Per Danielsen vant i lagmannsretten:
- Kritikken er uberettiget

Senhøsten i fjor konkluderte Haugaland tingrett med at advokat Per Danielsen «bevisst har benyttet adgangen til å reise rettstvist for å forsøke å skremme motparten med saksomkostningsansvar» og dermed hindret kravet fra å bli behandlet av disiplinærmyndighetene.

Også Disiplinærnemnden tok stilling til salærklagen som lå til grunn for tingrettens dom, og landet på at en forliksklage til domstolene i seg selv kan være brudd på Regler for god advokatskikk. I avgjørelsen står det blant annet:

«Disiplinærnemnden slutter seg til uttalelsene i tingrettens dom. For nemnden fremstår det derfor som lite tvilsomt at advokaten kun anlegger salærsak for domstolene for å unndra seg en behandling av salæret hos disiplinærmyndighetene. En slik omgåelse av regelverket er etter nemndens mening egnet til å skade advokatstandens og –yrkets anseelse»

- Rett til å påtvinge rettslig behandling

Nå har Per Danielsen vært i Borgarting lagmannsrett med en annen tilsvarende sak.

Også her handlet det om størrelsen på et salærkrav, som ble klaget inn for Disiplinærutvalget av klienten. Utvalget mente deler av salæret skulle tilbakebetales, og avgjørelsen ble så anket til Disiplinærnemnden, som ennå ikke har behandlet klagen. Samtidig ba Danielsen Oslo tingrett, som avviste saken, om en fastsettelsesdom.

Det er denne avvisningen lagmannsretten mener er feil. I kjennelsen står det at Danielsen ikke er nødt til å vente på en avklaring fra disiplinærmyndighetene før salærspørsmålet kan bringes inn for domstolene.

«Advokatforskriften § 5-3 må etter lagmannsrettens syn forstås slik at den gir partene rett til å reise sak for domstolen fremfor å inngi klage for Disiplinærnemnda. Det foreligger med andre ord en valgrett for partene, som gir den ene parten rett til å påtvinge en rettslig behandling av salærkravet istedenfor å avvente en behandling i disiplinærsystemet. Er det tatt ut søksmål, må klagen avvises.»

Begrenset prøvingskompetanse

Lagmannsretten konkluderer med at Danielsen har et «reelt behov for å få kravet avgjort» og at saken derfor må fremmes for tingrettet.

«Det påpekes også at konsekvensen av å avvise saken fra domstolen og la den behandles i Disiplinærnemnden, ville være at advokatfirmaet ikke ville kunne få en realitetsprøving av sitt salærkrav mot klienten for domstolen. Avgjørelser truffet av Disiplinærnemnden kan bringes inn for domstolene (...) men da som gyldighetssøksmål mot staten hvor domstolens prøvingsadgang er begrenset (...)»

«Den begrensningen som vil ligge i domstolens prøvingskompetanse, og den partskonstellasjonen som vil være i et slikt søksmål, medfører at advokaten ikke får prøvd rettmessigheten av sitt salærkrav for domstolen. Det foreligger etter lagmannsretten syn ikke hjemmel for en slik begrensning i søksmålsadgangen.»

Ber Høyesterett avgjøre

Arntzen de Besche-advokat Kåre I. Moljord, som er talsperson for alle landets disiplinærutvalg, sier det til nå ikke vært endelig rettslig avklart om en advokat har et reelt, nærliggende og aktuelt behov for at domstolene avgjør om et allerede betalt advokatsalær er rettmessig, dersom klienten har klaget over for høyt salær til disiplinærmyndighetene, og vice versa.

- Det er derfor ønskelig at Høyesterett avgjør dette spørsmålet i siste instans. Det prinsipielle er at lagmannsrettens avgjørelse gir advokaten en valgrett mellom prøving av advokatsalæret i domstolen eller i disiplinærutvalget/disiplinærnemnden.

Domstolene skal prøve advokatens salærkrav opp mot rettsregler, særlig avtalerettslige og obligasjonsrettslige regler, sier han.

- Disiplinærmyndighetene skal derimot avgjøre om salærkravet «står i rimelig forhold til oppdraget og arbeidet utført av advokaten» etter yrkesetiske regler for god advokatskikk, og ikke opp mot rettsregler. Høyesterett har tidligere avgjort at Regler for god advokatskikk ikke er rettsregler, men yrkesetiske regler som domstolene ikke skal håndheve. Dersom advokaten gis en ubetinget valgrett, spilles imidlertid disiplinærmyndighetene på sidelinjen, og klienten mister muligheten til en kostnadsfri prøving av salæret etter Regler for god advokatskikk.

Dette er ikke et spørsmål om enten eller, men om både og, mener Moljord.

- Domstolene håndhever rettsregler i motsetning til disiplinæmyndighetene, som håndhever yrkesetiske normer, som ikke har status som rettsregler. Dette er bakgrunnen for at Advokatforeningen flere ganger har bedt om en endring av advokatforskriften, slik at disiplinærmyndighetene ikke fratas muligheten til å vurdere salæret etter Regler for god advokatskikk, selv om domstolen prøver salærkravet etter rettsregler.

- Liker ikke usaklig kritikk

Disiplinærnemnden har forsøkt å tilta seg en myndighet de etter lovgivningen ikke skal ha, og er nå blitt satt ettertrykkelig på plass, mener Per Danielsen.

LES OGSÅ:

Mener advokat ville frata klient retten
til omkostningsfri klage på salær

- Avgjørelsene nemnden har avsagt, kan nå regnes som forvaltningsrettslige nulliteter. Nemnden har uberettiget kritisert oss for å ha benyttet oss av en rettighet. Slik kritikk skal ikke kunne fremsettes. Disiplinæravgjørelsene er derfor utslag av myndighetsmisbruk. Advokater skal ikke kunne tvinges til å fratas bruk av en rettighet ved fremsettelse av usaklig kritikk og skremsler fra en statlig nemnds side. Det krenker en rettighet alle advokater har, som også driver næringsvirksomhet på linje med alle andres næringsvirksomhet i Norge. Salærtvistesaker gjelder ofte ordinær inkassovirksomhet, ikke oppsiktsvekkende i det hele tatt, sier Danielsen til Advokatbladet.

Han mener advokater flest foretrekker domstolsbehandling, og at det rettslige grunnlaget for slik valgrett nå ettertrykkelig er lagt på plass.

- Domstol praktiserer kontradiksjon, muntlighet, føring av vitner og behandling etter obligasjonsrettslige prinsipper og hva som er avtalt. Nemnd avgjør mer frirettslig hva som er «rimelig,» hva nå det måtte være, og følger hverken avtale- eller obligasjonsrett. Nemndsbehandling skaper usikkerhet og omtrentlighet. Det liker ikke vi, og jeg liker heller ikke usaklig kritikk for å benytte meg av en grunnlovsbeskyttet rettighet som også er beskyttet i EMK.