«Etter skilsmisse bor 66 prosent av barna fast hos mor, mens kun 8 prosent bor fast hos far. Hvorfor er statistikken så skjev i et av verdens mest likestilte land? Hvordan fungerer dette systemet?»
Disse spørsmålene stiller dokumentarfilmskaper Paulo Cesar Chavarria Serrano i dokumentarfilmen; «Den brysomme far».
Annonse
Filmen, som han har jobbet med i omtrent syv år, handler om hvordan barn og fars rettigheter ivaretas i Norge anno 2020.
Tall fra NOU 2020:14 Ny barnelov
Per 1. januar 2020 bodde 23 prosent av alle barn mellom 0 og 17 år med bare den ene av foreldrene.
13 prosent bodde bare med mor, 6 prosent med mor og steforelder, 3 prosent bodde med bare far, og 1,4 prosent bodde med far og steforelder.
Andelen hvor barnet bor fast hos mor, gikk ned fra 84 prosent i 2002 til 66 prosent i 2012. Andelen hvor barnet bor fast hos far, lå mer eller mindre fast på 7–8 prosent.
Nylig ble dokumentaren vist på Kunstnernes hus, i regi av Reform - ressurssenter for menn, etterfulgt av en panelsamtale om filmens tema.
Inspirert av egne opplevelser
Chavarria, som til daglig er rådgiver ved juridisk fakultet ved UiB, flyttet fra Costa Rica til Norge i 2002 for å studere film. Han fikk fire barn, og hadde fire lange foreldrepermisjoner takket være det han omtaler som Norges enestående likestillingshistorie.
Men det gode inntrykket endret seg da han gjennomgikk et samlivsbrudd.
–Da jeg selv gikk gjennom en skilsmisse, ble jeg svært overrasket. Jeg fant fort mange skrekkhistorier, og det var en deja vu til historien om min egen far. Selv er jeg heldig som fortsatt har god kontakt med alle mine barn, sier han til Advokatbladet.
Hans far, Edgar Chavarría Solano, mistet mye av kontakten med sine to eldste sønner i kjølvannet av en skilsmisse i Costa Rica på 70-tallet. Dette førte til at sønnen Paulo ikke fikk muligheten til å bli kjent med sine to eldre brødre da han var liten. Han opplevde at faren var deprimert i lengre perioder som følge av samværshindring.
Disse erfaringene og barndomsminnene gjorde ham nysgjerrig på hva som skjer med barnas kontakt med far etter et samlivsbrudd i Norge.
Kritisk til barneloven
Barneloven §36
§ 36. Kvar barnet skal bu fast
Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.
Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.
Et av problemene som tas opp er lovgivers rolle i barnefordelingssaker.
I barneloven §36 heter det at foreldrene selv kan avtale seg imellom hvor barnet skal bo. Dersom de er uenige, er utgangspunktet at retten skal bestemme at barnet skal bo hos en av foreldrene. Ifølge filmen er det en overvekt av kvinner som får delt bosted hos seg.
– Vi mener at dersom man tar utgangspunkt i at barnet har to egnede foreldre, så burde delt bosted være utgangspunktet. Det er mer tilpasset dagens samfunn, sier Chavarria.
Kun dersom det foreligger «særlige grunner» kan retten bestemme at barnet skal bo fast hos begge.
– Etter dagens barnelov må retten lete etter grunner til å ha delt bosted, noe jeg mener er merkelig. Hvorfor skal retten lete etter «særlige grunner» til at barnet skal bo med begge foreldrene, når barnet i utgangspunktet har bodd med begge i de fleste sakene, spør han.
I forslaget til ny barnelov er det foreslått å fjerne vilkåret om «særlige grunner», noe Chavarria er positiv til.
– Jeg synes det er en god ting at barnelovutvalget foreslår å fjerne vilkåret. I henhold til deres forslag vil utgangspunktet likevel være at barnet skal bo hos en av foreldrene, men det er et lite skritt i riktig retning, mener han.
Et skjult nettverk
– Jeg begynte å lese om mange saker i Norge der fedre fortalte om at systemet ikke fungerer. Flere fedre som jeg kom i kontakt med var frustrerte og lei seg for at de ikke fikk se sine egne barn, forteller Chavarria.
Først hadde han ambisjoner om å lage en film om fedre som har opplevd problemer i rettssystemet i forbindelse med barnefordelingssaker. Underveis i prosessen oppdaget han at det forelå mange etiske problemer på området.
–Det finnes en hel haug av historier som aldri når offentligheten. Jeg ønsket å gi disse folkene en stemme. I slutten av prosessen satt jeg et nytt mål om å lage en film som kan bidra til en politisk endring på området.
I det han skulle ut i foreldrepermisjon bestemte han seg for å være foran kamera, for å skildre sin egen historie i samspill med andres.
–Kan jeg lage et annet perspektiv til lovgiver som gjør at systemet blir endret, slik at flere barn får lov til å beholde begge sine foreldre i sitt liv, spør han.
Flere aktører i filmen
I filmen møter vi flere som kjemper for en endring i lovgivningen, blant annet forfatteren Camilla F. Pettersen. Hun har skrevet boken «Samværssabotasje - Norske fedre deler sine historier», som handler om rettighetene og utfordringene til menn i forbindelse med blant annet barnefordelingssaker.
– Et par i min nærmeste krets skulle gå fra hverandre, og moren var bestemt på å vinne retten til barna. Tiltakene som ble satt i verks for å få sjikanert denne faren ut av bildet, gjorde at jeg reagerte. Det rokket ved hele min rettsoppfatning. Han ble utsatt for grove beskyldninger, falske anmeldelser, som han heldigvis kunne motbevise. Anklager om incest, anmeldelser om vold og trusler, sier hun i filmen.
Det er et samfunnsproblem, et folkehelseproblem.
Camilla F. Pettersen
Etter denne opplevelsen begynte hun å lese seg opp på området for å undersøke problemstillingen nærmere.
– Jeg kom i kontakt med flere fedre, og begynte å få en gryende følelsene av at dette ikke er et enkelttilfelle, men et samfunnsproblem. Et folkehelseproblem, sier Pettersen i filmen.
Økonomisk vinning
Hun skriver i boken at det å nekte samvær med den ene forelderen kan ha en egen økonomisk vinning.
– Forelderen som har omsorgsretten, kan kreve barnebidrag fra den andre forelderen. Et viktig moment er inntektsforskjellen mellom foreldrene. Jo større inntektsforskjell, jo større kan barnebidraget bli fra samværsforelderen til bostedsforelderen, forteller Pettersen.
En ny barnelov bør legge opp til et samarbeid, mener Chavarria.
– Nå er loven slik at det gir økonomiske insentiver for dem som begår selvtekt og tilrøver seg tid med barna. Å få fast bopel, og nekte tid til andre forelder kan lønne seg økonomisk. Det maner til konflikt fremfor samarbeid, sier han.
Barnelovens fremtid
Barne- og familiedepartementet sendte NOU 2020: 14 Ny barnelov, til høring den 14. januar 2021, med høringsfrist 1. mai 2021.
Blant annet ga Advokatforeningen en høringsuttalelse der de mener delt fast bosted bør være lovens hovedregel, men at foreldrene ellers skal ha avtalefrihet knyttet til valget mellom delt bosted eller fast bosted.
«Dette vil etter Advokatforeningens syn i størst grad underbygge at foreldrene skal likestilles», heter det i høringsuttalelsen.
Forslaget til ny barnelov ligger til behandling i Barne- og familiedepartementet.
Lov uten konsekvens
Man kommer ikke så langt ved å endre en lov, dersom det ikke følger noen konsekvenser for de som bryter den, mener Chavarria.
– Et annet problem er at det ikke følger noen reelle konsekvenser av brudd på en rettskraftig dom i henhold til barneloven. Ingen bryter inn for å gjennomføre det retten bestemmer. Det er vanskelig å se hvordan en lov uten konsekvens kan fungere, sier han.