Mangelfull prosessrisikovurdering som grunnlag for advokatansvar
- Selv om aktsomhetsnormen er streng, har advokater et visst spillerom for adferd som kan kritiseres før det kan bli tale om ansvar, skriver Wiersholm-advokatene Christian Hauge og Hans Augun Parmann i dette innlegget.
Advokater som ikke kan dokumentere at prosessrisiko er vurdert og formidlet til klient, risikerer erstatningsansvar. Vi vil her se på hvilke krav som stilles.
Avgjørelsen føyer seg inn i en rekke av saker der advokaten blir holdt ansvarlig for å ha mangelfulle prosessrisikovurderinger. Fellestrekket ved sakene hvor advokaten har blitt dømt, er at advokaten ikke har klart å dokumentere at det har blitt foretatt en forsvarlig vurdering av prosessrisikoen.
Etter Regler for god advokatskikk punkt 3.1.2 skal advokaten «gi råd til klienten». I tvistesaker innebærer dette en plikt til å rådgi klienten om prosessrisikoen. Utgangspunktet er at advokater er underlagt en streng aktsomhetsnorm. Dette gjelder særlig under rettergang og når det er spørsmål om å gå til søksmål.
Christian Hauge er partner i Wiersholm.
Avgjørende forsvarlig vurdering
Å forutsi sakens utfall ved en eventuell rettsavgjørelse er vanskelig, og prosessrisikoen kan vurderes forskjellig av ulike advokater. Selv om aktsomhetsnormen er streng, har advokater derfor et visst spillerom for adferd som kan kritiseres før det kan bli tale om ansvar, jf. blant annet NOU 2015: 3 Advokaten i samfunnet, punkt 20.6.1.4.
De fleste saker er beheftet med en viss usikkerhet. At utfallet i saken blir et annet enn det advokatens vurdering tilsier, betyr ikke nødvendigvis at advokatens rådgivning er feil eller er ansvarsbetingende. I Rt. 1994. s. 1430 uttalte Høyesterett dette:
«At en prosessfullmektig har rådet en part til å inngå et forlik som avviker fra det man senere har vært pådømt, kan i seg selv ikke gi grunnlag for et erstatningsansvar for advokaten. Jeg kan vanskelig se at det i slike tilfeller kan bli tale om erstatningsansvar med mindre advokatens rådgivning ut fra en generell faglig vurdering – hvor det er tatt hensyn til den usikkerhet og det element av skjønn som jeg har nevnt – klart må anses som uforsvarlig».
Det avgjørende er altså at advokaten må foreta en forsvarlig vurdering av sannsynlig utfall i saken, formidle resultatet av vurderingen til sin klient og gi råd på dette grunnlag ut fra hva advokaten mener klienten er best tjent med.
Må redegjøre nærmere
Når det gjelder kravet om at det må foretas en forsvarlig vurdering av prosessrisikoen, er det lagt til grunn i rettspraksis at en ren anbefaling av søksmål ikke er tilstrekkelig, jf. blant annet RG 2011 s. 42.
I denne saken uttalte lagmannsretten at rådgivningsplikten omfatter en «nærmere redegjørelse av de argumenter som tilsa at saken var prosedabel, og en redegjørelse for de argumenter som kunne medføre at klienten ikke vant frem og som eventuelt kunne medføre et økonomisk ansvar for saksomkostningene».
Advokatens vurdering må også dekke risikoen for å bli idømt saksomkostninger til motparten, og hvilke kostnader som da kan påregnes, jf. LB-2015-192367. Det er først når klienten både har fått et realistisk bilde av prosessrisiko og kostnadssiden at det foreligger et tilstrekkelig grunnlag til å vurdere om saken skal iverksettes eller ikke.
Som fremhevet i vår tidligere artikkel «Slik gjør Wiersholm prosessrisikoanalyse», kan det i prosessrisikovurderingen være hensiktsmessig å kvantifisere sannsynligheten for å vinne frem i prosenter. Ikke bare er dette en nødvendighet for å kunne fastsette verdien på et usikkert krav (forventet verdi), men det gir også advokaten et verktøy for å formidle en mer nyansert vurdering.
Det er i de fleste saker umulig å fastslå med sikkerhet hva dommeren vil konkludere med, men noen saker er selvsagt bedre (eller dårligere) enn andre. Dersom advokaten nøyer seg med å konkludere med at klienten har en «god» eller «prosedabel» sak, tapes disse nyansene. I tillegg kan en konklusjon om en «god sak» gi klienten et feilaktig inntrykk av at saken garantert kommer til å vinnes. Dersom advokaten i stedet konkluderer med at det er anslagsvis 75 prosent sannsynlighet for å vinne frem, er det lettere å forklare at selv om saken er god, er det fremdeles 25 prosent sjanse for at saken tapes.
Klienten må få vite
I vurderingen av om advokaten har foretatt en forsvarlig vurdering, vil rettsområdet og bevisbildets kompleksitet spille inn. Dersom rådgivningen dreier seg om oversiktlige rettsområder og bevisspørsmål, vil advokaten normalt være ansvarlig dersom han gir uriktige råd. Det samme gjelder dersom advokaten overser klare regler som er av betydning for klienten, for eksempel en søksmålsfrist eller foreldelsesfrist, jf. NOU 2015:3 punkt 20.6.1.4.
Hvis rådgivningen derimot dreier seg om vanskelige regler eller uoversiktlige bevisspørsmål, vil advokaten ha en noe større feilmargin. Dersom advokaten har gitt råd som viser seg å være feil eller mangelfulle, blir det avgjørende om advokatens vurderinger og håndtering av saken overfor klienten etter en helhetsvurdering likevel har vært forsvarlig, jf. Rt. 1994 s. 1430.
Etter at advokaten har vurdert prosessrisikoen, må vurderingen meddeles klienten. Fellestrekket ved de sakene hvor advokaten blir dømt, er som nevnt over at advokaten ikke har klart å dokumentere prosessrisikovurderingen skriftlig.
TNERO-2004-127791 er illustrerende i så henseende. Saken gjaldt en advokats erstatningsansvar for uaktsom utførelse av oppdrag for klient. Advokaten forklarte at han hadde orientert klienten om prosessrisikoen, mens klienten forklarte at advokaten hadde gitt uttrykk for at foreldelse ikke var noe problem. Det forelå ingen skriftlig dokumentasjon på hva advokaten hadde fortalt om prosessrisikoen.
Nedre Romerike tingrett mente da at «uklarheten med hensyn til hva som ble sagt fra advokat [As] side om prosessrisikoen må gå ut over advokat [A] som den profesjonelle part i forholdet». Advokaten har altså i slike tilfeller tvilsrisikoen for om rådgivningsplikten er overholdt.
Det samme fremgår også av RG 2005 s. 187. Lagmannsretten fremholdt her at «det må dog likevel bemerkes at det rent bevismessig, men også hensett til risikoen for å komme i ansvar, ville vært en fordel om det fra advokatens side hadde foreligget noe mer av skriftlighet tilknyttet klientkontakten».
Domstolens vurderinger bærer til en viss grad preg av klanderbetraktninger: Advokaten kunne – og burde derfor – gitt prosessrisikovurderingen skriftlig. Det er advokaten som er den profesjonelle part i forholdet, og som etter RGA punkt 3.1.2 har en rådgivningsplikt.
Tilsvarende betraktninger følger også av LG-2019-41853. I saken var det ingenting som tydet på at advokaten hadde diskutert prosessrisiko med klient før det ble tatt ut søksmål. Om den manglende prosessrisikovurderingen, uttalte lagmannsretten:
«Etter dette fremstod søksmålet objektivt som så usikkert at prosessrisikoen burde ha vært langt grundigere vurdert sammen med klient, før en strategi med søksmål om stilling ble valgt. Fraværet av drøftelser av prosessrisiko er et selvstendig moment som taler for at B har handlet ansvarsbetingende uaktsomt under sin rådgivning av A».
Avgjørelsen er klar på at det er advokaten som har bevisbyrden for at det er gitt en vurdering om prosessrisiko.
Gjennomgangen over viser at det avgjørende for ansvar er om advokaten kan dokumentere at det har blitt foretatt en forsvarlig vurdering av prosessrisikoen. Relevante momenter i forsvarlighetsvurderingen er blant annet oppdragets vanskelighetsgrad, karakteren på forsømmelsen og klientens kunnskap og innsikt i sakskomplekset.
Det er advokaten som har tvilsrisikoen for om rådgivningsplikten er overholdt. Selv om det ikke gjelder et skriftlighetskrav ved formidling av prosessrisikoen eller fraråding av søksmål, bør advokaten – på grunn av tvilsrisikoen – alltid gi prosessrisikovurderingen skriftlig til klienten.
