Advokat Lene Knapstad i Eine advokatfirma i Førde flyttet i 2014 tilbake til barndomsbyen etter å ha bodd i Oslo i flere år. Der er hun fast forsvarer i Sogn og Fjordane tingrett og i Gulating lagmannsrett.
Fra kontoret i hjembyen har hun en tre timers biltur til nærmeste fengsel i Vik – en reise hun i disse dager gjennomfører ukentlig, ettersom en av hennes klienter sitter varetektsfengslet på brev- og besøksforbud, og dermed har rett på ett besøk i uken.
– Hvis alt går greit og jeg treffer med fergetidene, får jeg betalt for besøket i én time, pluss seks timers reisesats. På en slik dag sitter jeg igjen med cirka 4300 kroner i salær, men dette er jo ikke lønn, sier Knapstad.
100 prosent på offentlig sats
– I praksis betyr det at jeg må jobbe mer på kveldene og i helgene for å få det til å gå rundt.
Hun anslår at hun i en vanlig uke arbeider om lag femti timer.
– Men det varierer veldig hvor mye jeg jobber. I travle perioder blir det vesentlig mer enn det.
Tidligere jobbet hun omtrent halvparten av tiden på offentlig salærsats. Da hun for et par år siden ble fast forsvarer, økte andelen til nesten hundre prosent. Knapstad har regnet ut at dersom hun hadde tatt private klienter på en nøktern timepris på 1600 kroner, ville hun kunne ha arbeidet vesentlig mindre, og fått den samme inntjeningen.
– Jeg kjenner veldig på om det er riktig, og er usikker på om jeg skal fortsette på denne måten. Brutalt sett så betyr det jo at jeg velger bort tid med familie og venner, samtidig som jeg ikke tjener mer, konstaterer hun.
– Det nærmeste jeg kommer å jobbe på reise er å lytte til podkaster med fagrelatert innhold, sier advokat Lene Knapstad fra Førde.Foto: Privat
Genuin interesse
– I lengden er det vanskelig å forsvare overfor de nærmeste at jeg velger dem vekk for å gjøre dette. Jeg får stadig spørsmål om det egentlig er verdt det, sier advokaten.
Hvorfor velger hun så likevel å arbeide på denne måten?
– For min del handler det om at jeg er genuint interessert i det fagområdet jeg nå jobber med – det er dette jeg har lyst til å arbeide med. Og når jeg har engasjert meg i en sak, synes jeg det er vanskelig å gi den fra meg. Jeg føler et ansvar overfor klienten. Likevel, om ikke vilkårene blir endret er jeg usikker på hvor lenge jeg kan holde på med dette. Det går på bekostning av andre ting.
– Det vil være en tragedie for rettstaten hvis alle som faktisk har lyst til å jobbe med dette fagfeltet, og kan det godt, etter hvert velger å slutte – og man dermed blir sittende igjen med de som ikke kan velge annerledes. Til syvende og sist vil det være vi som samfunn, og klientene, som vil tape på det, sier Knapstad.
I sommerhalvåret går raskeste reiserute via den svingete veien opp Gaularfjellet som ikke har telefondekning. – Jeg ser oppgitt reisetid er to og en halv time. Det stemmer dersom det ikke er et eneste stopp for veiarbeid på hele turen, noe det normalt er, og dersom jeg kjører rett på fergen. Men når jeg har bestilt tolk, slik jeg ofte har, må jeg alltid legge inn noe ekstra margin til fergen for ikke å risikere å sitte i klientmøte uten tolk, sier advokat Lene Knapstad.Foto: Skjermdump Google Maps
Taper på stykkpris
Derfor er hun glad for at Advokatforeningen har valgt å aksjonere for advokatenes vilkår.
– Det er veldig bra at aksjonen retter seg mot Høyesterett, så den i minst mulig grad går ut over klientene. Jeg setter stor pris på de advokatene som tar den kampen og byrden for oss alle. Det står det stor respekt av, sier Knapstad.
Hun mener både stykkprissatsen, reisefraværsgodtgjørelsen og salærsatsen må gjøres noe med.
– Det mest demotiverende er nesten alltid å bruke flere timer enn jeg får betalt for i stykkprissats. Det hender jeg har en ukomplisert sak og en klient som krever lite, og at jeg klarer å holde meg innenfor timetallet, men det er absolutt unntaket. I de aller fleste sakene jobber jeg flere timer enn jeg får betalt for. Og jo mindre saken er, jo vanskeligere er det å holde seg innenfor stykkprissatsen.
– Halv reisefraværsgodtgjørelse har nok en enda større effekt for oss her i distriktene enn andre steder. Det gjelder ikke bare advokatene, men også sakkyndige psykologer, som særlig er involvert i saker om barn. Etter halveringen er mitt inntrykk at det er få av dem som tar slike oppdrag. De er blitt en flaskehals, dermed må sakene vente.. Til slutt går det ut over de barna det gjelder, sier Knapstad.
På vinteren må advokaten kjører en cirka 20 kilometer lenger rute via Høyanger. Også her må hun krysse Sognefjorden på fergestrekket Dragsvik Vangsnes.Henrik Skjevestad
– Urealistisk å jobbe på reise
Særlig oppgitt er hun over begrunnelsen som ble gitt den gang salæret ble halvert; at advokatene skal kunne jobbe på reise.
– Dette er det ingen realitet i overhodet. Jeg kan lese e-post på fergen, det er det eneste. Når jeg kjører fra Førde til Vik fengsel så kjører jeg over Gaularfjellet, når veien ikke er vinterstengt. Der er det et langt strekke uten mobildekning. Og på svingete, smale vestlandsveier oppleves det strengt tatt ikke som forsvarlig å finne frem mobilen.
– Angrer du noen gang på at du flyttet tilbake til Førde? – Nei, for oss som familie var det riktig å flytte hjem. Da vi gjorde det var jeg spent på arbeidsmarkedet, men det ble jeg egentlig positivt overrasket over. Jeg har interessante saker, og juridiske problemstillinger. Utfordringen min er at jeg jobber mer enn det som er bra for helsen og familien min. Så for min del handler det om å klare å regulere det ned til et levelig nivå. Det er krevende å finne den balansen – jeg må jo også være trygg på ha nok inntjening for å dekke kostnadene, poengterer advokaten.
Likevel ser hun noen lyspunkter.
– Tidligere måtte vi helt til Bergen for å gjennomføre tilrettelagte avhør. Nå gjør vi det på barnehuset her ved siden av oss. For oss er det en himmelvid forskjell
