Mens tingretten konkluderte med at barna skulle bo fast hos mor, mente lagmannsretten at de skulle bo fast hos far. Nå har Høyesterett tatt endelig avgjørelse i saken.Illustrasjonsfoto/iStock: ADragan
Høyesterett: Brudd på varslingsplikten ved flytting med barn fører ikke til bytte av bosted
JU§NYTT. Far mener mor brøt varslingsplikten da hun flyttet med barna til Vestlandet. En fersk vurdering av fast bosted endte med dissens 3-2.
Per Racin Fosmark er lagdommer i Borgarting lagmannsrett.
Han har over 25 års erfaring som advokat og møterett for Høyesterett.
Han er også leder av Reklamasjonsnemnda for eiendomsmeglingstjenester, og er redaktør av Lovdatas sivile flaggsaker.
Fosmark er redaktør for Advokatbladets fagsider Ju§nytt.
Høyesteretts dom 24. september 2020 - HR-2020-1843-A - gjaldt fastsettelse av fast bosted for felles barn og reiste blant annet spørsmål om konsekvensene av brudd på plikten til å varsle den andre av foreldrene før flytting med barna innenlands, jf. barneloven § 42 a.
Mor hadde ikke overholdt varslingsplikten før flytting. En enstemmig Høyesterett kom til at brudd på varslingsplikten ikke kan føre til skifte av fast bosted med mindre dette er til barnas beste ut fra en konkret totalvurdering av forholdene i saken.
Annonse
Det var imidlertid dissens 3-2 om utfallet av denne konkrete vurderingen.
Dette er saken
Inntil 2012 var far og mor i saken samboere. De var uenige i spørsmålet om de skulle få barn sammen, og da mor ble gravid med tvillinger, flyttet de fra hverandre, ifølge dommen.
Da barna ble født, ønsket far samvær. Barna har siden fødselen bodd fast hos mor, og kommunikasjonen mellom foreldrene har vært preget av et høyt konfliktnivå.
Etter avtaler med Familievernkontoret, har far hatt delvis samvær, men hele tiden med et ønske om mer. I 2018 tok han ut søksmål og kjøpte et hus ved siden av moren uten å gi henne beskjed.
Moren reagerte «svært negativt» på fars huskjøp, og gjorde det gjeldende at dersom han flyttet inn, ville hun flytte til Vestlandet. I motsatt fall ville hun bli boende.
Far holdt fast ved huskjøpet, og mor besluttet å flytte, kan man lese i avgjørelsen fra Høyesterett.
Stiller ingen formkrav
Dommen gir veiledning om konsekvensene av brudd på varslingsplikten.
I avsnitt 58-66 ser førstvoterende nærmere på varslingsplikten etter § 42 a. Bestemmelsen oppstiller ikke noe formkrav til varselet, se Prop. 102 LS (2014-2015) side 113. Men formålet tilsier at varselet må gi den andre av foreldrene klar og tydelig beskjed om flytteplanene, slik at det gir en tilskyndelse til å drøfte de spørsmålene som flyttingen aktualiserer.
«Jeg finner det klart at mor ikke har overholdt varslingsplikten etter § 42 a. Som lagmannsretten skriver, fratok hun dermed far muligheten til å få spørsmålet nærmere belyst gjennom megling, eventuelt å få spørsmålet prøvd rettslig. I motsetning til det mor har anført, kan det ikke ha betydning at megling allerede pågikk, så lenge denne konkrete flytteplanen ikke hadde vært på dagsordenen og fristen heller ikke ble overholdt», skriver førstevoterende Henrik Bull.
«Gitt at barna i utgangspunktet er velutviklede og harmoniske med et godt forhold både til mor og far og med god kjennskap til fars hjemmemiljø fra før, kan det spørres om hvor stor risikoen egentlig er. Jeg synes likevel det er vanskelig å se bort fra de risikomomentene som den sakkyndige har pekt på etter å ha snakket med begge barna flere ganger under sakens gang for domstolene. »
«Denne risikoen må sammenholdes med de karaktertrekk ved far som ‒ slik jeg også har vært inne på ‒ lett kan bli en ulempe i møtet med døtrenes økte emosjonelle omsorgsbehov ved en flytting av fast bosted. Samlet sett viker jeg derfor tilbake fra å flytte barnas faste bosted fra mor, som de har bodd hos hele livet, til far.»
Tidsfristen på tre måneder gjør det også mulig å innlede en rettslig prøving av spørsmålet om fast bosted og be om en midlertidig avgjørelse før flytting finner sted, se Rt-2011-1564 avsnitt 36.
Mener barna burde bo hos far
Dommer Cecilie Østensen Berglund, som sammen med dommer Kine Steinsvik tok dissens i saken, skriver at hun er enig med førstvoterende i det rettslige utgangspunktet, men uenig i vurderingen av betydningen av brudd på varslingsplikten av hensyn til barnets beste.
«Jeg er videre enig med førstvoterende i at hensynet til barn som gruppe ikke kan avgjøre hva som er best for det enkelte barn i en konkret sak. Bestemmelsen om varsling ved flytting er likevel et uttrykk for lovgivers oppfatning om at der barn har hatt god kontakt med begge foreldre, vil det normalt etter et brudd være til beste for et barn at foreldrene fortsetter å bo i nærheten av hverandre, slik at kontakten kan videreføres, jf. Prop. 161 L (2015–2016) side 37. Etter mitt syn må dette få betydning for vektingen av de ulike hensynene som inngår i en vurdering av barnets beste», skriver hun i dissensen.
Dette var dommerne i saken:
Flertallet: Henrik Bull, Ragnhild Noer og Erik Møse.
Mindretallet: Cecilie Østensen Berglund og Kine Steinsvik.
Videre skriver Østensen Berglund at hun er i tvil om hva som vil være barnas beste i saken.
«På den ene siden har de hele sitt liv bodd hos mor, hvor de har utviklet seg svært godt. De ønsker også selv å bli boende hos henne. På den annen side synes mors aversjon mot far stadig økende, og den har nå ledet til at hun – uten forvarsel – har rykket barna ut av deres vante miljø og fratatt dem fortsatt mulighet til tett og nær kontakt med sin far i det daglige.»
Dommeren peker på at moren svarte med politianmeldelse og begjæring om besøksforbud da faren reiste søksmål om «vanleg samvær». Dette er illustrerende for morens motvilje, mener Østensen Berglund
«Mor fremstår som svært rigid med tanke på fremtidig samvær, og synes ikke å forstå at kontakt med begge foreldre er av stor verdi for barna. På samme måte som lagmannsretten, som hadde fordelen av umiddelbar bevisføring og har hørt foreldrenes muntlige forklaringer, har jeg etter en samlet vurdering falt ned på at det fremover vil være til barnas beste å bo hos far. Anken over bostedsspørsmålet må derfor forkastes. For så vidt gjelder samvær, er jeg enig med førstvoterende i at det uansett må gjøres visse tekniske justeringer, men jeg går ikke nærmere inn på dette.»
Kan få betydningen for vurderingen av barnets beste
