En statsforvalter klagde i fjor sommer en advokat inn for Disiplinærnemnden på grunn av advokatens opptreden i saker som gjaldt tvangsbehandling etter psykisk helsevernloven.
Statsforvalteren hadde først kontaktet Tilsynsrådet om saken, og der blitt oppfordret til å bringe saken inn for Disiplinærnemnden.
Ifølge saken som nå er avgjort av Advokatnemnda - som ved nyttår erstattet Disiplinærnemnden - hadde statsforvalteren mottatt en rekke klagesaker der advokaten representerte pasienter.
Ble amper stemning
I klagen viser statsforvalteren til tre eksempler:
I det første, skal advokaten ha uttalt at antipsykotika er gift:
«I ett tilfelle argumenterte advokaten sterkt mot medisiner, hvor pasienten lot seg «rive
med». Advokaten tok ordet flere ganger, og samtalen sluttet med en amper stemning hvor
det ble uttalt at antipsykotika var «gift». Klager opplevde advokatens opptreden som
destruktiv for pasienten, og for relasjonen mellom pasienten og behandleren.»
I det andre eksempelet skal advokaten ha uttalt at «nevroleptika skaper psykose og at det generelt i
samfunnet er for stor tro på medikamenter og at disse doper ned pasientene. Advokaten
uttalte videre at depotinjeksjonen det var snakk om, med stor sannsynlighet kunne medføre plutselig død. Assisterende fylkeslege påpekte at dette ikke medfører riktighet,
og at det er uheldig å komme med slike skremmende og uriktige påstander med pasient til
stede.»
Advokaten nektes å følge pasienter på konsultasjon
I den tredje saken var advokaten, ifølge statsforvalteren, «svært pågående i sin argumentasjon, og viste til flere
vitenskapelige artikler som han mente begrunnet at det var all grunn til å betvile effekten
av antipsykotika. Advokaten ble høylytt, og det ble et så ubehagelig samtaleklima at
assisterende fylkeslege så seg nødt til å avslutte samtalen».
Ifølge statsforvalteren, får advokaten ikke lenger lov til å bli med pasienter til konsultasjoner ved sykehuset.
Ifølge klagen skal advokaten, før han ble nektet adgang, ved ett tilfelle ha fulgt en pasient inn der sprøyten settes, og der ha fremført sine argumenter mot behandlingen.
«Det kom blant annet
frem at advokaten hadde sammenlignet behandlingen pasienten får, med det som
skjedde i konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig», heter det i klagen.
Ifølge statsforvalteren, er advokaten mer opptatt av å fremme sitt eget syn enn å hjelpe pasientene.
«Å bli presentert for ubegrunnede
konspirasjonsteorier fra sin egen advokat er neppe gunstig for denne svært sårbare
pasientgruppen. Klager stiller spørsmål ved advokatens rolleforståelse», heter det videre i klagen.
Advokaten: - Et maktspill
Advokaten, på sin side, skriver i sitt tilsvar at han opplever det drøyt å få en bekymringsmelding mot seg, etter å ha forsvart sine klienters interesser, og at dette oppleves som et maktspill fra hans side.
«Det må i et demokratisk
samfunn være lovlig å vise et personlig og dyptgående engasjement uten å bli anmeldt for å forsvare rettighetene til den gruppen av mennesker som er utsatt for en så stor
integritetskrenkelse det er å bli tvangsmedisinert», skriver advokaten.
Han sier at ingen av hans klienter er blitt overtalt til å være motstandere av antipsykotika, og at det er riktig at han er personlig engasjert i spørsmålet.
«Det er da også hovedgrunnen til at de fleste oppsøker advokaten,
fordi de selv er av samme oppfatning. Advokaten fremmer dermed ikke sitt eget syn, men
klientens.»
Og videre:
«Det er mye som taler for at nevroleptika er til mer skade enn gavn - og da særlig brukt
over lengre tid. Dokumentasjonen for dette er overveldende. Men til tross for dette, så
synes ikke assisterende fylkeslege å gjøre noen reell individuell vurdering.»
- Illusorisk klageadgang
Klientenes klagerett er nærmest illusorisk, påpeker advokaten.
Han viser til at i statsforvalterens første eksempel, så er det klienten som selv har uttalt at nevroleptika er gift.
«For så vidt gjelder det andre tilfellet, er klienten i dag nesten helt medisinfri etter å ha blitt
fri fra tvang, på vei inn i arbeidslivet og lykkeligere enn noen gang. Det er for øvrig bevist
at bruk av nevroleptika skaper kjemisk ubalanse i hjernen, herunder psykose, og at
plutselig død er en mulig bivirkning», svarer advokaten.
Også i det tredje tilfellet hadde klienten gitt tydelig uttrykk for at han ikke ønsket medikamentell behandling, ifølge advokaten.
«Advokatens rolleforståelse handler ikke om seg selv, men om å tale klientenes sak», påpeker han.
- Opplever tvangsbehandling som brudd på menneskeverdet
Advokaten forteller at mange av hans klienter opplever tvangsbehandlingen som et sterkt brudd på deres menneskeverd og rettssikkerhet, ved at deres meninger og følelser ikke tillegges betydning eller blir respektert.
Advokatnemnda skriver i klagesaken at den først vurderer de prosessuelle spørsmålene som klagesaken reiser, nemlig advokatloven § 56 første ledd som sier at en advokat kan klages inn for nemnda av en klient eller andre som påvirkes av at en advokat (...) under utføringen av et oppdrag har overtrådt regler gitt i eller i medhold av advokatloven.
Nemnda mener at klager, altså statsforvalteren, ikke kan anses å ha blitt påvirket av forhold som direkte omhandler relasjonen mellom advokaten og hans klienter.
- Statsforvalteren påvirket av relasjon
Men klager - som altså er tredjepart - kan få vurdert anførselen om at advokatens opptreden har vært skadelig for relasjonen mellom pasienten og behandlerne, da nemnda anser at statsforvalteren er blitt påvirket av denne relasjonen, skriver Advokatnemnda.
At advokaten er personlig engasjert i og sterkt kritisk til medikamentbruk, er ikke i seg selv i strid med kravet om å opptre saklig og korrekt, påpeker nemnda.
- Gikk lenger enn nødvendig
«Advokatnemnda finner imidlertid at flere av de gjengitte uttalelsene fra advokaten i klagers
innlegg, som advokaten ikke har benektet at har funnet sted, går utover de rommelige
grenser for det skjønn en advokat er innrømmet for å ivareta sine klienters interesse.
Nemnda viser til at uttalelse som sammenligner behandling i norsk helsevesen med det
som skjedde i konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig, og uttalelse om at
assisterende fylkeslege bør revurdere sin legeutdannelse ikke er i samsvar med kravet
om å opptre saklig og korrekt. Advokatnemnda bemerker at
det ikke er tvilsomt at advokaten er personlig engasjert og sterkt kritisk til
medikamentbruken, da advokaten har gitt tydelig uttrykk for dette i sitt
tilsvar i klagesaken for nemnda.»
Det er sannsynliggjort at advokaten gikk lenger enn hva som var nødvendig for å ivareta sine klienters interesser, mener Advokatnemnda.
Den konkluderer med at advokaten har brutt Regler for god advokatskikk punkt 1. 3 og at advokaten meddeles kritikk.
Beslutningen i saken (sak 22130) var enstemmig.
