- Må spørre om utdanningsinstitusjonene møter advokatbransjens behov

Advokatforeningen nedsatte sommeren 2017 et eget utvalg som skal arbeide med problemstillinger knyttet til jurist- og advokatutdanningen. Dette i erkjennelsen av at man i for liten grad har vært opptatt av utdanningens struktur og innhold, og at dette temaet først og fremst har vært underlagt fakultetenes autonomi.

Heller ikke de andre yrkesgruppene, som i hovedsak sysselsetter de nyutdannede juristene, synes å ha engasjert seg nevneverdig i de grunnleggende problemstillingene som vil definere hvordan fremtidens juristutdanning vil formes.

Faglig kompetanse, reglene om advokaters virksomhet og etterlevelsen av disse er grunnlaget for tilliten til advokatene og deres omdømme. For å sikre denne tilliten, er det viktig at vi har et velfungerende utdannelsessystem for advokater.

I lys av dette er det betimelig å stille spørsmålet om hvilke faglige kvalifikasjoner vi som bransje behøver fra de nyutdannede juristene. Med andre ord; Hva må kandidatene ha lært seg på universitetet for å bli gode advokatemner?

- Trenger systematisk gjennomgang

Advokatforeningen har åpenbart både et ansvar og egeninteresse av å definere bransjens egne kravspesifikasjoner til juristutdanningen. Dette arbeidet er nå under utvikling og er en forutsetning for å kunne delta i denne viktige debatten, som professor Strandbakken etterlyser.

Når en kravspesifikasjon fra bransjen foreligger, vil det være behov for å foreta en systematisk og kritisk gjennomgang av om utdanningsinstitusjonene faktisk er i stand til å møte advokatbransjens forventninger og behov.

De juridiske fakultetene har som samfunnsoppdrag å utdanne jurister som kan møte de faglige utfordringer de vil stå overfor i løpet av sin yrkeskarriere. Utdanningen må tilpasses den utviklingen som skjer i rettssystemet på grunn av rettsliggjøring av samfunnet, globalisering og internasjonalisering på mange områder av samfunnslivet, økonomisk og teknologisk utvikling.

EØS-retten er intet unntak. Veksten og de raske endringene som skjer i rettssystemet innebærer at en ikke kan ha som mål at studentene skal tilegne seg kunnskap og dybdekompetanse om alle rettsområder. På den annen side vil det være svært bekymringsverdig dersom rammene for studiet legges opp på en måte som kun gir studentene en generell og overfladisk innføring i de emner som inngår i pensum, likesom advokatbransjen heller ikke vil være likegyldig til hvilke fag som skal defineres som kjernefag og som skal inngå i fagplanen.

- Arbeid i rettsvesenet prioriteres i mindre grad

Fakultetene synes i stor grad å vektlegge at studentene tilegner seg grunnleggende kunnskap om rettssystemet, kombinert med sterk vekt på rettslig argumentasjon og metode og evne til selvstendig analyse.

LES OGSÅ:

- Har ingen garanti for at en uteksaminert jurist faktisk har lest en dom fra Strasbourg

Arbeidsoppgavene for jurister spenner over et vidt spekter fra saksbehandling i offentlig og privat virksomhet, der avgjørelser skal treffes på grunnlag av et regelverk, til vurdering og gjennomføring av komplekse prosjekter eller forretningstransaksjoner innenfor rammene av omfattende og kompliserte nasjonale og internasjonale regelverk.

I rettsstudiet har det tradisjonelt vært en spenning mellom behovet for grunnleggende akademisk skolering i prinsipielle spørsmål, og et ønske om at studiet skulle gi kandidatene evne til å treffe konkrete beslutninger basert på materielt rettsstoff. Så lenge yrkesvalgene for juristene var nokså avgrenset og først og fremst gikk ut på å utdanne jurister til å kunne fungere i domstolene, politi og påtalemyndighet og som advokater, samt statsadministrasjonen, var det mulig å rette utdanningen nokså direkte mot disse yrkene.

Det er i dag et mindretall av kandidatene som velger eller har mulighet for en yrkeskarriere i rettsvesenet etter studiet. De ferdige kandidatene sprer seg over et langt større spekter av juridiske yrker i offentlig eller privat virksomhet enn tidligere. Et internasjonalt arbeidsmarked er også under utvikling for jurister. Selv om man fremdeles må utdanne jurister med sikte på at mange av dem vil arbeide i rettsvesenet, oppleves at universitetene prioriterer dette i langt mindre grad i utformingen av den obligatoriske del av utdanningen enn tidligere.

- Etterspør spesialkompetanse

Ettersom kandidatens utdanningsprofil altså i langt større grad enn før synes innrettet mot å gi studentene grunnleggende og generelle ferdigheter, må advokatbransjen ha et systematisk, proaktivt og kritisk fokus på om juristutdanningen imøtekommer vår bransjes kvalifikasjons- og kompetansebehov.

Kravet til juristutdanningen må også ses i sammenheng med den obligatoriske advokatutdanningen for advokatfullmektiger og etterutdanningsordningen for advokater. Advokatrollen er stadig i endring. Tradisjonell tvisteløsning i domstolene utgjør i dag en mindre del av mange advokaters arbeid, blant annet er en økende andel av oppdragene til mange advokater rådgivning som liker mer på ordinær konsulentvirksomhet, og kravene til spesialkompetanse er stadig økende.

Bransjen ser en klar tendens til etterspørsel av spesialkompetanse fremfor allmennkompetanse, og dette har i løpet av de siste årene medført store endringer i advokatfirmaenes organisering og oppdragsutførelse.

Tradisjonelt har aktørene i rettsvesenet hatt en konservativ holdning til spesialisering, og det finnes i dag ingen spesialistordning i advokatbransjen, slik vi for eksempel kjenner det fra helsevesenet. Dette er en omfattende og vanskelig debatt som kanskje nå bør bringes frem i lyset.

- Flere vil tilby master-programmer

Problemstillingen har direkte relevans for spørsmålet om jusstudiet bør normeres. En felles rammeplan for jusstudiet med obligatoriske fag supplert av valgfag vil også skape et større behov og mulighet for valgfag og spesialisering i utvalgte kompetanseområder.

Norge er dessuten et lite land, og samlet sett er det akademiske miljøet ganske lite. Vi har i dag tre godkjente utdanningsinstitusjoner som tilbyr mastergrad i rettsvitenskap. Utdannelsene fra disse tre anses som tilnærmet likeverdige, selv om det finnes noen variasjoner.

Andre utdanningsinstitusjoner ønsker også å kunne tilby et fullverdig mastergradsprogram, og ett sted finnes vel en grense for hvor mange det kan være, sett hen til krav om kompetansetilgang og samfunnsøkonomi. I tillegg nevnes at det blir et stadig økende tilsig av norske kandidater med mastergrad fra utlandet, for eksempel fra Danmark, som forventes å kunne gi nye utfordringer i forhold til muligheten til å kunne påvirke innholdet i slike utdanningsløp.

En «normering» av de obligatoriske fagene kan være et grep som kan implementeres som kvalitetssikring i godkjenningsordningene for utenlandske mastergrader og sikre «enhetstanken» i forhold til juriststandens faglige bakgrunn.

- Bør fagmiljøer samlokaliseres?

Man kan spørre om det for fremtiden er den beste løsning å videreføre dagens utdanningsordning eller om man i større grad bør samlokalisere visse fag- og kompetansemiljøer for undervisning og forskning, slik at det kan etableres mer robuste fagmiljøer ved de eksisterende fakulteter. Dette vil i så fall medføre at fakultetene i større grad enn hva som synes å være tilfelle i dag, kan utvikle sine spesialiteter og tilby fullverdige utdanningsforløp innenfor sine nærmere definerte kompetanseprofiler.

At kompetansen innen de forskjellige saksfeltene er ulikt fordelt i fakultetene er velkjent. Dersom professor Strandbakken har rett i at det er allianser og rå maktkamp mellom fagmiljøene som styrer prioriteringen av fag og utformingen av juristutdannelsen på fakultetene, kan det være gode grunner til bekymring. Problemstillingen er sikkert relevant, men det samlede årsaksbildet antas å være mer nyansert og sammensatt enn det som uttalelsen dekker.

Hvorvidt staten har de rette forutsetninger til å bestemme hva som er yrkesmessig relevant for utdanningen kan og bør diskuteres. Advokatforeningen har foreløpig ikke inntatt noe standpunkt til dette. Akademias autonomi står sterkt, og den ideelle løsning kan uansett være at universitetene i større grad enn tilfellet er i dag tilpasser sitt samfunnsoppdrag i konstruktiv dialog både med sin oppdragsgiver – staten og ikke minst, med sine «kunder»; advokatforeningen og andre fagmiljø som sysselsetter juristene i Norge. Her ligger det nok et uforløst potensial for å styrke jurisutdanningen i Norge.

Advokatforeningen forbereder seg nå på å bli en mer aktiv og pågående premissleverandør for å bidra til at juristutdanningens innhold og struktur har yrkesmessig relevans. Jeg håper at de juridiske fakultetene vil ønske oss velkommen.