette hjemme i Norge for å skaffe inntekter til nye biler, forklarer Kvåle.

For noen av de norske sjåførene stopper reisen her, men for resten går turen videre til Kyiv. For oss andre gjenstår det drøyt seksti mil til Kyiv. Vi må komme oss til hotellet før portforbudet inntrer ved midnatt.

Veien mot Kyiv er ikke så preget av krigen som man kanskje skulle tro. Her og der kjører vi gjennom militære sjekkposter, men bare et par av dem er bemannet. Og vi blir ikke stoppet. Inne i Ukraina kjører vi ikke samlet i konvoi, dette for å unngå å tiltrekke oss oppmerksomhet.

– En gruppe militærgrønne kjøretøy kan vekke uønsket oppmerksomhet, og selv om sjansen er liten for at noe skal skje, er dette et av sikkerhetstiltakene vi praktiserer, sier Kvåle.

Kampen mot klokka

Vi ankommer hotellet sentralt i Kyiv under en time før portforbudet trer i kraft. Byen med sine fire millioner innbyggere er unormalt stille.

På natten blir vi vekket av kraftige luftvernssirener, en uhyggelig påminnelse om at vi er i et land i krig. Russiske droner og raketter er på vei mot hovedstaden. Etter noen minutter blir det stille. Så hører vi lyden av drønn langt unna fra det ukrainske luftvernet som forhåpentligvis skyter ned det som kommer fra Russland. Så blir det helt stille igjen.

Mandag morgen møtes vi utenfor hotellet. Avtalen med soldatene er at de skal komme inn fra fronten og hente bilene før lunsj.

UFC har kontakt med faste militærenheter som vet hvilke soldater som trenger biler, og fordeler bilene etter behov. Etter bare noen minutter dukker de første soldatene opp. Noen er unge, andre eldre. Felles for dem alle er at de hadde sivile jobber før russerne invaderte.

«Jeg er lærer. Jeg jobber med IT. Jeg studerte da krigen brøt ut»

Alle har fått livene sine snudd på hodet.

En gammel kjenning

Plutselig svinger en bil noen av oss drar kjensel på inn foran hotellet, bil #88 HERO.

– Husker du at den var med nedover i mai i fjor, sier jeg til Øystein, som nikker.

Ut hopper to soldater som snakker svært godt engelsk. Forklaringen er de begge er fra Canada, og at de har vervet seg som fremmedsoldater på ukrainsk side. De smiler og er i godt humør, men vil ikke la seg avbilde. De færreste ønsker det, og spesielt ikke fremmedkrigerne. Ryktene vil ha det til at å ta livet av en fremmedkriger står ekstra høyt i kurs hos de russiske soldatene.

Sterke møter

Møtene med de ukrainske soldatene gjør inntrykk. Mange av oss har barn på samme alder som noen av soldatene vi møter. Vi spør om de har tid til å ta en matbit med oss, men de takker høflig nei.

– De svaret alltid det samme, sier Kvåle.

«Vi har ikke tid, vi har ingen tid å miste.»

Så etter noen minutters samtale, håndtrykk og gode klemmer hopper soldatene inn bilene og reiser. De er borte like fort som de kom, og nok en UFC-konvoi er gjennomført til punkt og prikke.

Hemmelig droneakademi

På kvelden deltar vi på en fellesmiddag med lokale frivillige. Neste dag besøker vi et hemmelig droneakademi. Droner spiller som de fleste vet en viktig rolle i denne krigen, både som angrepsvåpen og til overvåking.

Vel fremme for vi vite at droneakademiet driver med både opplæring og produksjon av droner. Fordi russerne har rettet mange angrep mot Kyiv i det siste, kan vi ikke bli med ut i felten, men vi får fly dronesimulator, og prøve opp på montering av droner.

Hjemreisen går med tog fra Kyiv.

Tapsprosjekt

Noen dager senere møtes Ole Kvåle og jeg i Oslo. Han understreker at UFC ikke er en geskjeft som han eller andre tjener penger på. Om noe, så har advokatpraksisen vært skadelidende økonomisk, og han har ikke peiling på hvor mange timer han har brukt på UFC.

– Men skal man oppnå noe må man ofre noe, sier han.

Samtidig er han opptatt av å ikke ta æren selv.

- Mange mennesker gjør en innsats i UFC. Noen kjøper inn biler på Finn.no, andre henter dem og kjører dem til Oslo. Her har vi et eget team som maler og merker bilene. Og så er det selvfølgelig sjåførene.

Sistnevnte får bare dekket kostnadene til diesel og ferge mellom Sverige og Polen. Hotell, mat og hjemreise må dekkes av egen lomme.

– Til nå har over to hundre personer deltatt i konvoiene, og flere har vært av gårde mange ganger, fortelle Kvåle.

Bilene UFC leverer til Ukraina blir brukt til alt fra evakuering av skadde soldater til transport av mat og ammunisjon.

– Jeg kjenner en ukrainsk droneoperatør som over tid bodde i bilen, helt ute langs fronten. Bilene har stort bruksområde for soldatene, sier Kvåle.

Samlet inn 12 millioner kroner

UFC er helt avhengige av donasjoner, og får ikke en krone fra myndighetene. Foreningen har snart fire tusen medlemmer på Facebook, i tillegg er UFC aktive på andre sosiale medier. Det arrangeres UFC-samlinger og auksjoner for å forhindre at pengestrømmen stopper opp. Til nå har UFC samlet inn tolv millioner kroner, ifølge Kvåle.

– Jeg er imponert over givergleden hos folk, jeg skulle ønske norske myndigheter kunne vise den samme økonomiske handlekraften, sier han.

En mulig våpenhvile eller fredsavtale mellom Ukraina og Russland er nærmest daglig et tema i mediene. Det eneste som er sikkert er at alt er usikkert.

– I mellomtiden fortsetter vi i UFC å levere biler og utstyr til de ukrainske soldatene som hver dag kjemper for sin frihet. Det er mange i Norge som heier på Ukraina, sier han.

For som Kvåle ofte skriver i sine mange innlegg på Facebook i sin kamp for å skaffe penger til flere biler; «action speak louder than words».