I går startet Høyesteretts behandling av Advokatbevillingsnemnden vedtak om å nekte advokatfullmektig Nina Sørensen bevilling på grunn av manglende autorisasjon.
Sørensen fikk den 15. april 2021 avslag på sin søknad om advokatbevilling til tross for at hun hadde vært fullmektig i PWC i over to år, og i løpet av perioden hadde gjennomført fire sivile rettssaker - to hovedforhandlinger og to rettsmeklinger, og ellers oppfylte alle krav til bevilling.
Advokatfirmaet hadde glemt å autorisere henne for en nyansatt partner, noe som først ble oppdaget da hun søkte om bevilling. Partneren hadde vært Sørensens prinsipal i to av rettssakene.
Sørensen vant frem både i Hordaland tingrett og i Gulating lagmannsrett. Advokatfullmektigen kan ikke klandres for advokatfirmaets forglemmelse, mente lagmannsretten. Staten anket saken til Høyesterett.
- Formalfeil har ingen betydning for faktisk erfaring
«Spørsmålet i saken er om Advokatbevillingsnemnden har lagt til grunn en riktig forståelse av prosedyrekravet i advokatforskriften § 8-1, jf. domstolloven § 220 annet ledd siste punktum, da den opprettholdt Tilsynsrådets avslag på søknad om advokatbevilling», påpeker advokat Kristoffer Larsen Rognvik i sitt sluttinnlegg til Høyesterett.
Rognvik, som er advokat i Simonsen Vogt Wiig i Bergen, representerer Sørensen i saken, og har lagt ned påstand om at Advokatbevillingens anke avvises, og at Sørensen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.
Han viser til at den aktuelle ordlyden i forskriften kun taler om å «godtgjøre prosedyreerfaring», samtidig som det oppstilles et krav om antall rettssaker eller rettsmeklinger som må være gjennomført. At det foreligger formalfeil ved autorisasjonen har ingen betydning for hvilken faktisk prosedyreerfaring fullmektigen har opparbeidet.»
Advokatforskriften stiller intet krav til at det i tillegg er nødvendig at den autoriserte fullmektigen har vært korrekt registrert som fullmektig for den advokaten vedkommende har utført oppdraget for, skriver Rognvik videre.
«Den lovforståelsen som Tilsynsrådet og Advokatbevillingsnemnden legger til grunn har ikke forankring i forskriftens- eller lovens ordlyd, og er i strid med formålet bak bestemmelsen, som er å oppstille et kompetansekrav, sml. Prop. 214 L (2020-2021) pkt. 8.1.1, femte avsnitt. Dette formålet er oppfylt, uavhengig av formalfeilen. Det er realiteten og ikke formaliteten som bør være avgjørende ved tolkningen og anvendelsen av forskriftens krav til prosedyreerfaring.»
Rognvik anfører også at en formalfeil som i dette tilfelle, ikke vil påvirke hensynet til klienten, svekke tilliten til advokatstanden eller svekke ansvarskoblingen mellom fullmektigen og prinsipalen. Den rokker heller ikke ved Tilsynsrådets muligheter til å føre kontroll med sikkerhetsstillelse.
Advokatforeningen: - Et tilleggsvilkår som ikke fremkommer i lov
Advokatforeningen har erklært partshjelp i saken, og er representert i Høyesterett av advokat Kaare A. Shetelig fra Wikborg Rein. Foreningen slutter seg til Sørensens påstand i saken.
Staten forsøker å oppstille et tilleggsvilkår for godkjennelse av advokatfullmektigpraksis som verken fremkommer av lov eller forskrift, påpeker Advokatforeningen i sitt tilsvar.
«Et slikt vilkår er heller ikke i samsvar med formålet bak bestemmelsen, som er at fullmektigen skal få erfaring i praktisk rettergang ved å opptre muntlig for domstolene, jf. Ot.prp. nr. 7 (1990–1991) s. 29 og 38 og Prop. 214 L (2020-2021) pkt. 8.1.1. »
Dette vil være tilfellet selv om det skulle ha skjedd en feilregistrering av prosessfullmektig i saken eller advokatfullmektigen ved en glipp ikke var autorisert for den aktuelle advokaten, ifølge Advokatforeningen.
«Det påpekes at departementet kunne ha inntatt et slikt vilkår i forskriften om departementet mente et slikt vilkår kunne oppstilles. Det er ikke gjort. (For øvrig arbeider departementet for tiden med forskrift til advokatloven.)»
Staten: Krav om autorisasjon
«Det springende punktet i denne saken er om prosedyreerfaring som ikke er opparbeidet som autorisert fullmektig, i prinsipalens navn, også kan medregnes som oppfyllelse av prosedyrekravet. Staten mener svaret på dette er nei», heter det i Advokatbevillingsnemndens sluttinnlegg.
Prosessfullmektig for Advokatbevillingsnemnden er advokat Andreas Hjetland ved Regjeringsadvokaten.
Han har lagt ned påstand om at Advokatbevillingsnemnden frifinnes, og at partene bærer sine egne kostnader for samtlige instanser.
Staten viser til at advokatforskriften § 8-1 første ledd første punktum oppstiller krav til prosedyreerfaring som vilkår for å få godkjent praksis som autorisert advokatfullmektig, jf. domstolloven § 220 andre ledd første punktum nr. 2 bokstav a.
«Det følger tilsvarende av fast og langvarig praksis fra bevillingsmyndighetene, at prosedyreerfaring opparbeidet uten autorisasjon ikke godkjennes som oppfyllelse av prosedyrekravet. Praksis er av en slik varighet og karakter at den må anses bindende både for bevillingsmyndighetene og for domstolene.»
Staten vektlegger også hensynet til likebehandling og forutberegnelighet.
«En annen utforming av regelen vil åpne opp for vanskelige skjønnsmessige vurderinger, som både vil være ressurskrevende for tilsynsmyndighetene og – ikke minst – som lett vil kunne føre til forskjellsbehandling.»
- Systemfremmed
Staten mener at det synes «systemfremmed å legge til grunn en forståelse av prosedyrekravet som innebærer at ulovlig prosedyreerfaring skal kunne godkjennes ved søknad om advokatbevilling», og det kan også være straffbart, påpeker staten.
For Sørensen skal det ikke mer til enn å skaffe seg prosedyreerfaring tilsvarende en og en halv sak, og derfor veier ikke hensynet til «konkret rimelighet» for Sørensen tungt, heter det videre.
Da saken gikk i Gulating lagmannsrett, opplyste Tilsynsrådet at det i perioden 2017-2021 var avdekket 134 rettssaker hvor advokatfullmektigen ikke hadde vært autorisert for den advokaten som vedkommende opptrådte for i saken.
Advokatfullmektig Nina Sørensen ble tilkjent totalt 309.979 kroner i saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten.
