Etterlyser opplæring i bevisvurdering

Det sa forfatter og rådgiver Svein Tore Bergestuen i debatten «Herved bevist – eller er det det», som Advokatforeningen arrangerte tirsdag under Arendalsuka.

- Veldig mye av tiden i en rettssal brukes til å føre bevis. Noen lyver, noen snakker sant, og noen husker feil. Samtidig får vi stadig flere digitale bevis. For å diskutere hvordan bevisene vurderes, har vi fått med oss et sterkt panel, innledet ordstyrer Merete Smith.

I panelet satt Bergestuen sammen med advokat Stian Trones Bråstein og lagdommer Knut Kolloen fra Agder lagmannsrett.

I dag er vitnepsykologi bare et valgfag på jussen, og det holder ikke, mener Bergestuen.

– Det er ingen systematisk opplæring i vitnepsykologi i det leddet som skal vurdere bevis i norske rettssaler. Kunnskap om hvordan bevis skal vurderes må bli mye bedre i påtalemyndigheten. Å vite at alle for eksempel kan ha falske minner, må alltid tas med i vurderingen, sa han.

Politifolk husket helt feil

Advokat Stian Bråstein delte to eksempler på falske minner fra Birgitte Tengs-saken. Sammen med sin kollega Stian Kristensen var han forsvarer for 53-åringen som i desember 2023 ble frifunnet for drapet i Gulating lagmannsrett (LG-2023-35039).

– DNA var et stort spørsmål i Tengssaken, noe som gjorde at detaljer om hvordan de ulike tjenestemennene og andre på åstedet hadde håndtert saken, ble veldig viktig, fortalte han.

- En erfaren politimann forklarte at han hadde vært en av dem som transporterte ut kroppen fra åstedet. Han fortalte detaljert om hvor han hadde holdt hendene, og om hvilke deler av bekledningen han hadde berørt. «Dette vil jeg aldri glemme», sa han, blant annet. Han sa også at dette var det verste han hadde opplevd i sin karriere. Hans forklaring var svært gripende, og troverdig.

Satt i et avhør på samme tidspunkt

Men forsvarerne, som hadde gjort et grundig forarbeid, viste at politimannen slett ikke hadde deltatt i uttransporteringen.

– Vi visste at han faktisk satt i et avhør på dette tidspunktet, noe vi hadde oppdaget langt nede i dokumentbunken. Så han var rett og slett ikke der. Ingen trodde at han løy, men 25 år med samtaler med kolleger, prat med venner og så videre, gjorde at han faktisk var overbevist om at han hadde vært der.

Konfrontert med dokumentbeviset, innså mannen ganske raskt hva som hadde skjedd, og beklaget, fortalte Bråstein.

Tilsvarende skjedde med forklaringen til en annen politimann, som i retten hevdet at han var med i en patruljebil som samme natt som drapet skjedde, hadde funnet blodspor i veien ved åstedet.

Stod på sitt

– Han forklarte veldig detaljert blant annet om hvilken dør han hadde gått ut av i bilen, og hvor mange meter han hadde gått.

Men forsvarerne kunne legge frem nok et dokumentbevis: En rapport den samme politimann hadde skrevet, der det gikk frem at han på dette tidspunktet ikke var på kjøretur, men på en bensinstasjon for å håndtere en misfornøyd kunde som utagerte fordi pizzaen ikke var godt nok stekt, forklarte Bråstein.

Disse to eksemplene er veldig gode og illustrerende eksempler på utfordringene som alle aktører i retten står overfor, mener Bråstein.

- Vitnepsykologi nedvurdert 

Svein Tore Bergestuen var ikke overrasket.

– Det har vært forsket på falske minner i en årrekke. Det er femti år siden vi forstod hvor svikefull hukommelsen kan være, og hvor lite som skal til for å påvirke den. Men vitnepsykologi som fag har fortsatt ikke fått økt status, men har alltid vært nedvurdert, sa han.

Fikk du med deg denne?

Aktivt forsvar frifant klienten

Sammen med den tidligere drapsetterforskeren Asbjørn Rachlew og Geir-Egil Løken i Kripos har han skrevet boken «Den profesjonelle samtalen», som beskriver metoder for å stille mer nøyaktige, relevante og pålitelige spørsmål.

– Asbjørn Rachlews har bidratt til et paradigmeskifte i politiets avhørsteknikker. Men det skiftet har ikke de andre aktørene i norske rettssaler gått gjennom. De har forsøkt å lære av justisfeil, men det er ingen systematisk opplæring i leddet som skal vurdere bevis i norske rettssaler, sa Bergestuen.

- Viktig med ferske bevis

Lagdommer Knut Kolloen understrekte at dommere er veldig opptatt av å gjøre så få feil som mulig, og viste til at Bråsteins eksempler gjelder en 25 år gammel sak.

– Vi får håpe at vi har vært gjennom en utvikling de siste par tiårene som gjør at vi har andre bevisvurderinger i dag. For oss i domstolen er det viktig å få servert bevisene så ferske og varme som mulig, slik at vi kan ha mer tillit til dem. Eksemplene til Bråstein viser viktigheten av kontradiksjon, at partene kan stille spørsmål til bevisene og fra forsvarerhold trekke dem i tvil, sa Kolloen.

– Jeg har lest mange ferske dommer der graden av troverdighet er blitt avgjørende. Men man kan ikke se på folk om de lyver eller ikke. Det er fortsatt dommere, jurister og advokater som tror det er mulig å se på folk om de lyver, men forskning viser at dette ikke er mulig, parerte Bergestuen.

Dommere er oppmerksomme på forskjellen mellom troverdig og pålitelig, svarte Kolloen.

– Vi kjenner til forskjellen, selv om vi ikke har fått opplæring.

- Kunne Fritz Moen-saken ha skjedd i dag?

Bergestuen sa at han ikke føler seg trygg på at feilene som ble gjort i Fritz Moen-saken eller Baneheia-saken ikke kunne ha skjedd i dag.

– Økt bevissthet rundt bekreftelsesfeller er et steg på veien, men bevissthet er ikke nok. Man må ha en metode for å kompensere for de fellene vi går i. Vi  ser ikke ut til å ha lært noe - eller i alle fall veldig lite – av den NOU’en som tok for seg alt som gikk galt i Fritz Moen-saken, eller av evalueringen av Thomas Quick-saken, sa han.

- Forsvareres strenge tidsrammer begrenser mulighetene

Advokat Bråstein sa seg enig.

– Men jeg har lyst til å tilføye for min egen del, at det aller meste som skjer i norske rettssaler er bra. En viktig årsak til at vi klarte å avsløre disse to eksemplene av falske minner som jeg fortalte om, er at vi nærmest hadde ubegrensede ressurser til å forberede oss, fordi saken var som den var.

I svært mange saker opplever forsvarere at dommeren stiller spørsmål ved tidsbruken, og reduserer salæret.

– Den vanlige virkeligheten for forsvarere er det motsatte. Normalt er det strenge krav til tidsbruken, og til begrunnelsen for den. Så rammevilkårene for forsvarere bekymrer meg like mye, sa han.

Han etterlyste et kunnskapsløft om bekreftelsesfeller både i domstolene, i påtale og hos forsvarerstanden.

– Vi forsvarere er verken bedre eller verre enn andre aktører, og jurister har ingen formell opplæring i bevisvurdering.

Det er veldig få regler om bevisvurdering i straffeprosessloven, påpekte lagdommer Kolloen.

– Man kan jo si at det er litt rart. Det er nesten ingen regler om hvordan bevis skal vurderes og føres. Her kunne det vært gjort mye, sa han.

- Dømmer på bakgrunn av troverdighet

I mange sedelighetssaker finnes det ingen vitner.

– I slike saker har Høyesterett sagt at vi kan dømme på bakgrunn av troverdighet. Men forklaringen må forhåpentligvis styrkes av omkringliggende bevis. Hvis vi lurer på om «er det virkelig sånn», da e det ikke tvil lenger, og da blir det frifinnelse, sa Kolloen.

Også pene klær og høy sosial status gir økt troverdighet, ifølge vitnepsykolog

- Lavere straff for tiltalte som gråter i retten

Ifølge vitnepsykolog Ellen Wessel blir man vurdert som mer troverdig om man gråter, enn om man ikke viser følelser, minnet Bergestuen om.

– Vi må ta dette mer på alvor og aktørene må jobbe mer systematisk, sa han.

- Også tekniske bevis tolkes

Stian Bråstein ønsket å minne om at også alle tekniske bevis er gjenstand for menneskelig tolkning.

– Vi har det vi kaller tause vitner, som har en aura av autoritet rundt seg som noe man kan stole på. Men vi må aldri glemme at de tekniske bevisene har vært innom mennesker, der det har skjedd en tolkning.