- Dette er en stor dag for rettssikkerheten
- Nå må det tas ut tiltale mot Jan Helge Andersen, sier journalist og forfatter Bjørn Olav Jahr.
Publisert
Sist oppdatert
Torsdag 15. desember er en historisk dag for rettssikkerheten: Da avsa lagdommer Tonje Vang en frifinnende dom for Viggo Kristiansen.
Det var i Agder lagmannsrett i 2002 at Kristiansen ble dømt til lovens strengeste straff, 21 års forvaring, for voldtekt og drap på Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen.
- I dette tilfellet må det erkjennes at de rettsikkerhetsgarantiene som skal sørge for at ingen som er siktet i en straffesak blir domfelt med urette, ikke har fungert godt nok for Kristiansen. Rettsstaten har heller ikke klart å ivareta foreldrene til Lena Sløgedal Paulsen og Stine Sofie Sørstrønen, sa lagdommer Vang da hun avsa den frifinnende dommen.
Dommen var enstemmig, og er rettskraftig, etter at både Riksadvokaten og Kristiansen vedtok den på stedet.
Justisministeren på banen i kveld
Justisminister Emile Mehl (Sp) uttalte seg om dommen på en pressekonferanse torsdag kveld, der hun henvendte seg direkte til Kristiansen.
- Viggo, jeg vil si unnskyld for den uretten du måtte tåle, sa Mehl.
Da Riksadvokaten innstilte på å frifinne Viggo Kristiansen den 21. oktober i år, uttalte Mehl at «hvis lagmannsretten avsier en frifinnende dom, er dette en av de største rettsskandalene i Norge i nyere tid».
Både Mehl og Riksadvokaten har varslet at alle steiner skal snus i saken i en granskning. Et granskningsutvalg vil bli oppnevnt på nyåret, opplyste Mehl torsdag.
I dommen viser Vang til den kommende granskningen:
«Det er varslet at det skal gjennomføres en uavhengig granskning etter at det nå vil foreligge en rettskraftig frifinnende dom mot Kristiansen. Det vil være opp til den uavhengige granskningen å vurdere hvor i prosessen det har sviktet og hvorfor feilen har skjedd. For Kristiansen er situasjonen uansett at han nå er frikjent for alvorlige straffbare handlinger som han ble domfelt for i 2002. Viggo Kristiansen har derfor, som en grunnleggende menneskerettighet, krav på å bli ansett som uskyldig i Baneheia-saken», heter det i dommen.
Dømt til ti måneders fengsel
For to andre forhold i den opprinnelige tiltalen, som gjaldt utuktig omgang med barn under ti år, og plagsom, skremmende og krenkende atferd overfor en nabokvinne, ble Kristiansen dømt til ti måneders fengsel. Straffen er allerede avsonet, men kan få betydning i den sivile erstatningssaken mellom Kristiansen og staten.
Viggo Kristiansen var selv tilstede i retten i dag da den frifinnende dommen ble avsatt. På tilhørerbenken satt hans far og to brødre, samt representanter for støttegruppen som i en årrekke har jobbet for gjenopptakelse av saken.
Også journalist og forfatter Bjørn Olav Jahr var tilstede. Mange tilskriver ham en stor del av æren for at saken fikk tilstrekkelig oppmerksomhet til at den omsider ble gjenopptatt i februar i fjor.
- Dette er en stor dag for rettssikkerheten. Nå blir Viggo Kristiansen endelig frifunnet for noe han åpenbart er uskyldig for, sier Jahr til Advokatbladet.
Han synes det var hyggelig å være tilstede og få en del av æren, men sier at det er mange som har jobbet for å få Kristiansen frifunnet.
På spørsmål om hva han mener bør skje nå, svarer han:
- Tiltale mot Jan Helge Andersen. Det må skje.
Fikk fjorten måneders fratrekk for ung alder og erkjennelse
Forsvarsadvokatene Bjørn André Gulstad og Arvid Sjødin hadde lagt ned påstand om åtte måneders fengsel for de to forholdene som Kristiansen ble dømt for sammen med Baneheia-ugjerningene.
Disse skal bedømmes etter daværende straffelov.
Forsvaret viste til flere formildende omstendigheter som de mente måtte føre til redusert straff, først og fremst hans unge alder i den mest alvorlige saken, samt at Kristiansen tidlig erkjente forholdene.
Lagmannsretten kom til at en passende straff etter datidens bestemmelser for de to forholdene ville være fengsel i drøye to år, men at Kristiansens unge alder gir et fradrag i straffen på ett år, og at erkjennelsen av skyld gir et fradrag på to måneder.
Forsvarerne mente også at de strenge soningsforholdene Kristiansen har vært underlagt, samt den massive medieomtalen, burde gi grunnlag for en ytterligere reduksjon av straffen. Dette var retten ikke enig i.
- Det er en betydelig psykologisk forskjell og tilleggsbelastning for en domfelt å sone en tidsubestemt straff, som forvaring er, enn en tidsbestemt fengselsstraff. Dette kan likevel ikke tillegges vekt, heter det i dommen.
Tidsaspektet ikke vektlagt
At det har gått svært lang tid fra dommen falt til saken ble gjenopptatt, kan heller ikke få betydning, mente retten.
«Lagmannsretten er enig i med forsvarer i at det har vært en klar tilleggsbelastning for Kristiansen at det har gått over 20 år fra Agder lagmannsretts dom til saken ble gjenopptatt og det blir fastsatt en endelig og riktig straff for de aktuelle forholdene. Under henvisning til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1998-1532 kan heller ikke dette tillegges vekt. Straffen må utmåles ut fra forholdene på det opprinnelige domstidspunktet.»
At Kristiansen også har gitt utrykk for anger for forholdene, burde få betydning for straffeutmålingen, mente forsvaret.
I dommen vises det til en samtale mellom Kristiansen og en rettspsykiatrisk sakkyndig der Kristiansen erkjenner at det han gjorde, var veldig galt, og at ingen ting i verden kan veie opp for det. Han skal også ha sagt at han var en idiot som ikke har forstått forskjell på rett og galt.
Etter rettspraksis tillegges denne type omstendigheter liten vekt, sa dommer Vang.
- Blir momenter i erstatningssaken
Heller ikke den enorme mediedekningen - som ville vært høyst uvanlig for disse to forholdene, hadde det ikke vært for Baneheia-saken, mente forsvarerne - kan tillegges vekt i straffeutmålingen, mente retten.
«Lagmannsretten har forståelse for flere av de momentene som forsvarer her har anført. Dette er likevel ikke omstendigheter som kan repareres ved den straff som lagmannsretten nå skal utmåle, og hvor utgangspunktet for lagmannsrettens vurdering skal være hva som ville vært riktig straff på det opprinnelige domstidspunktet. I den grad disse omstendighetene skal vektlegges, blir det et forhold mellom staten og Kristiansen i en påfølgende erstatningssak.»
