Mor fikk bare tre årlige samvær med datter - tilkjent 200.000 kroner i oppreisning

Høyesterett avsa onsdag en dom i sak  HR-2024-1169-A, der spørsmålet var om det forelå en krenkelse av mors rett til familieliv etter EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102, og om krenkelsen ga mor rett til oppreisning fra kommunen.

- Spørsmålet om erstatning for ikke-økonomisk skade, såkalt oppreisning, har svevet som en noe uavklart problemstilling over erstatningsretten og menneskerettsjussen. Det er gledelig at Høyesterett skjærer gjennom og fastslår EMK artikkel 13 direkte og indirekte gir krav på oppreisning, der reparasjon av en krenkelse ikke vil finne sted uten økonomisk kompensasjon, sier advokat Anders Ryssdal.

Han var partshjelper på vegne av Advokatforeningen i saken.

- Dette er et viktig gjennombrudd, og dommen gjør at vi nå får en rettstilstand på linje med andre nordiske land, sier han.

Han synes at Høyesteretts beskrivelse av faktum i saken er hjerteskjærende lesning.

- At det måtte gis oppreisning i denne saken, synes i ettertid ganske opplagt. Advokatforeningen engasjerte seg i sakens prinsipielle side, og er meget tilfreds over at «vår» part vant frem, sier Ryssdal.

- Opptatt av rettsvernet til de svakeste

Da saken gikk for Høyesterett i mai, uttalte Ryssdal til Advokatbladet at saken hadde generelt stor betydning.

 - Spørsmålet er jo om det er mulig å få en økonomisk kompensasjon ved krenkelse av menneskerettighetene - selv om det ikke foreligger et økonomisk tap.

- Det er ofte slik at mennesker det gripes inn mot, for eksempel i barnevernssaker, ikke nødvendigvis har et økonomisk tap - men likevel lider en urett som etter vårt syn bør medføre en kompensasjon. Det har noe med likhet for loven å gjøre. Advokatforeningen er opptatt av rettsvernet til de svakeste, så dette er en viktig sak for oss, sa han.

Fikk bare se datteren tre ganger i året

Kort om bakgrunnen for saken:

I 2013 ble en 25 år gammel kvinne fratatt omsorgen for sin fire uker gamle datter, som ble plassert i fosterhjem. Barnet er i dag elleve år gammelt, og bor fortsatt i fosterhjemmet.

Datteren var morens andre barn. Hennes førstefødte hadde barnet far den daglige omsorgen for.  Moren hadde ikke noe fast forhold til datterens far.

Datteren ble født to måneder for tidlig, og den første måneden tilbragte mor og datter sammen på sykehus. Men da de to ble utskrevet, besluttet barnevernet å overta omsorgen for barnet midlertidig. Dette vedtaket ble opprettholdt av fylkesnemnda.

Fordi barnet var født for tidlig, hadde det særlige omsorgsbehov. 

Det første året fikk moren ha samvær med datteren tolv ganger i året, i to timer ad gangen. 

Krevde å få omsorgen tilbake

Da datteren var ett år og fire måneder gammel, fremmet moren krav om å få tilbake omsorgen for datteren. Barnet hadde utviklet seg normalt, og det var enkelte positive endringer i morens livssituasjon.

Men moren nådde ikke frem; jenta hadde nå fått en tilknytning til fosterhjemmet som gjorde at en retur til mor kunne gi henne varige problemer, mente fylkesnemnda, som også pekte på at omsorgen moren kunne tilby, ikke var på et forsvarlig nivå.

Samværet ble redusert til tre ganger i året, i en time hver gang.

I årene som fulgte krevde moren på nytt tilbakeføring, mens kommunen fremmet sak om fosterhjemsadopsjon. Moren trakk saken før den kom opp i retten, og adopsjonsbegjæringen ble ikke tatt til følge av fylkesnemnda.

Fikk et barn til som ikke trengte oppfølging fra myndighetene

I 2018 fødte mor en datter til. Hun var da i fast arbeid, forholdene i hjemmet hadde utviklet seg positivt, og barnevernet besluttet at det ikke var behov for oppfølging av dette barnet.

I 2022 reiste mor sak mot kommunen med krav om oppreisning. I Nord-Troms og Senja tingrett ble kommunen frifunnet. Tingretten mente at kommunen hadde gjort det den kunne for å legge til rette for gjenforening, og at kommunen ikke hadde krenket retten til familieliv.

Men i Hålogaland lagmannsrett vant moren frem: Kommunen ble dømt til å betale moren 100.000 kroner i erstatning, pluss sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten mente at kommunen hadde gjort for lite for å legge til rette for at moren og datteren fikk en relasjon og et bånd, en passivitet som krenket retten til familieliv etter EMK artikkel 8.  

«Kommunen ble pålagt å betale oppreisning på ulovfestet grunnlag av hensyn til statens forpliktelser etter EMK artikkel 13», skriver Høyesterett om lagmannsrettens dom.

Begge parter anket til Høyesterett.

Advokatforeningen var partshjelper

Da saken ble behandlet der, var både Advokatforeningen og Stiftelsen barnas rettigheter partshjelpere på mors side. 

I Høyesterett anførte advokat Anders Ryssdal, som var prosessfullmektig på vegne av Advokatforeningen, at det har stor betydning for rettssikkerheten at EMK artikkel 13 anerkjennes som hjemmel for å tilkjenne oppreisning på menneskerettsområdet. 

«Alternativt må Høyesterett formulere en ulovfestet regel med samme innhold. Andre rettslige virkemidler er ikke tilstrekkelige for å sikre effektiv reparasjon av menneskerettskrenkelser og markere den urett som er begått», anførte Ryssdal.

Kommunen, på sin side, anførte at gjenforeningsmålet aldri var blitt forlatt.

«Når kommunen ikke arbeidet aktivt for mer omfattende samvær, skyldtes det manglende medvirkning fra mor, hensynet til barnet og fylkesnemndas vedtak. Kommunen er bundet av vedtakene i fylkesnemnda og kan ikke holdes ansvarlige for disse.»

Kommunen: Reparasjon må ikke skje i form av oppreisning

Kommunen mente at det ikke er grunnlag i norsk rett for å pålegge oppreisningsansvar i en sak av denne typen.

«Bestemmelsen i EMK artikkel 13 pålegger staten å reparere konvensjonsbrudd, men ikke at reparasjonen nødvendigvis må skje i form av oppreisning. På barnevernsområdet er mange botemidler tilgjengelige, og disse oppfyller kravene etter EMK artikkel 13.»

Dersom Høyesterett kom til at det tilkjennes oppreisning, bør dette være statens ansvar, mente kommunen.

La vekt på sterk reduksjon i samværet

Høyesterett konkluderte med at myndighetenes inngrep krenket retten til familieliv etter EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102.

«Jeg legger særlig vekt på den sterke reduksjonen i samværet fra tolv til seks ganger årlig fra oktober 2014, og videre til tre ganger årlig fra januar 2015, som reelt sett innebar en oppgivelse av gjenforeningsmålet. Inngrepet var ikke basert på et tilstrekkelig bredt og oppdatert beslutningsgrunnlag, og begrunnelsen viser ikke at det var nødvendig og forholdsmessig», heter det i dommen.

- Åpner for handlingsrom

I dommen skriver førstvoterende, dommer Are Stenvik, at «det kan være noe av en smakssak om ansvarsgrunnlaget forankres i EMK artikkel 13 – som altså gjelder som norsk lov – eller etableres på ulovfestet grunnlag». 

Ansvarsgrunnlaget behøver ikke forankres direkte i artikkel 13, skriver han, men det er på det rene at artikkel 13 i visse tilfeller gir den som har vært utsatt for en krenkelse, rett til oppreisning (avsnitt 85).

I avsnitt 93 drøftes artikkel 13 videre: Bestemmelsen legger primæransvaret på nasjonale myndigheter, og åpner for handlingsrom.

«EMDs oppgave er begrenset til å kontrollere om de nasjonale botemidlene er tilstrekkelig effektive i det enkelte tilfelle. Man kan derfor etter mitt syn ikke utlede mer av artikkel 13 – verken som konvensjonsbestemmelse eller som nasjonalt rettsgrunnlag – enn at oppreisning må tilkjennes i den utstrekning det er nødvendig for å reparere krenkelsen.»

- Kommunen kan holdes ansvarlig

Kommunen kan holdes ansvarlig for svikt innenfor sitt område, skiver Stenvik.

«Hvis kommunens involvering har vært begrenset til forsvarlig gjennomføring av statlig lovgivning, vil det normalt ikke kunne anses å foreligge en svikt fra kommunens side, slik at staten alene blir ansvarlig. Det samme må gjelde om kommunen på forsvarlig måte har gjennomført et vedtak eller en dom, som den er bundet av.»

Men kommunen oppga gjenforeningsmålet for tidlig og på sviktende grunnlag, også sin plikt til regelmessig å vurdere om gjenforening var mulig, mener Høyesterett.

«Kommunen sviktet i utførelsen av sine oppgaver etter barnevernsloven på en slik måte at den kan holdes erstatningsrettslig ansvarlig.»

Moren har etter dette rett til oppreisning fordi hennes rett til familieliv er blitt krenket av kommunen, slår Høyesterett fast. Moren ble tilkjent 200.000 kroner i oppreisning.

Satte ned salæret med over 800.000 kroner

Mor fikk dekket sine sakskostnader, men Høyesterett satte ned salæret til mors advokat Harald Grape, advokatfullmektig Torbjørn Engebretsen Moldestad og  rettslig medhjelper Halvard Helle fra 1.812.272 kroner til én million kroner. 

Høyesterett mener at ettersom advokat Grape har representert moren i to tidligere rettsinstanser, er kravet «høyere enn det som med rimelighet kan aksepteres som nødvendig arbeid».

Salærnedsettelsen gikk ikke ut over moren, skriver dommeren, som er innvilget betinget fri rettshjelp.

- Stor betydning for partshjelperne

Advokatforeningen og Stiftelsen barnas rettigheter krevde å få dekket sine sakskostnader. Høyesterett viser til at de i utgangspunktet har krav på å få dekket disse.

«Jeg er imidlertid kommet til at det for disse er grunn til å gjøre unntak etter § 20-2 tredje ledd. Det rettsspørsmålet som har vært forhandlet i Høyesterett, og som nå avklares, har stor generell betydning for partshjelperne. Av den grunn mener jeg at Den Norske Advokatforening og Stiftelsen barnas rettigheter må bære egne sakskostnader for Høyesterett, jf. også HR-2022-2251-A Hurtigruten avsnitt 64 og HR-2023-728-A avsnitt 97.»

Dommen er enstemmig.

Les også: 

Advokattungt i Høyesterett når spørsmålet om reparasjonserstatning etter EMK skal opp for første gang