- Meddommerne må likestilles med fagdommerne så langt mulig

Som Advokatbladet tidligere har skrevet, har en meddommer i en voldtektssak tatt dissens, og hevder blant annet at meddommerne ikke har hatt mulighet til å få tilstrekkelig innsyn i det skriftlige bevismaterialet i saken.

De to fagdommerne og fire øvrige meddommerne i saken skriver i dommen at de overhodet ikke kjenner seg igjen i denne beskrivelsen.

Marius Dietrichson mener det må legges til rette for at meddommerne kan henge med og forstå hva som skjer.

- Meddommerne kjenner ikke systemet. Trolig er de heller ikke vant til å håndtere den strøm av informasjon som presenteres i retten, og det som der skal forstås, sier han.

Dokumentene «flyr» forbi

Les også:

– I denne saken har meddommerne blitt forledet, villedet og forhindret i å utføre sitt mandat

I et intervju med Rett24 i dag forteller lagmann Tonje Vang, som er leder av Borgartings straffeprosessgruppe, at meddommere i Borgarting lagmannsrett ikke har tilgang til egne PC'er, men må vurdere bevisene på en fellesskjerm, og at fellesvisningen styres av en fagdommer.

Meddommerne får ikke lenger utdelt papirkopier av dokumentene som legges frem som bevis i retten.

Etter at alle dokumentene ble digitalisert, skjer det i dag kun en høytlesning fra en felles skjerm.

Dommerforeningen nedsatte en arbeidsgruppe som i mai i fjor beskrev utfordringene dette har skapt for meddommerne.

Spesielt i saker med omfattende, skriftlig bevismateriale, vil digitaliseringen kunne innebære at meddommerne i liten grad får eierskap til dokumentene. Som det påpekes: «Dokumentene flyr bare forbi på en skjerm.».

- Vi er bevisst på dette

Mange meddommere vil ha vansker med å identifisere og gjenfinne dokumenter i den etterfølgende domskonferansen, ifølge arbeidsgruppens rapport.

Det pekes på at «fellesvisning kan skape et uheldig skille mellom fagdommerne og meddommerne», ettersom det bare er fagdommerne som har direkte tilgang til dokumentet det er dokumentert fra.

Les også:

Dissens-saken: Dommerne må støtte seg på egne notater fra muntlige forklaringer

Lagmann Tonje Vang erkjenner at det hadde vært fordelaktig om meddommerne også hadde en egen skjerm.

– Det er ingen tvil om at det Dommerforeningen peker på er en aktuell problemstilling. Vi er bevisst på dette, og gjør det vi kan for å unngå at det skal oppstå et informasjonsgap mellom meddommere og fagdommere, forteller hun til Rett24.

- Kan true legitimiteten

Dietrichson, som presiserer at han uttaler seg generelt og ikke om den konkrete dissensen, mener at dagens ordning kan true strafferettspleiens legitimitet.

- I Norge, som i øvrig vestlig rettstradisjon, er det helt avgjørende at legdommerordningen fungerer. Gjør den ikke det, er det klart at dette kan utgjøre en trussel mot rettspleien.

- En kan stille seg spørsmålet om det er riktig at fagdommeren, med all sin autoritet, selv skal kunne redegjøre for bevissituasjonen slik han eller hun ser, og således legge premissene for den videre diskusjon.

- Det kan argumenteres for at man i en slik rådslaging først burde gi ordet til meddommerne og deretter ta runden. Jeg mener det opplagt bør skje på en slik måte, sier han.

Hva legdommerne forstår og får med seg er dessuten en svært nyttig indikasjon på hva siktede forstår, ifølge Dietrichson.

- Forstår ikke meddommeren det som foregår, er det grunn til å frykte at heller ikke siktede gjør det. Og det bør han om han skal kunne forsvare seg på en effektiv måte.

- Meddommere er umåtelig viktig

Forsvarsadvokat og leder av Oslo krets, Trygve Staff ønsker heller ikke å uttale seg om den konkrete dissensen, men er enig med Dietrichson i at svakheter i meddommerordningen kan true rettssikkerheten.

- Meddommere er umåtelig viktig i rettspleien. Kjempeviktige. De kan være helt avgjørende i den enkelte sak, og det er selvfølgelig en vesentlig forutsetning at de får tilgang til det skriftlige bevismaterialet på lik linje med fagdommerne, sier han.

- For at meddommerne skal kunne utøve sin viktige funksjon må det derfor foreligge en ordning der disse har lik tilgang på dokumenter som de profesjonelle dommerne. Dersom det er fagdommerne som skal rå over dokumentene og fremstillingen av disse, skaper det helt klart en skjevhet, fortsetter han.

- Fra A til Å noe svineri

I fjor, den 1. juli, trådte det dessuten i kraft en lovendring som innebærer at dommere, som et ledd i mer aktiv saksstyring, får hjemmel til å innhente straffesaksdokumenter.

Advokatforeningen var kritiske til endringen i sin høringsuttalelse til forslaget, og påpekte at det innebar en stor risiko for at dommerne påvirkes, bevisst eller ubevisst, av bevis som ikke skal føres.

Dessuten ble det uttrykt stor bekymring for hvordan dokumentene skal håndteres av meddommere. Dette bekymrer også Staff.

- Den nye ordningen er, fra A til Å, noe svineri. Det innebærer først og fremst en farging av den rett som skal avgjøre skyldspørsmålet senere. Men det er også et stort problem hvordan dokumentene skal fordeles mellom rettens medlemmer, herunder meddommerne, sier han.

Voteringen er ikke underkastet regulering

Dietrichson i Forsvarergruppen mener det er et stort problem at det ikke er noen regulering av hvordan voteringen skal kunne foregå, og i hvilke former det skal skje.

- Hva angår forholdet mellom legdommerne og fagdommerne når det kommer til stemmegivning, så er disse likestilte: Hver stemme er like mye verdt. Men voteringen er ikke underkastet regulering, sier han.

- Dømmer ved passivitet

- I en jury må en legmann aktivt votere for domfellelse. Med dagens system vil en meddommer, i motsetning til hva som gjaldt i en jury, kunne domfelle og gi den strengeste straff, ved kun å forholde seg helt i ro, sier Dietrichson.

- I en meddomsrett kan det derfor rent prinsipielt tenkes at fagdommeren legger opp voteringen slik at det spørres om noen er uenig i at tiltalte er skyldig: Er noen uenige i at tiltalte skal ha den strengeste straffen? Det er her klart at en meddommer kan risikere å bli ansett for å votere for skyld, utelukkende ved å forholde seg passiv.

- Sånn bør ingen votering skje. Jeg tror heller ikke det skjer i stor utstrekning, idet jeg vet at også dommerne er opptatt av disse spørsmål. Men eksemplet viser at dette er noe som bør reguleres og ikke overlates til den enkelte rettsformann, sier han.