Like før jul fortalte Advokatbladet at Disiplinærutvalget har sett en økende tendens til at advokater utnytter bestemmelsen om at klagesaker som er brakt inn for domstolen, ikke samtidig kan behandles i Disiplinærutvalget eller Disiplinærnemnden.
Ifølge lederen for Disiplinærutvalget i Oslo krets, advokat Kåre I. Moljord, i Arntzen de Besche, har denne regelen blitt brukt litt for aktivt av flere advokater.
– Jeg har altfor ofte sett at advokaten slår kontra med å ta ut forliksklage når det blir inngitt salærklage fra klienten. Da blir ofte klageren skremt fra å forfølge salærklagen og trekker oftest også de deler av klagen som ikke gjelder salærspørsmål. Dette er en bestemmelse, som etter min oppfatning, har blitt misbrukt. Det er dette misbruket som Disiplinærnemnden og retten har slått ned på, sier han til Advokatbladet.
Dommen fra Haugaland tingrett
Senhøsten i fjor konkluderte Haugaland tingrett med at en Oslo-advokat "bevisst har benyttet adgangen til å reise rettstvist for å forsøke å skremme motparten med saksomkostningsansvar" og dermed hindret kravet fra å bli behandlet av disiplinærmyndighetene. Klienten hadde gjort opp hele salærkravet og begjærte saken av denne grunn avvist fra domstolen, med fikk ikke medhold. Retten var imidlertid enig i at salærkravet var for høyt og klienten ble tilkjent sakskostnader.
I sakskostnadsavgjørelsen viste tingretten blant annet til at advokaten hadde opplyst at stevningen ville bli trukket dersom klager trakk salærklagen. Tingretten slo fast at dette avskar enhver tvil om at han bevisst benyttet adgangen til å reise rettstvist «for å skremme motparten med saksomkostningsansvar og samtidig hindre klager i en nøytral, omkostningsfri overprøving av advokatens salærkrav».
Tingretten fant imidlertid grunn til å reise spørsmål om Advokatforeningens regelverk er utformet med det for øye å gi adgang til den fremgangsmåten advokaten hadde benyttet for å avskjære behandlingen av salærklagen hos disiplinærmyndighetene, eller om det er snakk om en utilsiktet konsekvens av regelverket.
RGA i domstolen
Kåre I. Moljord mener dommen er interessant på flere punkter.
– For det første drøfter tingretten om domstolene må avvise å behandle en forliksklage som gjelder fullt ut betalt salær fordi advokaten i slike tilfeller mangler rettslig interesse i domstolsavgjørelse etter tvistelovens regler. Tingretten avsa en rettskraftig kjennelse om at saken ikke kunnen avvises fra domstolene og viste blant annet til avgjørelser fra disiplinærmyndighetene og Advokatforeningens regelverk, sier han og legger til:
– Her er det fortsatt behov for avklaring.
Moljord viser til at Oslo tingrett i 2018 avsa en rettskraftig kjennelse, som ikke gjaldt den nevnte advokat, hvor saken ble avvist fra domstolen. Det omtvistede salæret var også i den saken fullt ut betalt. Retten begrunnet blant annet sin avgjørelse med at advokaten i realiteten ønsket at domstolen skulle vurdere salærreglene for god advokatskikk. Tingretten slo fast at retten ikke kan gjøre dette ettersom Høyesterett i 2000 uttalte at domstolene ikke kan håndheve de yrkesetiske reglene for god advokatskikk.
– For det tredje er det høyst betimelig at Haugaland tingrett reiser spørsmål ved hensiktsmessigheten ved Advokatforeningen regelverk på dette punktet, sier Moljord.
Når hele salæret er betalt
Disiplinærnemnden avgjorde i desember 2018 salærklagen som lå til grunn for Haugaland tingretts dom. Nemnden drøftet om Oslo-advokaten hadde rettslig interesse når salæret var fullt ut betalt, og viste til Oslo tingretts kjennelse i saken fra 2018, som avviste saken fra domstolen fordi salæret var fullt ut betalt, og at også disiplinærmyndighetene hadde avvist salærklagen.
Nemden skriver videre at disiplinærmyndighetene i slike tilfeller hadde adgang til å behandle salærklagen. Den kom likevel til at klagen måtte avvises av nemnden, fordi Haugaland tingrett hadde avsagt dom for nedsettelse av kravet og derfor hadde advokaten fortsatt rettslig interesse i en domstolsavgjørelse av salæret. Nemnden uttalte imidlertid at den ikke tok stilling til om man i et tilfelle som dette, ville behandlet salærklagen dersom det ikke var falt dom som tok stilling til salærkravets størrelse.
Selv om nemnden avviste salærklagen, kunne nemnden realitetsbehandle klagen for brudd på RGA. Nemnden viste til Haugaland tingretts begrunnelse i salæravgjørelsen og uttalte følgende:
«Disiplinærnemnden slutter seg til uttalelsene i tingrettens dom. For nemnden fremstår det derfor som lite tvilsomt at advokaten kun anlegger salærsak for domstolene for å unndra seg en behandling av salæret hos disiplinærmyndighetene. En slik omgåelse av regelverket er etter nemndens mening egnet til å skade advokatstandens og –yrkets anseelse»
Oslo-advokaten ble etter dette meddelt irettesettelse for brudd på RGA i Haugalandsaken.
Bevisavhengig
Disiplinærnemnden avgjorde i desember 2018 også en annen tilsvarende klagesak mot advokaten hvor salæret var fullt ut betalt. Salærklagen ble der ikke avvist, men nedsatt, og han ble ilagt irettesettelse for opptreden egnet til skade for standens og yrkets anseelse. Nemnden begrunnet dette slik:
«I en slik situasjon hvor advokaten bevisst forsøker å omgå regelverket, og så lenge det pr. i dag ikke foreligger noen rettslig avgjørelse av salærkravet, mener Disiplinærnemnden at Advokatforskriften § 5-3 ikke er til hinder for at klagers klage over salærets størrelse realitetsbehandles. Forholdet anses som så alvorlig at det må reageres med irettesettelse.»
– Det går av begge avgjørelsene frem at dersom det bevismessig er på det rene at hensikten med å ta ut forliksklage er å bevisst avskjære klientens mulighet til å få en billig og rask avklaring av salærspørsmålet, så er dette i seg selv i strid med god advokatskikk, sier Moljord.
Etikk-eksperten understreker at det avhenger av bevisbildet, og sier at en forliksklage fra advokaten ikke nødvendigvis betyr brudd på regler for god advokatskikk. Snarere tvert imot.
– Hovedregelen er at det ikke gjør det, slår Moljord fast og viser til tingrettens bevisvurdering om advokatens hensikt med å fremme forliksklagene.
– Av den sistnevnte avgjørelsen fra nemnden går det dessuten frem at forliksklage ikke avskjærer disiplinærbehandling av salærklagen ved bevisste forsøk på omgåelse av regelverket når det ikke foreligger rettslig avgjørelse av salærkravet.
Delvis betalt salær?
Moljord mener avklaringene ved de to avgjørelse fra nemnden er til det beste for det rettssøkende publikum, og for de klienter som med rette klager på salær overfor advokater. Likevel er han ikke helt tilfredsstilt.
– Hvis bare deler av salæret er betalt før forliksklage fremmes for domstolene, er spørsmålet om avgjørelsene innebærer at disiplinærmyndigheten må avvise å behandle hele salærklagen, eller kun den ubetalte delen av salæret. Dette spørsmålet reiser egentlig det mer prinsipielle spørsmålet om rekkevidden av Høyesteretts uttalelse om at domstolene ikke håndhever de yrkesetiske reglene i RGA. Og er salærreglene i RGA slike yrkesetiske regler Høyesteretts tok stilling til i avgjørelsen fra 2000, spør Moljord før han fortsetter:
– Dersom advokaten fremmer en fastsettelsespåstand om salæret, fremmer advokaten da et «rettskrav» med et «reelt behov for å få kravet avgjort» av domstolen som i så tilfelle ikke kan avvises fra domstolene, eller fremmer et krav som i realiteten ber domstolen håndheve yrkesetiske regler. Hvis det er slik at salærkravet er helt eller delvis betalt, vil det i de fleste tilfeller egentlig være et spørsmål om å få prøvd reglene for god advokatskikk i domstolen, slik Moljord ser det.
– Og det går ikke. Høyesterett har slått fast at yrkesetiske regler i RGA ikke håndheves av domstolene. Vedtak fra disiplinærmyndighetene kan gyldighetsprøves av domstolene, men det blir noe annet, sier han.
Ønsker lik praksis
– Hvordan vil de foreløpige avklaringene påvirke praksis videre?
– Jeg kjent med at dommen fra Haugaland tingrett er anket til lagmannsretten, og at de to avgjørelsene i Disiplinærnemnden vurderes bragt inn til domstolene for gyldighetskontroll, så jeg må ta alle forbehold om avgjørelsene blir endelig, slår Moljord fast.
– Men de siste avgjørelsene fra Disiplinærnemnden som foreligger om dette spørsmålet, vil jeg uansett legge fram for Disiplinærutvalget for Oslo krets. Jeg håper samtidig at Advokatforeningen sentralt gjør avgjørelsene fra Disiplinærnemnden kjent for de regionale disiplinærutvalgene, slik at alle som arbeider med god advokatskikk på vegne av foreningen tilstreber lik praksis inntil rettskraftige avgjørelser foreligger fra domstolene, avslutter Moljord.
