Gjelder tvistelovens regler om partshjelp i foreldretvister?

Det følger av barnelova 59 tredje ledd at «[d]omstolloven og tvisteloven gjeld for retten si handsaming av saker etter kapitlet her [kapittel 7 om foreldretvister], så langt ikkje anna følgjer av reglane her».

Spørsmålet om rekkevidden av domstolloven og tvisteloven i foreldretvister oppstår i flere situasjoner.

For eksempel er det antatt at tvistelovens regler om hovedforhandlingen i kapittel 9 III stort sett gjelder, med den selvsagte presiseringen at saken er indispositiv, jf. § 11-4.

Det samme gjelder reglene om form og fremgangsmåte for rettslige avgjørelser og rettsforlik, jf. tvisteloven kapittel 19 I.

På den andre siden er det ikke rom for midlertidig forføyning i foreldretvister. Her er det bestemmelsen i barnelova § 60 om midlertidig avgjørelse som gjelder.

Gjermund Aasbrenn

Gjermund Aasbrenn er stipendiat ved UiT Norges arktiske universitet.

Han har vært førstekonsulent i Justisdepartementets lovavdeling, advokatfullmektig i Arntzen de Besche, dommerfullmektig og konstituert tingrettsdommer ved Sør-Trøndelag tingrett, utreder i Høyesterett og konstituert lagdommer ved Hålogaland lagmannsrett.

Aasbrenn er fagansvarlig for Advokatbladets fagsider Ju§nytt.

Videre har tvistelovens rettskraftsregler begrenset rekkevidde. Her er det særlig bestemmelsen i barnelova § 63 om endring av avtaler eller avgjørelser om foreldreansvaret mv. som kommer inn.

Borgarting lagmannsretts kjennelse 5. januar 2024

I Borgarting lagmannsretts kjennelse 5. januar 2024 var spørsmålet om tvistelovens regler om partshjelp gjaldt.

Foranledningen var en foreldretvist om fast bosted og samvær for til sammen fire barn.

Foreldrene – som da var parter i saken – hadde også tre myndige barn. To av disse hadde erklært partshjelp til støtte for far.

Partshjelpen var erklært med grunnlag i tvisteloven § 15-7 første ledd bokstav a, som fastsetter at partshjelp skal tillates for «den som har reelt behov begrunnet i egen rettsstilling for at den ene parten vinner».

LES OGSÅ: 

Varetektsfengsling og forholdsmessighet: Høyesterett tydeliggjør tidsperspektivet for vurderingen

Tingretten tillot ikke partshjelp. Lagmannsretten forkastet anken og uttalte blant annet:

«Lagmannsretten er enig med tingretten i at foreldretvister er særpreget ved at de gjelder svært private forhold for partene og for de barn tvisten gjelder. Disse barna får privatlivet sterkt eksponert uten selv å være part. Denne typen saker skal gå for lukkede dører og rettsavgjørelser kan bare offentliggjøres anonymisert, se domstolloven § 125 andre ledd og § 130 tredje ledd. 

Disse forholdene tilsier betydelig tilbakeholdenhet med å åpne for partshjelp fra tredjepersoner, ettersom partshjelpere får tilgang til sakens dokumenter, har rett til å være til stede under rettsmøter og kan foreta selvstendige prosesshandlinger så langt de ikke strider mot interessene til den parten støtten skjer til fordel for.»

Barn har en selvstendig rett til respekt for sitt privatliv

Lagmannsretten uttalte videre:

«Lagmannsretten peker på at også barn har en selvstendig rett til respekt for sitt privatliv etter EMK artikkel 8. Tungtveiende personvernhensyn taler dermed mot partshjelp i foreldretvister. Barneloven bygger videre på et utgangspunkt om at det er foreldrene som skal treffe avgjørelse om hvem mindreårige barn skal ha samvær med, med medvirkning fra barnet selv etter alder og modenhet.»

De to myndige barnas rett til familieliv med sine fire mindreårige søsken ledet ikke til et annet resultat. De to myndige barna hadde snakket med den rettsoppnevnte sakkyndige og kunne møte som vitner.

Dessuten var saken indispositiv.

Anket til Høyesterett

Det hører med å nevne at de to myndige barna anken lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett.

Før dette hadde imidlertid tingretten avsagt dom i foreldretvisten. De to myndige barna hadde dermed ikke rettslig interesse i å anke lagmannsrettens kjennelse, og anken ble avvist, se HR-2024-459-U.

Ettersom Høyesteretts avgjørelse ikke bygger på et realitetsstandpunkt, har den ingen rettskildemessig vekt.

En lagmannsrettsavgjørelse har heller ikke i seg selv noen rettskildemessig vekt.

Etter mitt syn er imidlertid argumentasjonen i lagmannsrettens kjennelse overbevisende. Derfor mener jeg rettsoppfatningen i kjennelsen bør legges til grunn.