– Vanskelig å argumentere politisk for at en forsvarer skal tjene mer i timen enn en professor i rettsvitenskap

Advokat-streiken fortsetter, og fra mange hold har Advokatforeningen fått støtte for sine krav om en økning av rettshjelpssatsen til minimum 1200 kroner pr. time, reversering av halveringen av reisesalæret, samt forhandlingsrett for advokater.

Advokatforeningen og Regjeringen har hver sin elefant i rommet når de drøfter advokatenes salærsats, mener jussprofessor og rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde. Han forteller at det har vært flere advokat-streiker i nyere tid - og mener Stortinget lytter mer til Regjeringsadvokaten og Justisdepartementet enn til Høyesterett.

Sunde er professor i rettshistorie ved Institutt for offentlig rett ved UiO. Han har blant annet skrevet boken Høgsteretts historie 1965-2015, og er en mye brukt foredragsholder både innenfor og utenfor akademia.

Første advokatstreik skjedde i Paris

Advokatstreik er generelt ikke et ukjent fenomen, forteller han.

- Arbeidsgivere i mange strafferettsfirmaer må velge mellom lovbrudd og store omsetningstap

Tar pause i ansettelsen av fullmektiger

– Den første advokatstreiken jeg kjenner til på grunn av lave salærsatser, er fra Paris i 1602, der advokater knyttet til Paris-parlamentet gikk til streik. Og i Norge har advokatstreik vært et tema og en realitet flere ganger de siste tiårene.

Den første mulige advokatstreiken han kjenner til i Norge er fra 1980, men den ble avverget fordi salærsatsene for offentlig oppnevnte forsvarere ble hevet for å møte kravene fra Advokatforeningen.

– Likevel var det snakk om streik i både 1984 og 1985, men streik ble det først i 1986. Det året trakk Advokatforeningens medlemmer seg fra utvalg og komiteer på grunn av for lave honorarer. Samtidig sendte Advokatforeningen oppsigelser på vegne av de offentlig oppnevnte forsvarerne i protest mot for lave salærsatser. Men før dette fikk konsekvenser, ble satsene hevet for å møte kravene. Økningen var på nesten tjue prosent, og det skulle forhandles om ytterligere økning i 1987.

Streiken i 2015 ga hopp på 25 kroner

Tolv år senere, i 1999, var det igjen snakk om at forsvarsadvokater skulle gå til streik, uten at det ble noe av.

– I 2015 gikk forsvarsadvokater i flere byer, blant annet Oslo og Bergen, til streik i en uke og nektet å delta i fengslingsmøter, med unntak av alvorlige saker, i protest mot lave salærsatser. En advokatstreik knyttet til Høyesterett er derimot nytt, så vidt jeg kjenner til, sier Sunde.

Streiken i 2015 ga magert utbytte: Året etter økte satsen med 25 kroner, som tilsvarte en økning på 2,5 prosent.

435 kroner mer enn offentlig lønn

Spørsmålet om forsvarsadvokatenes salærer i seg selv er vanskelig, mener Sunde.

– På den ene siden er spørsmålet vanskelig fordi salærsatsen er langt høyere enn den timelønnen offentlige ansatte har ellers. Salærsatsen er i dag 1085 kroner timen, og timelønnen etter lønnstrinn 100 i staten er 650 kroner. Selv om salær og timelønn ikke kan sammenlignes, er det likevel vanskelig politisk å argumentere for at en offentlig oppnevnt forsvarer skal tjene mer i timen enn for eksempel en professor i rettsvitenskap, når de begge arbeider for staten.

LES OGSÅ: Ville ikke snakke om småjusteringer av salærsatsen

Advokatforeningen snudde agendaen i budsjettmøte med Justisdepartementet

– På den andre siden er spørsmålet vanskelig fordi salærsatsene for offentlig oppnevnte forsvarere er lave, sammenlignet med andre salærsatser. En advokat som gjennomfører et offentlig skifte, vil ha om lag femti prosent høyere timelønn enn en offentlig oppnevnt forsvarer.

Hver sin elefant

Det er to elefanter i rommet når Advokatforeningen og regjeringen skal drøfte salærspørsmål, påpeker han.

– Den første elefanten, som regjeringen tar med seg inn i forhandlingsrommet, er bistandsadvokatordningen. Den ble sterkt utvidet i 2008, og har fått en kostnad som man ikke forutså. Fra et politisk ståsted er det vanskelig å slå seg til ro med at en stadig større del av bevilgningene til rettsvesenet skal gå til advokater, og ikke til oppgaver som en føler det er presserende å løse, som for eksempel soningstilbudet.

Den andre elefanten er det Advokatforeningen som har med seg inn i forhandlingsrommet, mener Sunde.

– Advokatsalærer generelt har økt voldsomt i løpet av det siste tiåret. Dette gjør at det oppstår et lønnsgap, og dermed et statusgap, mellom de som arbeider primært som offentlig oppnevnte forsvarere, og advokater ellers.

– Dette er en del av en større problematikk med privat velstandsøkning og økende offentlig fattigdom, og er like vanskelig å ta tak i som bistandsadvokatordningen. Dermed blir offentlig oppnevnte forsvarere og deres salærer et gissel i skjæringspunktet mellom to dilemmaer, sier Sunde.

Justitiarius på Dagsrevyen

Høyesterettsjustitiarius Toril Marie Øie ble intervjuet av Dagsrevyen samme dag advokatstreiken var et faktum. Hun sa da følgende: «Jeg er selvsagt generelt for rettssikkerhet og god rettshjelp. Men nå er det sånn at aksjoner som dette, teoretisk sett, vil kunne få et rettslig etterspill. Derfor finner jeg det ikke riktig å si noe mer enn det.»

Høyesterett kan ikke gripe inn i en slik aksjon, fordi konflikten er mellom Advokatforeningen og regjeringen, påpeker Sunde.

– Alt Høyesterett kan gjøre, er å uttale seg. Og ved å uttale seg, kan Høyesterett bidra til å øke en av partenes forhandlingsstyrke. Det har strengt tatt justitiarius allerede gjort, gjennom å uttale at Høyesterett er opptatt av rettssikkerhet og god rettshjelp – som må tolkes som en forsiktig støtte til Advokatforeningen – fordi det ikke kan tolkes som en støtte til regjeringen.

Men viktigere enn et slikt forsiktig, offentlig utsagn, vil være hva Høyesterett sier til Justisdepartementet, understreker han.

– Det vil ikke forundre meg om ikke Høyesterett allerede har uttalt seg til departementet, og vært klarere i sin ordbruk.

- Politikerne tar tilbake makten

Spørsmålet er om det vil bety noe, hva Høyesterett mener, sier han.

– Uavhengige institusjoner, som domstolene, Sivilombudet, Riksrevisjonen, eller for den saks skyld universitetene, fikk stor tyngde i kraft av sin uavhengige stilling i løpet av 1990-talet og frem til 2010. Dette var en del av det liberale samfunns fremvekst etter Berlinmurens fall i 1989, der det å være politisk uavhengig og faglig sterk ga særlig autoritet til å ta avgjørelser. Men det siste tiåret har politikerne i Norge, som i andre liberale stater, i stadig sterkere grad vært opptatt av å ta tilbake både autoritet og beslutningsmakt.

– Hva ledelsen i Justisdepartementet og Regjeringsadvokaten mener, er nok i dag langt viktigere enn hva Høyesterett mener, rett og slett fordi de står politikken nærmere enn Høyesterett og andre uavhengige institusjoner, sier Sunde.

Advokatforeningen: Fullstendig misvisende sammenligning

Sammenligningen som Sunde gjør mellom rettshjelpssatsen og timelønnen for en jusprofessor som ham selv, gir jo en «catchy» overskrift. Men den er fullstendig misvisende - dessverre symptomatisk for hvordan temaet har vært diskutert i mange år nå, sier Jon Wessel-Aas, leder i Advokatforeningen.

Rettshjelpsatsen er nettopp ikke lønn, men en dekning av kostnadene til rettslig bistand fra selvstendig næringsdrivende advokater til dem som har krav på offentlig rettshjelp, understreker han.

- Professorens timelønn er derimot nettopp lønn - time for time - til professoren, og staten som hans arbeidsgiver står ellers for alle faste kontorkostnader og dekker i tillegg hans reiseutgifter. Rettshjelpsatsen skal dekke alt dette, og innebærer derfor at omtrent halvparten går med til å dekke advokatens driftsutgifter - som kontorleie, lønn til ansatte, IKT-utstyr, tjenester og så videre - før advokaten sitter igjen med egen «lønn», påpeker Wessel-Aas.

- I tillegg innebærer stykkprisordningen og dagens reisegodtgjørelse at det langt fra blir betalt for reell tidsbruk i den enkelte sak. Professorens timelønn er derfor nok høyere enn hva den reelt sammenlignbare gjennomsnittlige «timelønnen» er for advokater som jobber med saker på offentlig rettshjelpsatser, sier han.

- Hva lar seg forsvare politisk?

Professor Jørn Øyrehagen Sunde mener at sammenligningen ikke er tatt helt ut av det blå.

- Juridiske professorers timelønn varierer ganske mye både mellom fakultetene, og internt på fakultetene. Likevel vil jeg hevde at 550 kroner pr. time er noenlunde representativt for en som har vært professor i noen år, sier han.

- Dersom man regner med at 52 prosent av rettshjelpssatsen er lønn og 48 prosent dekker ulike kostnader, så må en altså argumentere for at det å gi rettshjelp skal gi bedre timelønn enn å undervise og forske i rettsvitenskap med den høyeste kompetansen.

- Så kan man selvsagt diskutere enda flere utgifter rundt lønnen både for offentlig oppnevnte forsvarere, og professorer i rettsvitenskap. Men mitt poeng er hva som lar seg forsvarere politisk, og ikke kronerettferdighet, sier Sunde.

Offentlige forsvarere siden 1735

- Da er vi over på det som er mitt poeng, fortsetter han.

- Vi har hatt en ordning med offentlig oppnevnte forsvare i Norge siden 1735. Ordningen var en del av en helhetlig rettsreform som transformerte Norge til en rettsstat. Snart tre hundre år senere er den offentlig oppnevnte forsvareren fremdeles svært viktig i rettsstaten. Derfor er spørsmålet om rettshjelpssatsene viktig.

- Men om rettshjelpssatsene er høye eller lave avhenger av hva en sammenligner med. For advokater er det naturlig å sammenligne med hva andre advokater tjener på sitt virke. For politikere er det viktig hva advokater tjener i forhold til andre i samfunnet. Og det er politikere, og ikke andre advokater, som man må overbevise. En magisk formel om at lønn og salær ikke er det samme, tryller ikke frem høyere rettshjelpssatser fra flosshatten, sier Sunde.