Drøyt 1 av 10 voldgiftsdommer blir forsøkt overprøvd

Wikborg Rein-partner Kaare A. Shetelig har sammen med BAHR-partner Atle Skaldebø-Rød kartlagt hvor mange voldgiftsdommer som ble avsagt i Norge mellom 2014 og 2022, samt hvor mange av disse igjen som har blitt forsøkt overprøvd for de alminnelige domstolene. 

Resultatene blir presentert i den nyeste utgaven av tidsskiftet Lov & Rett (krever innlogging).

«Voldgift skal være en rask og endelig avgjørelse av en rettslig tvist. Voldgiftsdommer kan imidlertid utfordres ved ugyldighetssøksmål eller som innsigelse i prosess om anerkjennelse eller fullbyrdelse. De som er involvert i voldgiftssaker, bør derfor vite noe om omfanget av saker hvor en voldgiftsdom blir utfordret, og hvor mange slike saker som fører frem», skriver de to advokatene innledningsvis. 

Nær 1 av 10 blir forsøkt overprøvd

For å kartlegge hvor mange voldgiftsdommer som har blitt avsagt mellom 2014 og 2022, har artikkelforfatterne undersøkt hvor mange dommer som har blitt sendt til tingrettene for oppbevaring i perioden. 

Kartleggingen, som er gjort gjennom Lovdata, samt ved konkrete henvendelser til sju utvalgte tingretter, viser at det i løpet av den aktuelle perioden ble avsagt 118 voldgiftsdommer. I samme periode er det minst 13 saksanlegg som har blitt forsøkt overprøvd. Av disse igjen er det kun to som delvis har ført frem. 

«Undersøkelsen avdekker ni ugyldighetssøksmål i perioden fra 2014 til og med 2022. To av disse førte delvis frem. Fem av dommene ble anket, og fire av disse endte med samme resultat i lagmannsretten, mens én ble nektet fremmet. Den siste lagmannsrettsdommen er p.t. ikke rettskraftig», utdyper Shetelig og Skaldebø-Rød.

LES OGSÅ:

Skoghøy mener Høyesteretts kompetanse kanskje ikke er på topp: - Like greit at ankene ikke slipper inn

De redegjør også for de mest påberopte ugyldighetsgrunnene, som er voldgiftsrettens kompetanse, voldgiftsrettens sammensetning, mangelfulle domsgrunner, samt manglende behandling av anførsler. 

«Undersøkelsen avdekker videre at det totalt er fire saksanlegg som gjelder forhold som er til hinder for anerkjennelse og fullbyrdelse etter voldgiftsloven § 46. Ingen av innsigelsene til disse saksanleggene har ført frem.»

Shetelig og Skaldebø-Rød presenterer tallene med et forbehold: 

«Vi har fått opplyst at et gjennomgående inntrykk er at bestemmelsen i voldgiftsloven § 36 femte ledd ikke alltid følges opp av voldgiftsrettene. Om tingrettenes inntrykk stemmer, vil det totale antallet voldgiftsdommer som avsies, være høyere enn det antallet voldgiftsdommer tingrettene har fått til oppbevaring.»

Lik praksis som Sverige, Danmark og England

Shetelig og Skaldebø-Rød har også gjennomført en komparativ analyse hvor situasjonen i Norge sammenliknes med sentrale voldgiftssteder som Sverige, Danmark og England. Hensikten er å undersøke om det er noen vesentlige forskjeller i trendene som råder her hjemme sammenliknet med andre steder i Europa. 

«Den komparative analysen viser (...) at praksis og overprøvingsfrekvensen i Norge sammenfaller med praksis fra land vi sammenligner oss med, og også land som har en langt mer utbredt voldgiftsvirksomhet enn Norge», skriver de to advokatene. 

«Fra det må vi kunne slutte at voldgift i Norge ikke innebærer noen høyere risiko for en langvarig prosess etter at voldgiftsdommen er avsagt, om dens gyldighet eller fullbyrdelse enn andre steder – snarere tvert imot.»

LES OGSÅ: 

Aktive i internasjonalt advokatnettverk:
– Deler erfaringer med de beste

Drøfter behov for sikkerhetsventil

Shetelig og Skaldebø-Rød setter i tillegg spørsmålstegn ved om de norske reglene for overprøving er for snevre, og viser blant annet til at den engelske voldgiftsloven åpner for at voldgiftsrettens rettsanvendelse kan overprøves, eksempelvis i saker med spørsmål av prinsipiell eller allmenn betydning.

«Noen tilsvarende regel finnes ikke i den norske voldgiftsloven. Det kan imidlertid tenkes at en slik regel ville hatt gode grunner for seg, også i Norge. Det vil kunne gi partene en viktig sikkerhetsventil ved åpenbart uriktige avgjørelser og gi domstolene mulighet til å ha en viss kontroll med rettsutviklingen ved prinsipielle og uavklarte rettsspørsmål selv om spørsmålet er avgjort i voldgift. Reglene har tilsynelatende ikke gjort at parter velger bort England som voldgiftssted.»

«En del norske jurister vil antakelig hevde at slike regler ville ha virket prosessdrivende og dermed rokke ved den «endeligheten» som voldgiftsdommer er ment å skulle ha. Sett hen til at materielt riktige avgjørelser er viktig, og at også voldgiftssaker kan reise prinsipielle rettsspørsmål av allmenn interesse, er det imidlertid ikke opplagt at dette utelukkende ville vært negativt. De aller mest grunnløse og håpløse angrepene på voldgiftsdommer vil uansett kunne avgjøres raskt gjennom reglene om forenklet domsbehandling (...).»