Arbeidsrettsspesialist:
- En feilvurdering å ta Line Andersen-saken til hovedforhandling

Kommentatorene Eva Grinde i Dagens Næringsliv og Martine Aurdal i Dagbladet er blant flere som har tatt til orde for at Line Andersen-saken burde vært løst utenom domstolene.

Eva Grinde skrev blant annet at «Det virket aldri veldig sannsynlig at Andersen skulle vinne frem. Det var hennes valg alene å kjøre denne saken for retten. Hun ønsket ikke samarbeide med sin fagforening, men hyret sin egen private advokat.

Hun ble ikke med på arbeidsgivers konfliktløsningsforsøk, og meglingen før rettssaken førte ikke frem. Hvordan Line Andersen fikk med seg et seriøst advokatfirma ut i denne hengemyren, er et mysterium.»

Kommentatorene får delvis støtte av Henning M. Heitmann, partner i SANDS, og spesialist innen arbeidsrett.

- Det er alltid lettere å vurdere en sak i ettertid når man kjenner til hvordan motparten faktisk forholder seg til saken. Tron Dalheim er en utmerket advokat og jeg er sikker på at han har gitt gode råd. Men, som advokater flest erfarer, er det ikke alltid klienten vil følge de råd som gis, sier Heitmann til Advokatbladet.

Han legger til at en arbeidskonflikt har en tendens til å se ganske annerledes ut når vitneførsel er gjennomført i retten enn hva som var advokatens inntrykk da stevningen ble tatt ut.

- Ville ikke sikret programlederfunksjoner

- Vi vet heller ikke hvilke forhandlingsforsøk som har vært gjort og hvilke løsningsalternativer partene har åpnet for tidligere, understreker Heitmann.

Selv er han generelt skeptisk til at det tas ut stevning basert på at endringer i arbeidsoppgaver eller at organisatorisk plassering er en de facto ulovlig endringsoppsigelse.

- Særlig når det kommer frem at endringen er midlertidig, og den er ledd i arbeidsgivers forsøk på å løse en internkonflikt med arbeidstakeren, er det god grunn til å tenke nøye gjennom hvordan en eksponering av saken med vitner vil påvirke omdømmet.

Heitmann mener mange arbeidstakere og advokater tenker for kortsiktig på tvisten og lar de negative følelsene styre et søksmål, i stedet for å tenke gjennom hva som er nyttig for arbeidstakeren på lengre sikt.

- Den langsiktige løsningen er jo for de aller fleste å få en best mulig jobb annet sted, og dermed få et bedre liv. Jeg mener det var en feilvurdering å ta denne saken gjennom hovedforhandling. Påstanden ville ikke sikret at hun fikk tilbake programlederfunksjoner. Antakelig var det ikke avtalemessig grunnlag for å kreve det. Dermed var det lite reelt å oppnå med en seier i retten sett i forhold til den store risikoen for tap og det omfattende omkostningsansvaret som måtte forventes ved en slik utgang, sier SANDS-advokaten.

Begrensninger i jussen

Han påpeker at man bør skille mellom rettstvisten og den underliggende konflikten.

- Den underliggende konflikten - uenighet mellom mennesker om løpende samarbeid på en arbeidsplass - blir ikke løst av domstolene. Jussen har sin begrensning. Dette kan ikke reguleres. Rettstvisten vil ofte ligge på et annet plan enn den underliggende konflikten. I dette tilfellet, hvor det ikke var besluttet en rettslig oppsigelse av arbeidsforholdet, kommer avstanden tydelig frem. Det var ikke en tradisjonell oppsigelsessak, hvor det rettslige spørsmålet gjelder avslutning av arbeidsforholdet.

Prosessrisiko er et krevende tema i slike saker når det er stor avstand mellom hva klienten faktisk ønsker å oppnå og hva det rettslig sett er mulig å få dom for, mener Heitmann.

- I denne saken tenker jeg at omdømmerisikoen for arbeidstaker ved en eksponering av internkonflikten i åpen rett burde vært et meget tungtveiende moment mot å ta ut stevning. I tillegg kommer at det var lite reelt å oppnå med en dom, og et tap ville være meget kostbart for arbeidstaker. Selve muligheten for å vinne frem med det materielle rettskravet var etter min vurdering lav. Arbeidsgiver har jo en noe utvidet styringsrett når det er nødvendig å gjøre slike tiltak for å løse konflikter i et arbeidsmiljø, og dette var mindre inngripende enn en regulær oppsigelse, sier Heitmann.

- Legitimt av partene

Leder av Advokatforeningens lovutvalg for arbeidsrett, BAHR-partner Tarjei Thorkildsen, mener det generelt er vanskelig å si noe om Line Andersen-saken burde vært behandlet i domstolen eller ikke.

– Så lenge det ligger en rettslig tvist der er det legitimt av partene å ønske den avgjort i domstolen. Jeg jeg synes ikke det er riktig å uttale meg offentlig om saken konkret.

- Men generelt er det min oppfatning at partene ofte være tjent med å finne løsninger utenfor domstolen i slike saker, påpeker Thorkildsen.

– Dette må vurderes konkret i hvert tilfelle. På bakgrunn av det jeg vet om saken, er det ikke mulig for meg å dele ut noe refs til noen part for å ta saken til retten, sier Thorkildsen.

- Kan koste mer enn man kan oppnå

Han mener som utenforstående at man bør unngå sterke meninger om hvor vidt det var riktig eller ikke å kjøre rettssaken.

– Vi vet at det var en genuin uenighet mellom partene, og vi som står utenfor vet liten om hvilke forsøk på å løse saken som er blitt gjort. Når det er sagt, bør man tenke nøye gjennom om det er i klientens interesse å bli eksponert gjennom en rettssak, for det kan fort koste mer i vid forstand enn det er mulig å oppnå om man vinner.

Han understreker også at det å ha rett til et ansettelsesforhold, og det å ha rett til særlige oppgaver som programleder, ikke nødvendigvis er det samme.

– Men jeg kjenner ikke nok til springende punkt om det hadde avgjørende betydning. På generelt grunnlag kan jeg si at det kan ligge mange vurderinger bak hvem man ønsker å ha i en fremskutt posisjon som programleder på riksdekkende TV, sier Thorkildsen.

Advokatbladet har vært i kontakt med Line Andersens advokat, Thommessen-partneren Tron Dalheim. Han opplyser at han ikke har noen kommentar til saken.