Vil ha mer bruk av voldgift

Sammen med ti andre norske advokater tok Siv Elisabeth Hveberg i fjor voldgiftsdommerutdanning i Danmark.

– Danskene har et svært effektivt og mye brukt Voldgiftsinstitutt, mens det for norske advokater er litt fremmed å bruke voldgift. Internasjonalt brukes alternative tvisteløsningsformer mer og mer, så trenden vil nok komme til Norge også, sier Hveberg.

Hun er partner i Advokatfirmaet Hveberg på Hamar, og har lang erfaring med kontraktsrett, både i Norge og utlandet.

Voldgift gir partene sterkere kontroll med prosessen, og større frihet. Prosessen kan innrettes i tråd med det som måtte gagne saken, forklarer hun.

– Man sikrer konfidensialitet, og unngår i større grad uønskede medieoppslag. Det er heller ingen ankerunder, ettersom en voldgiftsdom er endelig. Videre blir partene som regel enige om hvem som skal være dommer, og kan forsikre seg om at dommeren har nødvendig kunnskap til å forstå sakskomplekset, sier Hveberg.

Det skilles mellom institusjonell voldgift, som skjer via Oslo Handelskammers Institutt for voldgift og alternativ tvisteløsning, og såkalt ad hoc voldgift, som skjer i regi av private parter. Siden 2012 har instituttet bare behandlet tre eller fire saker årlig. Ingen fører oversikt over antall saker som løses ad hoc.

– Det hadde vært veldig spennende om vi tok debatten om voldgiftens fremtid i Norge. Et spørsmål er om vi bør satse på det instituttet som allerede finnes, eller starte på nytt, sier Hveberg.

I mindre voldgiftssaker benyttes gjerne bare en dommer, mens det i større saker benyttes tre: Hovedregelen er at partene velger hver sin dommer, og disse to velger så den tredje, som blir formann. Partene må selv bli enige med dommerne om avlønningen av disse, og betale kostnadene selv.

– At hver part har kontroll over kompetansen til en av dommerne, er en stor fordel, og gir en trygghet i prosessen. Partene blir også enige om hvor man vil sette retten. En del av forberedelsene kan foregå pr. epost og telefon, og om ønskelig kan det avtales skriftlig prosess.

Rettssikkerheten til partene kan bli like godt ivaretatt ved bruk av voldgift som ved bruk av det vanlige rettsapparatet, mener Hveberg.

– Partene har mulighet til å ha kontroll med prosessen, og vurderer selv hva som er godt nok; gjerne ut fra en kost/nytte-vurdering. De kan avtale detaljerte prosessregler, eller bli enige underveis i prosessen. Blir de ikke enige, bestemmer voldgiftsretten. Partene bestemmer, og har den fulle styringen, på saksinnholdet. Utfordringen er større for advokatene, de må kunne forutse konsekvensene av valgene som tas, men den utfordringen er jeg sikker på at norske advokater tar på strak arm, sier hun.

Voldgift brukes oftest i forretningsjus, typisk i kontraktsforhold, for eksempel i situasjoner der man er uenige om det har vært et kontraktsbrudd eller ikke. Men voldgift er ikke bare for de store, internasjonale tvistene, men kunne med fordel også blitt brukt i mindre saker, mener Hveberg.

– Det er ingen ting i veien for å bruke voldgift i små saker eller for eksempel ved erstatning i forbindelse med avvikling av en leders arbeidsforhold. Voldgiftssaker er ikke offentlige slik de fleste tvister som behandles i det ordinære rettsapparatet. Voldgift kan være et godt alternativ i saker der ingen av partene ønsker oppmerksomhet, bare en endelig avklaring, sier Hveberg.

– Det er et klart potensial for økt bruk og bevissthet om institusjonell voldgift i Norge.

Det sier advokat Thomas Nordby i Michelet & Co. Han har lang advokaterfaring og var også med på kurset til Danmark.

Ved valg av ad hoc voldgift etablerer partene selv voldgiftsretten, basert på voldgiftsklausulen, og den oppnevnte voldgiftsretten styrer prosessen. Rammen for prosessen er voldgiftsloven.

Ved institusjonell voldgift avtaler partene at prosessen skal gjennomføres etter et voldgiftsinstitutts vedtekter. Mest brukt er ICC (International Chamber of Commerce i Paris), LCIA (London Court of International Arbitration) og SCC (Stockholm Chamber of Commerce).

At institusjonell voldgift i så liten grad benyttes i Norge, men er vesentlig mer utbredt i andre land, skyldes i første rekke tradisjoner, tror han.

– Det er et behov for å avmystifisere institusjonell voldgift. I Norge går klart flesteparten av voldgiftssakene ved ad hoc-voldgift. I andre europeiske land løses hovedparten av voldgiftssakene ved institusjonell voldgift, sier Nordby.

Voldgift er generelt lite kjent i Norge.

– Vi har med rette meget stor tiltro til domstolene, og velger som oftest den formen for tvisteløsning. Unntaket er store kontraktsmiljøer med omfattende tvistesummer, typisk olje- og offshorenæringen, samt entreprisenæringen.  De er allerede i kontraktsutformingen bevisst på hvordan en mulig konflikt skal løses. Enkelte andre bransjer har ikke en tilsvarende profesjonell tilnærming til alternativ tvisteløsning, forteller han.

– Ta for eksempel IT-bransjen. Voldgiftinstituttet i København behandler flere hundre saker i året, og av disse er mange IT-tvister. I Norge løses så og si alle ved alminnelige domstoler. Alle kommersielle tvister kan avgjøres ved voldgift, mener Nordby.

Det er mange fordeler med voldgift, påpeker han.

– En prosess for nasjonale domstoler kan gå over mange år og i tre instanser, mens en voldgiftsrettsdom er endelig. Prosessen kan unntas offentlighet, mens rettsmøter i nasjonale domstoler nesten alltid er offentlige. Kostnadene ved voldgift er gjennomgående lavere enn ved flerinstansbehandling for nasjonale domstoler. Aller viktigst er kanskje at mange saker som har skapt mye støy i rettsapparatet med fordel kunne ha vært løst med voldgift. Da kan virksomhetene konsentrere seg bedre om sin core business, mener han.