I 2017 ble Advokatforeningens isolasjonsgruppe opprettet med det formål å prøve lovligheten av isolasjon for retten. Siden da har gruppen jaktet prinsipielle saker med rimelig mulighet for å vinne frem i rettssystemet. Nå er første stevning tatt ut.
- Vi mener at bruken av sikkerhetscelle og bruken av sikkerhetseng overfor psykiatrisk syke pasienter er et stort problem. Denne saken er et svært grovt eksempel på det, sier isolasjonsgruppens leder Bendik Falch-Koslung.
Selv er kvinnen takknemlig for at gruppen har valgt å kjempe hennes sak.
- Hvis jeg kan bruke min sak til å få blest rundt en så stor gruppe, gjør det meg ingenting å ofre meg for det. Jeg føler nesten at det er min borgerplikt. Samtidig snur jeg noe som har vært dårlig til noe som kanskje kan bli bedre for andre. Jeg er ikke imot kriminalomsorgen, men heller imot hvordan systemet fungerer i dag uten nok kompetanse og ressurser, sier hun til Advokatbladet.
Ble sykere av isolasjon
Kvinnen har tidligere sonet en håndfull dommer for blant annet kjøring i påvirket tilstand, besittelse og oppbevaring av narkotika, samt vold og trusler mot politiet. Hun har slitt med både rusavhengighet og psykiske utfordringer, men er nå rusfri.
Ifølge isolasjonsgruppen har kvinnen, som nå er 31 år gammel, blitt påviselig sykere av å bli holdt isolert på Bredtveit kvinnefengsel i flere perioder mellom 2013 og 2015. Hun skal også ha blitt lagt i belteseng flere ganger - ved et tilfelle så lenge som 42 timer sammenhengende.
- Den isolasjonen kvinnen ble utsatt for, krenker EMK artikkel tre og artikkel åtte, og vi krever at staten blir dømt for dette. Vi vil også kreve en oppreisning på vegne av kvinnen, sa Falch-Koslung da søksmålsvarselet til Justis- og beredskapsdepartementet var et faktum i sommer.
Til Advokatbladet forteller kvinnen, som nå lever et liv på utsiden av fengselet, at isolasjonen har satt sine spor.
- Jeg sliter i dag. Det gjør jeg. Noen ganger kommer det som lyn fra klar himmel. Jeg må ta dag for dag. Samtidig har jeg det selvfølgelig mye bedre. Jeg sitter nå i et egetkjøpt hus. Bare det er en stor omveltning. Det jeg sliter med er jo psyken, forteller hun.
Nesten 100 timer i belteseng
I stevningen kommer det frem at kvinnen var på Bredtveit i fem perioder mellom 2013 og 2015. Gjennom de to årene var hun nærmest å anse som en kasteball mellom fengselet og andre institusjoner.
Flere ganger ble det anbefalt, både av fengselet selv, av retten og av andre institusjoner, at hun burde bli plassert andre steder enn i fengsel for å få tilstrekkelig helsehjelp - og selv om hun flere ganger ble overført til sykehus eller institusjon, ble hun gjentatte ganger sendt tilbake bak murene.
Under den femte perioden på Bredtveit, som varte i totalt tre dager, lå hun naken beltet fast i en sikkerhetsseng i 42 timer før hun ble plassert i en sikkerhetscelle resten av tiden. I sikkerhetssengen fikk hun ikke medisiner, da hun frøs på natten fikk hun ikke klær, mens hun lå naken ble hun håndtert av mannlige ansatte, hun fikk avslag på å ta en telefonsamtale uten videre begrunnelse, og da hun spurte om reimene kunne løsnes litt gikk det to timer før hun fikk hjelp.
Ved to andre tilfeller ble hun beltet fast i henholdsvis 38,5 og 18 timer sammenhengende i sikkerhetsseng. Dette er bare noen av mange eksempler på isolasjon kvinnen har blitt utsatt for i fengselet.
Etter oppholdene har kvinnen blant annet utviklet posttraumatisk stresslidelse og fremtredende angst. «Videre sliter hun med flashbacks og frykt for autoriteter, samt en stor generell psykologisk sårbarhet», står det i stevningen.
Mistet fengselsvenninne til selvmord
Selv husker kvinnen årene i fengsel som et rot med mange sorte hull. På spørsmål om hvordan det var å være henne mens det pågikk, trekker hun likevel frem et tydelig minne.
- I 2013, mens jeg satt inne, fant jeg en venninne som slet med litt av det samme som meg og vi snakket mye sammen. Hun endte med å ta livet sitt, og jeg skjønte aldri hvordan det kunne skje innenfor fengselet. Hvorfor ble vi ikke hørt, selv om vi sa fra flere ganger. Jeg kjente at jeg ble så sint og lei meg, og jeg fikk ingen oppfølging etterpå. I etterkant skrev jeg til ledelsen i fengselet at dette ikke skal kunne skje. At de har blod på hendene. Det styrket nok mitt sinne og min frustrasjon at jeg ikke ble hørt. Vi trenger hjelp, dere trenger hjelp – det ble en frustrasjon over ikke å strekke til noen gang. Etter dette eskalerte det, minnes hun.
Mange og lange perioder med isolasjon og belteseng til tross, har kvinnen klart å finne noe positivt.
- Jeg har tenkt at det hvert fall var bra at det var jeg som oppholdt den plassen i kjelleren, så var det en plass mindre til det mennesket som kanskje ikke hadde håndtert det og det kunne gått skikkelig ille.
Om det ender med å bli en tung rettssak over mange år, er kvinnen likevel villig til å ta den kampen.
- Det kommer mange etter meg også. Staten må ikke glemme at det er mennesker de driver med, ikke ting. Jeg føler at jeg sitter ved siden av meg selv og kjemper saken sammen med gruppen jeg er i. Jeg er ikke bare engasjert i saken for min egen del, men for alle som behandles sånn. Vi har fått en straff og dobbeltstraff er ulovlig. Jeg har ingenting å tape.
Kjører sak pro bono
Isolasjonsgruppen, som utover Falch-Koslung består av advokat Frode Sulland, advokat Nora Hallén og Kristina Didral fra fengselsgruppen i Jussbuss, er en videreføring av Advokatforeningens glattcelleprosjekt.
Prosjektet førte til den såkalte «glattcelledommen» i Oslo tingrett i juni 2014. Dommen slo fast at isolasjon av arrestanter ikke er lovlig uten en konkret vurdering av om det faktisk er behov for isolasjon.
Gruppen kjører saken for den tidligere kvinnelige innsatte pro bono, og det er Falch-Koslung som er prosessfullmektig.
- Målet er å få en erkjennelse, eller dom, for brudd på EMK artikkel tre, sier Falch-Koslung.
Hele glattcelledommen kan du lese her!
