- Ny barnelov til barnets beste

Advokatbladet har forslag til ny barnelov som tema i nr. 5/21. Foruten et interessant intervju med advokat Ramborg Elvebakk, er det bred omtale av Advokatforeningens høringsuttalelse til forslaget fra Barnelovutvalget.

På flere punkter er det uenighet med forslaget fra lovutvalget, som for øvrig også hadde intern uenighet i sentrale spørsmål.

I det følgende vil jeg gjennomgå de viktigste forslagene uten noen direkte polemikk mot Advokatforeningens synspunkter. Jeg erkjenner at det kan være grunnlag for uenighet, men jeg mener forslaget fra Lovutvalget uansett setter hensynet til barnets beste mye tydeligere i fokus enn det gjeldende lovgivning gjør.

Dette kommer blant til syne ved at forslaget til ny lov innledes med fire nye fanebestemmelser som fastslår følgende rettigheter:

• At hensynet til barnet beste er grunnleggende
• Barnets rett til medvirkning
• Barnets rett til omsorg, utvikling og vern mot vold
• Barnets rett til familieliv.

Disse fire bestemmelsene er ment å gjennomsyre hele loven, og skal anvendes slik de passer i den konkrete sak, enten det dreier seg om foreldrefiendtliggjøring, manipulasjon eller rett og slett en uforsonlig konflikt.

Hvor skal barnet bo etter samlivsbrudd?

I dag er hovedregelen at dette kan foreldrene avtale seg imellom. Et samlet utvalg ønsker å videreføre avtalefriheten som hovedregel. Dette er ikke kontroversielt.

Men hva så når foreldrene ikke blir enige om barnas bosted? Da må tvisten løses i domstolene. Gjeldende rett krever særskilte grunner for at retten kan bestemme delt fast bosted. Barneloven § 36 annet ledd fastslår:

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet bur fast hos begge.

Utvalgets flertall på fem foreslår at betingelsen «særlege grunnar» nå sløyfes. Mindretallet på tre ønsker status quo. Flertallets forslag lyder:

Er foreldra usamde, avgjer retten om barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.

Advokatforeningen er på flere punkter helt uenige med Barnelovutvalget

Vil ha delt foreldreskap fra barnets fødsel

Den foreslåtte formuleringen vil innebære at retten står fritt og kan avgjøre konkret i den aktuelle sak om det er best for barnet med delt bosted eller fast bosted hos den ene av foreldrene.

Flertallet begrunner sitt forslag at rettens mulighet til å bestemme delt fast bosted ikke skal være et unntak som krever særlige grunner, men et likestilt alternativ til å bestemme fast bosted hos bare en av foreldrene.

I motsetning til tilhengerne, slik som Advokatforeningen, av å lovfeste delt fast bosted som hovedregel, ønsker flertallet en konkret vurdering av hva som er best for det angjeldende barn i hver enkelt sak. Flertallet mener at denne løsning er den som best samsvarer med Grunnloven § 104 og Barnekonvensjonen artikkel 3 som legger til grunn at hensynet til barnets beste alltid må være gjenstand for en konkret vurdering.

Om samværssabotasje

Hindring av samvær fra bostedforelderen er svært alvorlig og krenker barnets rett til samvær like grovt som det krenker forelderen som ikke får samvær med sitt barn. Reportasjer i media har avdekket at dette er et mye mer omfattende fenomen enn hva som er allmenn kunnskap.

I et tilleggsmandat fra regjeringen ble Barnelovutvalget bedt om å vurdere strengere reaksjoner, enn dagens tvangsbot, mot samværssabotasje. Dessverre gjorde ikke utvalgets flertall det.

Men det hører med i bildet at et mindretall på to (utvalgets leder, lagdommer Torstein Frantzen og undertegnede) gikk inn for bruk av tvangshenting av barnet til samvær som en siste utvei, gjennomført så kyndig og skånsomt som mulig.

Etter min vurdering kan samværssabotasje karakteriseres som en situasjonsbestemt omsorgssvikt. Å bli nektet kontakt med den ene av sine foreldre, er i strid med barnets menneskerettigheter og kan også forringe barnets omsorgssituasjon.

I så fall har faktisk barnevernet et ansvar for å gripe inn. Etter min vurdering kan barnevernet være den som mest kyndig og skånsomt henter et barn og bringer det til avtalt samvær med den forelder barnet ikke bor fast hos.

Foreslår at mekling skal skje på familievernkontoret i stedet for i domstolene

Ny barnelov skal gi færre rettssaker

Av utvalgets mandat fremgår ellers at «det er viktig at regelverket oppmuntrer til omsorg fra begge foreldrene». I lys av et slikt mål, er det også maktpåliggende å ha effektive virkemidler mot samværssabotasje.

På dette punkt er det å håpe at Stortinget viser større kraft og reformvilje enn utvalgets flertall.

Hvem bestemmer flytting?

Et annet kontroversielt spørsmål gjelder hvor langt foreldreansvaret skal rekke i forbindelse med flytting når barnet bor fast hos en av foreldrene. Etter dagens lovgivning kan bostedsforelderen flytte med barnet innenlands uten den andre forelders samtykke. Flytting utenlands krever begges samtykke.

Utvalgets flertall foreslår at det skal kreves samtykke av den annen forelder også ved flytting innenlands. En flytting fra for eksempel Kristiansand til Kirkenes kan utgjøre like betydelige vanskeligheter for gjennomføring av samvær som en flytting utenlands.

Hovedbegrunnelsen for flertallets syn handler om å sikre barnets grunnleggende rett til kontakt med begge foreldre, men innebærer også et mer likestilt foreldreskap. Mindretallet vil også her opprettholde status quo.

Om utvidet mekling

I mandatet til Barnelovutvalget uttales det også at «det er et mål at flere saker med høyt konfliktnivå mellom foreldrene blir løst utenfor domstolene».

Det er i lys av dette man må se utvalgets enstemmige forslag om obligatorisk mekling på seks timer (i dag er det bare én time) før saken kan trekkes for retten.

Men jeg registrerer uttalelsen fra advokat Ingelin Morken Gundersen, på vegne av Advokatforeningen, «om at familievernkontorene har ikke de nødvendige verktøyene for å løse de fastlåste sakene; ofte er mekleren der mer passiv».

Advokat Elvebakk følger opp med at «familievernkontorene hverken har kapasitet kompetanse eller nødvendig tyngde til å løse sakene. Folk som beskriver prosessen, sier at man bare sitter og prater.»

Begge uttalelsene er egnet til ettertanke. Kanskje har Barnelovutvalget her overvurdert hva familievernkontorene er i stand til.

Dette punktet må uansett vurderes med særlig oppmerksomhet i departementet og hos lovgiver, slik at gode intensjoner ikke virker motsatt av sitt formål.

Dobbeltsporsakene

Dette er et tema som har gått under radaren i diskusjonen etter Barnelovutvalgets forslag forelå. Det kan også ha sammenheng med at utvalget her delte seg nøyaktig på midten og at intet forslag ble fremmet.

Dobbeltsporsaker innebærer at det pågår en foreldretvist om daglig omsorg samtidig med en barnevernssak om å frata den forelderen hvor barnet bor omsorgsansvaret. Foreldretvister starter i tingretten og barnevernssaker i fylkesnemndene. Det er skott imellom beslutningsorganene.

I likhet med Særdomstolsutvalget (2017) foreslår nå halvparten av barnelovutvalget å gi fylkesnemndene kompetanse til å flytte den daglige omsorgen fra den ene forelderen til den andre, i en barnevernssak, gitt at den andre forelder er omsorgskompetent.

Dette vil kunne medføre at fylkesnemnda ikke behøver å fatte vedtak om offentlig omsorgsovertakelse med plassering i fosterhjem. Det vil også innebære at den annen forelder slipper å fremme ny sak om tilbakeføring av omsorgsansvaret fra et fosterhjem.

Jeg beklager sterkt at utvalget ikke kom til enighet her, noe jeg heller ikke forstår.

I lys av hensynet til både barnets beste og til prosessøkonomiske argumenter, er det å håpe at også dette temaet blir realitetsbehandlet og støttet når ny barnelov endelig skal vedtas.