Hva skal til for å få voldserstatning når det er inngått rettsforlik om erstatningskravet?

Den 1. januar 2023 ble voldsoffererstatningsloven avløst av voldserstatningsloven.

Under voldsoffererstatningsloven hadde et rettsforlik mellom den voldsutsatte og skadevolderen om erstatningskravet ingen betydning for hvilken erstatning den voldsutsatte fikk av staten, jf. Prop. 238 L (2020–2021) side 114. I Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak 26. januar 2003 (ENV-2003-211) ble det uttrykt slik:

«Nemnda er ikke bundet av […] forliket og må foreta en selvstendig vurdering av vilkårene for voldsoffererstatning, herunder årsakssammenheng og utmåling av erstatningen.»

Dette er annerledes etter voldserstatningsloven.

Volderstatningsloven skiller i §§ 6 og 7 mellom utbetaling av erstatning tilkjent ved dom og utbetaling av erstatning som ikke er tilkjent ved dom.

Utbetaling av erstatning tilkjent ved dom

I det første tilfellet har en voldsutsatt «som ved rettskraftig dom er tilkjent erstatning for en handling nevnt i § 1, […] rett til å få erstatningen utbetalt av staten dersom forholdet er anmeldt», jf. § 6 første ledd første punktum.

Unntaket er fraværsdommer, jf. § 6 første ledd andre punktum. Dette er naturlig, ettersom saken da ikke har vært undergitt noen realitetsprøving.

Gjermund Aasbrenn

Gjermund Aasbrenn er stipendiat ved UiT Norges arktiske universitet.

Han har vært førstekonsulent i Justisdepartementets lovavdeling, advokatfullmektig i Arntzen de Besche, dommerfullmektig og konstituert tingrettsdommer ved Sør-Trøndelag tingrett, utreder i Høyesterett og konstituert lagdommer ved Hålogaland lagmannsrett.

Aasbrenn er fagansvarlig for Advokatbladets fagsider Ju§nytt.

Det kreves ikke noen søknad, men krav om utbetaling må være fremmet for Kontoret for voldsoffererstatning innen seks måneder etter at dommen ble rettskraftig, jf. § 6 andre ledd.

Utbetaling av erstatning som ikke er tilkjent ved dom

I det andre tilfellet – utbetaling av erstatning som ikke er tilkjent ved dom – kreves derimot søknad. Lovgiver valgte å plassere rettsforlik i denne kategorien.

Dette fremgår av voldserstatningsloven § 7 første ledd bokstav b, som fastsetter at «[s]øknad om erstatning kan fremmes for Kontoret for voldsoffererstatning dersom forholdet er anmeldt og […] det er […] inngått rettsforlik om erstatningskravet».

Søknaden må fremmes innen ett år etter at rettsforliket er rettskraftig, jf. § 7 andre ledd første punktum.

Ferskt vedtak belyser noen sider ved rettstilstanden

Men hva ligger egentlig i bestemmelsen i voldserstatningsloven § 7 første ledd bokstav b? Et ferskt vedtak fra Statens sivilrettsforvaltning – vedtak 12. april 2024 (VEM-2024-997) – belyser noen sider ved rettstilstanden.

Bakgrunnen for vedtaket var i korte trekk at tingretten hadde avsagt straffedom og dom for sivile krav. Tiltalte ble domfelt for ett tilfelle av kroppsskade og ett tilfelle av grov kroppskrenkelse og frifunnet for to tilfeller av kroppsskade og tre tilfeller av grove trusler.

Han ble som skadevolder holdt erstatningsansvarlig også for forholdene han ble strafferettslig frifunnet for.

Erstatning ble tilkjent for inntektstap og påførte utgifter, tingsskade, i tillegg til oppreisningserstatning.

Tingretten fant imidlertid – i motsetning til hva den rettsoppnevnte sakkyndige hadde konkludert med – at vilkårene for ménerstatning ikke var oppfylt.

Den voldsutsatte anket denne delen av avgjørelsen til lagmannsretten.

Rettsforlik i lagmannsretten

Mens saken sto for lagmannsretten, inngikk partene rettsforlik. Rettsforliket innebar at skadevolderen som fullt og endelig oppgjør for de sivile kravene skulle betale den voldsutsatte til sammen 600.000 kroner.

Kontoret for voldserstatning la rettsforliket til grunn, med unntak av posten for ménerstatning, som i rettsforliket var tallfestet til 250.000 kroner, og med unntak av tingsskade, 10.000 kroner.

Begrunnelsen for ikke å utbetale ménerstatning var at det ikke var ført tilstrekkelig bevis for at den voldsutsatte var påført en «varig og betydelig skade av medisinsk art», jf. skadeserstatningsloven § 3-2 første punktum. Skadevolderen var derfor «ikke […] ansvarlig etter alminnelig erstatningsrett».

For tingsskade ble det vist til at dette ikke omfattes av voldserstatningsloven, jf. § 4.

Den delen av vedtaket som gjaldt ménerstatning ble påklaget til Statens sivilrettsforvaltning. 

Hadde gått for langt i å overprøve rettsforliket

Statens sivilrettsforvaltning ga uttrykk for at Kontoret for voldsoffererstatning hadde gått for langt i å overprøve rettsforliket.

Ved tolkningen av voldserstatningsloven § 7 første ledd bokstav b sto lovforarbeidene sentralt. Tonen ble satt med denne gjengivelsen:

«Det fremgår av voldserstatningslovens forarbeider, Prop. 238 L (2020–2021) side 151, at rettsforlik i utgangspunktet skulle gi rett til erstatning på lik linje med dom, slik at staten tilnærmet automatisk og umiddelbart etter at rettsforliket var rettskraftig og betalingsfristen hadde gått ut skulle utbetale erstatning til den voldsutsatte i tråd med rettsforliket og kreve regress mot skadevolderen. Det ble særlig vist til prosessøkonomiske hensyn. En slik regel harmonerer videre med lovgivers intensjon om en effektiv og forutsigbar voldserstatningsordning. Når departementet etter høringsrunden gikk bort fra forslaget om å utbetale erstatning i tråd med rettsforlik etter vol. § 6, og heller plassere disse under kategorien saker som skal behandles av KFV etter vol. § 7, var dette begrunnet i behovet for å unngå klart uriktige utbetalinger og misbruk av ordningen. Departementet understrekte imidlertid at det burde unngås at KFV foretar en full vurdering av saken, da ‘en slik flerinstansbehandling er ressurskrevende og forsinker utbetalingen’.»

Utgangspunktet: Rettsforliket skal legges til grunn

Særmerknadene i lovforarbeidene ga ytterligere veiledning, mente Statens sivilrettsforvaltning:

«I merknadene til vol. § 7 gir departementene ytterligere veiledning til innholdet i og omfanget av kontrollen som skal foretas for å unngå klart uriktige utbetalinger og misbruk av ordningen. Utgangspunktet er at rettsforliket skal legges til grunn, men med en overordnet kontroll for å avdekke tilfeller der vilkårene for å få erstatning fra staten ikke er oppfylt. Eksempel er tilfeller hvor det ikke er sannsynlig at handlingen har skjedd og der et avtalt beløp klart overstiger det skadevolderen er ansvarlig for etter alminnelige erstatningsregler. Forarbeidene understreker at målet ikke er å sikre at ethvert forlik som det utbetales voldserstatning for er ‘hundre prosent i tråd med alminnelig erstatningsrett’.»

Unntak

Med dette som bakgrunn gikk Statens sivilrettsforvaltning over til den konkrete vurderingen, og formulerte samtidig en norm for når utgangspunktet kan fravikes:

«KFV synes å ha lagt avgjørende vekt på at skadevolder ble frifunnet for kravet ved X tingretts behandling. Selv om det kan være relevant å se hen til underinstansen vurderinger, anser SRF at underinstansens konklusjon ikke alene kan gi grunnlag for en full vurdering av saken. Det avgjørende må være om det er klare holdepunkter for at rettsforliket åpenbart bryter med alminnelig erstatningsrett. En slik løsning vil etter SRFs syn harmonere best med lovgivers intensjon om en effektiv og forutsigbar voldserstatningsordning. I denne saken ble tingrettsdommen anket, og videre opplysninger førte til et rettsforlik. Det anses ikke åpenbart at rettsforliket ikke er i tråd med alminnelig erstatningsrett.»

Vedtaket kan ikke leses slik at normen som ble formulert – klare holdepunkter for at rettsforliket åpenbart bryter med alminnelig erstatningsrett – er ment å gjelde generelt.

Et annet sted i vedtaket er det nemlig understreket at normen er begrenset til «denne typen vurderinger», noe som refererte seg «spørsmålet om varighetsvilkåret i skl. § 3-2 er oppfylt». Dette var «en juridisk og medisinsk vurdering som forutsetter god innsikt i skadelidtes helseopplysninger og sakens faktum ellers».

Situasjonen var den samme for «spørsmålet om det er holdepunkter for å overprøve en sakkyndig vurdering som har konkludert med minst 15 % skaderelatert og varig medisinsk invaliditet.»

Oppsummering og vurdering

Oppsummert er utgangspunktet at et rettsforlik mellom den voldsutsatte og skadevolderen om erstatningskravet gir rett til voldserstatning fra staten så lenge søknad fremmes innen fristen. Rettsforliket skal legges til grunn, men med en overordnet kontroll for å avdekke tilfeller der vilkårene for å få erstatning fra staten ikke er oppfylt.

Dreier det seg om en juridisk og medisinsk vurdering som forutsetter god innsikt i skadelidtes helseopplysninger og sakens faktum ellers, høynes imidlertid terskelen for unntak.

Det kan spørres om Statens sivilrettsforvaltnings formulering av normen for det sistnevnte tilfellet – klare holdepunkter for at rettsforliket åpenbart bryter med alminnelig erstatningsrett – går lenger enn det er grunnlag for.

Formuleringen gjenfinnes ikke i lovforarbeidene.

I Prop. 238 L (2020–2021) på side 115 understreket dessuten Justisdepartementet at Kontoret for voldsoffererstatning «kan foreta en justering av beløpet dersom det ikke er i samsvar med det skadevolderen ville blitt ansvarlig for etter alminnelig erstatningsrett», og at Kontoret for voldsoffererstatning «dersom de oppdager mindre avvik fra alminnelig erstatningsrett, skal […] ha myndighet til å korrigere disse.»

I særmerknadene på side 152 uttrykkes det samme med litt andre ord:

«Kontoret for voldsoffererstatning har likevel også myndighet til å foreta mindre justeringer av erstatningsbeløpet dersom de i sin kontroll oppdager at beløpet avviker fra det skadevolderen er ansvarlig for etter alminnelige erstatningsregler.»

Statens sivilrettsforvaltning refererte ikke disse uttalelsene i sitt vedtak.

Fra et praktisk ståsted er imidlertid dette neppe noe stort poeng. Terskelen for å fravike utgangpunktet ligger uansett relativt høyt.

Dette har da også gode grunner for seg, slik jeg ser det. Det legger til rette for flere rettsforlik.

Det harmonerer også godt med formålet om å gjøre voldserstatningsordningen enkel, forutsigbar, rettferdig og mer effektiv enn den tidligere ordningen, se nærmere om dette i stjernenoten i kommentarutgaven til voldserstatningsloven i Karnov/Lovdata skrevet av Åsne Karlsen Bellika, Christer Holtet Dahlin, Heid Iren Haugerud og Gunhild Sletmoen.

Større erstatningsbeløp enn i rettsforliket?

Vedtaket fra Statens sivilrettsforvaltning omhandler ikke spørsmålet om det er mulig å få et større erstatningsbeløp enn i rettsforliket.

Under voldsoffererstatningsloven var utgangspunktet at det ikke var mulig å få et større erstatningsbeløp, se for eksempel Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak 12. januar 2012 (ENV-2011-2207):

«Nemnda anser at forliket som ble inngått mellom partene anses som et endelig oppgjør i saken, og at søker derfor ikke kan tilkjennes mer etter voldsoffererstatningsordningen enn det som ble avtalt i forliket. Det vises til at voldsoffererstatningsordningen bygger på erstatningsrettslige prinsipper, og at den er subsidiær i forhold til skadevolders ansvar og andre dekningsadganger.»

Dette kan for øvrig ses som et unntak fra det utgangspunktet som ble nevnt innledningsvis om at et rettsforlik mellom den voldsutsatte og skadevolderen om erstatningskravet ikke hadde noen betydning for erstatningsbeløpet.

Det kan være delte meninger om begrunnelsen i Erstatningsnemnda for voldsofres vedtak 12. januar 2012 var holdbar da, men den løser uansett ikke spørsmålet nå.

Det samme gjelder ordlyden i voldserstatningsloven § 7 første ledd bokstav b, og heller ikke lovforarbeidene gir noe klart svar slik jeg leser dem.

Det kan tenkes argumenter både for og mot, og det kan tenkes ulike løsninger for forskjellige typetilfeller, men dette er det ikke plass til å forfølge her.

Fra et praktisk ståsted gjelder uansett en annen og kanskje vel så viktig begrensning, nemlig beviskravet.

I Prop. 238 L (2020–2021) side 45 ga departementet uttrykk for at beviskravet for å få erstatning fra staten bør følge beviskravet etter alminnelig erstatningsrett, og at det normalt vil kreves klar sannsynlighetsovervekt. Det vil uansett kreves minst sannsynlighetsovervekt.

I praksis vil det nok være utfordrende å føre tilstrekkelig bevis for et større erstatningsbeløp enn i rettsforliket.