Høyesterett har besluttet at gjenåpningssaken skal behandles av Borgarting lagmannsrett.Foto: Thea N. Dahl
Skal tidens tann trumfe rettsavgjørelser?
I saken til Baneheia-dømte Viggo Kristiansen kreves omkamp på et tjue år gammelt fakta-grunnlag. Det reiser visse praktiske spørsmål som synes underkommunisert, skriver advokat Anders Folkman.
Spiondømte Arne Treholt uttalte følgende i Aftenposten 3. juni 2004: «Mitt syn på skyldspørsmålet er det samme i dag som i 1985. Jeg ble dømt som spion på grunnlag av indisier og uten klare og håndfaste bevis.»
Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.
Hans våpendrager, advokat Harald Stabell, hoppet bukk over elementære straffeprosessuelle regler. Man holdt nasjonen i ånde med en alkoholisert svensk bilselger, som aldri tok seg bryet med å forklare seg til politiet.
Annonse
Det pussige er at Treholt-dommen er en tilståelsesdom, der han blant annet tilstod å motta penger for å gi russerne opplysninger om den garnisonen jeg tjenestegjorde i på den tiden.
Anders Folkman.
Historien forteller oss at vi kan stille spørsmål ved det meste – bare vi tar tiden til hjelp, og lar glemselens slør innhylle de vurderinger som ble gjort på domstidspunktet. Skal tålmodigheten erstatte rettferdighet, er det en stor risiko for rettssikkerheten.
Resirkulering av uskyldspresumsjonen
Medier, journalister og advokater har i Baneheia-saken over så lang tid konkludert med justismord, at forklaringsmodellen blir selvdrivende. Uskyldspresumsjonen resirkuleres, for ofrene er det ingen presumpsjon. Deres sorg blir underholdning, og teknisk jus etter en grundig rettsak med rimelig konklusjon for tjue år siden.
For ofrene, som ikke har media i ryggen, men som har minnene printet inn i hukommelsen, blir dette et rettssikkerhetsproblem.
«Norske fengsler er fulle av uskyldig dømte», er en ironisk term blant fanger, som har avfunnet seg med sin dom og som gjør opp for seg. Uskyldspresumpsjonen – prinsippet om at man anses som uskyldig til skyld er bevist – håndteres med fast hånd av påtalemyndighetene. Det har gjort at drapsmenn har gått fri.
Det vekker ikke den samme bestyrtelse i mediene, som vi nå ser i Viggo Kristiansen sin sak. For de berørte er det fullstendig ødeleggende. Det blir stille etter en frifinnelse, veldig stille. Hvilken journalist har engasjert seg for en ny sak mot en gjerningsmann som har nytt godt av fru Justitias blindhet? Skal alle med ressurser få prøvet sin sak etter tjue år basert på nåtidens teknologi som gir grunnlag for tvil om det meste?
Frifinnelse vil være et rettssikkerhetsproblem
Hva er så parallellen til Treholt-saken? Ved å trekke inn detaljer og forhold som av gode grunner hadde underordnet betydning på tidspunktet for domfellelse av Kristiansen, prøver man å skape en aura av usikkerhet – tjue år senere. Med på laget er journalister og forfattere som har interesse av å lage godt betalt sirkus.
Det som den gang fremstod som klokkeklart, forsvinner i tjue års glemsel, og kan i dag relanseres som noe helt annet. Viggo Kristiansens advokat, Arvid Sjødin, har god nytte av at de fleste av oss husker dårlig, og fyller hukommelsen vår med nye historier og bilder.
Det såkalte sykkelbeviset er et godt eksempel. Et minne om en sykkel, fire måneder etter pågripelsen, blir nå en sannhet som skal forklare uskyld.
Som advokat er mitt håp at hukommelsen til påtalemyndigheten har lenger holdbarhet, og at rettsapparatet behandler saken på nytt. Frifinnelse vil være et rettssikkerhetsproblem. De etterlatte blir vitner til at keiseren paraderer gjennom gatene uten klær.
