Høyesterett nekter frifinnelse på grunn av «lovgiverfeil»: - Underlig

Saken gjaldt brudd på verdipapirhandellovens regler om god forretningsskikk. Spørsmålet var om de tiltalte måtte frifinnes fordi en bestemmelse om fysiske personers ansvar var opphevet i perioden mellom handlingen og domstidspunktet.

Grunnet en glipp fra lovgiver var det i denne perioden kun «foretak» som kunne holdes ansvarlig for brudd på god forretningsskikk, mens personer tilknyttet slike foretak var fritatt. Feilen ble rettet etter syv måneder senere ved ny lovendring. 

Høyesterett kom i går til at handlingstidens lov skal legges til grunn i straffesaken, i samsvar med hovedregelen i straffeloven § 3.

Økokrim: - Brøt god skikk

Saken går mange år tilbake i tid (Nordic Securities-saken). Den har sin bakgrunn i at A og B grunnla et finanskonsern X AS, der Y AS var et datterselskap. 

Begge grunnleggerne hadde sentrale roller i konsernet, blant annet ved styreverv i datterselskapet. To meglere, C og D, var ansatt i dette selskapet. 

I 2017 vedtok Finanstilsynet å tilbakekalle datterselskapets konsesjon etter verdipapirhandelloven. Finanstilsynet mente at selskapet hadde brutt god forretningsskikk. Dette blant annet fordi kunder hadde blitt tilbudt aksjer i morselskapet til kunstig høye priser, som lå langt over den reelle markedsverdien, uten å informere om den tilknyttede risikoen.

Etter anmeldelse fra Finanstilsynet besluttet Økokrim å reise tiltale i 2021. Tiltalen post I gjaldt grovt bedrageri og var bare rettet mot A og B. 

Tiltalen post II, omfattet både A, B, C og D, og gjaldt brudd på god forretningsskikk etter verdipapirhandelloven § 10-11 første ledd, jf. andre til femte ledd, jf. ellevte ledd, jf. § 17-3 andre ledd nr. 6, slik disse bestemmelsene lød på handlingstiden. 

Saken for Høyesterett gjaldt kun tiltalen post II om brudd på god forretningsskikk.Forholdene skjedde i 2016. 

Grunnlaget for denne tiltaleposten lød slik:

Ingen bestemmelse om personlig ansvar

I en periode mellom handlingstidspunktet og den første dommen i tingretten ble det drevet lovgiverarbeid, og ved en endringslov som trådte i kraft i januar 2019, ble verdipapirhandelloven kapittel 9 og 10 vesentlig omarbeidet.

På handlingstiden i 2015–2016 fastsatte verdipapirhandelloven § 10-11 første ledd første punktum at «verdipapirforetak skal utøve sin virksomhet i samsvar med god forretningsskikk». De etterfølgende bestemmelsene i § 10-11 utdypet og konkretiserte forpliktelsene som fulgte av dette overordnede prinsippet.

Som ledd i omarbeidelsen til lovgiver, ble bestemmelser som tidligere sto i § 10-11, innarbeidet i § 10-9. Bestemmelsen i § 10-11 ellevte ledd om ansvar for fysiske personer tilknyttet foretaket ble imidlertid ikke videreført. Med dette hadde loven derfor ingen bestemmelse om personlig ansvar for brudd på god forretningsskikk.

Etter en stund innså lovgiver innså feilen, og bestemmelsen om personlig ansvar ble gjeninnført ved ny lovendring. Denne trådte i kraft nesten syv måneder senere, først sent i juli 2019. 

Anførte avkriminalisering

Samtlige tiltalte, A, B, C og D gjorde det gjeldende at lovgiverfeilen innebar at tiltalens post II var blitt avkriminalisert ved opphevingen. Dette fordi bestemmelsen om det personlige ansvaret for fysiske personer var opphevet i en periode mellom handlingstiden og tidspunktet for dom. 

Etter de tiltaltes oppfatning fulgte det av det såkalte «mildere lovs prinsipp» i EMK artikkel 7 og SP artikkel 15 at den gunstige loven fra mellomperioden måtte legges til grunn i straffesaken. 

Det ble også anført at Grunnloven § 97 var til hinder for å gjeninnføre straffansvaret ved en ny lovendring.

Frifunnet i lagmannsretten

Hovedforhandlingen i Oslo tingrett gikk over fire måneder, fra høsten 2021. Tingretten, sammensatt som forsterket rett, konkluderte med at lovgivningen som gjaldt på handlingstidspunktet skulle anvendes i straffesaken. I september 2022 ble de fire tiltalte derfor funnet skyldige etter tiltalen. 

A og B ble dømt til ubetinget fengsel i syv måneder. C og D ble dømt til 90 dager betinget fengsel. Bare A og B anket til lagmannsretten. 

Borgarting bestemte seg likevel for å frifinne både A, B, C og D. Dette selv om de to sistnevnte ikke hadde anket, jf. straffeprosessloven § 342 tredje ledd.

Lagmannsretten begrunnet frifinnelsen med at det personlige ansvaret for brudd på god forretningsskikk var bortfalt ved lovendringen i januar 2019, og at det ville være i strid med «den mildere lovs prinsipp» å domfelle de tiltalte etter lovgivningen som gjaldt på handlingstiden i 2015–2016. Straffeloven § 3 måtte tolkes i samsvar med dette, mente Borgarting. 

Endret syn på straff?

Et helt sentralt spørsmål for Høyesterett var hvorvidt opphevingen av det personlige ansvaret var uttrykk for et «endret syn» fra lovgiver på bruk av straff, jf. straffeloven § 3 første ledd. Øverste instans besvarte spørsmålet slik:

«Jeg mener at svaret er nei, og at opphevingen skyldtes en feil – en inkurie – fra lovgivers side.».

Slik Høyesterett oppfattet lovgivningsprosessen, var meningen å videreføre muligheten for å straffe brudd på god forretningsskikk. Bestemmelsene skulle omstruktureres, men det var ikke tanken å endre kretsen av ansvarlige under reglene om god forretningsskikk. Opphevingen av straffansvaret for enkeltpersoner i januar 2019 var altså ikke tilsiktet, men måtte betegnes som en lovgiverfeil. 

Anders Brosveet, som forsvarte den ene tiltalte i retten, rister på hodet.

- Jeg finner det underlig å betegne dette som en «lovgiverfeil», bare fordi lovgiver etterpå fant ut at man kanskje burde ha vedtatt en annen lovtekst enn hva som faktisk ble vedtatt, sier han. 

- Jeg legger til grunn at 169 stortingsrepresentanter faktisk tok stilling til den lovteksten som ble foreslått i proposisjonen. Vedtakelse av lover er noe av det mest formalistiske som finnes, og da kan man ikke bare fristille seg fra hva som faktisk er vedtatt, fortsetter managing partner i Elden. 

Den mildeste loven skal legges til grunn

Etter å ha fastslått at det forelå en «lovgiverfeil», gikk Høyesterett videre til straffeloven og dens § 3 første ledd annet punktum. Denne gjelder lovendringer som er til gunst for tiltalte. Unntaksbestemmelsen gir uttrykk for et prinsipp om at den mildeste loven skal legges til grunn, det såkalte lex mitior-prinsippet:

Høyesterett mente det etter ordlyden er det en forutsetning at lovendringen gir uttrykk for et «endret syn» på bruk av straff. Ordlyden åpner heller ikke for å bygge på lovgivning som bare har vært gjeldende i tiden mellom handlings- og domstidspunktet.

Straffeloven vurdert isolert, tilsa derfor at verdipapirhandellovens bestemmelser på handlingstiden måtte legges til grunn i straffesaken, ifølge Høyesterett.

Forenlig med EMK og SP?

Spørsmålet var så om EMK artikkel 7 nr. 1 og SP artikkel 15 nr. 1 kunne begrunne en annen løsning.

 

Etter en utførlig gjennomgang av de internasjonale rettskildene, kom Høyesterett til at «endret syn» i straffeloven § 3 første ledd er forenlig med forpliktelsene etter EMK artikkel 7 nr. 1. Det kan derfor ikke utledes et krav fra EMK-bestemmelsen om at den mellomliggende loven om oppheving av straffansvar som saken gjaldt, skal legges til grunn i straffesaken mot de tiltalte. 

 

Den rettspraksis som forelå fra EMD, ga heller ikke grunnlag for å konkludere motsatt, mente Høyesterett. Det ble blant annet vist til at det må «vises forsiktighet med å trekke generelle slutninger fra enkeltformuleringer løsrevet fra konteksten» ved tolkingen av EMDs generelle uttalelser.

  

Førstestatsadvokat Thomas Frøberg mener Høyesterett gjorde rett.

  

- At Høyesterett fremhever viktigheten av å tolke EMDs generelle uttalelser i lys av sakens konkrete faktum, er viktig i et rettskildeperspektiv. Høyesteretts drøftelse av EMD-praksis viser hvordan slike kontekstuelle tolkninger bør foretas, sier han. 

Brosveet er ikke enig. 

- Jeg konstaterer at Høyesterett mener at EMD ikke har uttalt seg om akkurat denne situasjonen før – bare ganske liknende situasjoner. Dommen roper på en avklaring fra Strasbourg av at man ikke kan komme seg unna lex mitior-prinsippet bare fordi lovgiver angivelig ikke mente det de vedtok, sier han. 

- SP går ikke lenger enn EMK

SP Artikkel 15 nr. 1 inneholder i motsetning til EMK artikkel 7 nr. 1 en uttrykkelig bestemmelse om den mildere lovs prinsipp. Men Høyesterett mente at det ikke var holdepunkter for at bestemmelsen går lenger enn EMK artikkel 7 nr. 1. Heller ikke SP artikkel 15 nr. 1 krever at en mellomliggende lov som ikke er uttrykk for et endret syn på bruk av straff, skal legges til grunn, ifølge Høyesterett.

Høyesterett konkluderte derfor, på samme måte som EMK artikkel 7 nr. 1, med at det er åpent for å bygge på handlingstidens lov. Vlkåret i straffeloven § 3 første ledd om at lovendringen må bygge på et «endret syn» på bruk av straff, var derfor forenlig med både EMK artikkel 7 nr. 1 og SP artikkel 15 nr. 1 tredje punktum.

- Dommen gir en prinsipiell avklaring av rekkevidden til «det mildeste lovs prinsipp» etter EMK og SP, sier Frøberg. 

Ikke i strid med Grunnloven

Forsvarerne hadde også gjort det gjeldende at Grunnloven § 97 var til hinder for å anvende handlingstidens lov i dette tilfellet. De mente at lovendringen i januar 2019 avkriminaliserte forholdet i tiltalen, og at dette skapte en etablert rettsposisjon som lovgiver ikke kunne gripe inn i ved senere lov. 

Heller ikke denne anførselen førte frem. Høyesterett avviste anvendelse av § 97 blant annet under henvisning til at det i saken ikke var tale om å knytte nye byrder til eldre handlinger:

«Situasjonen er nær sagt den motsatte, ved at den typen handlinger som tiltalen gjelder, var straffbar da handlingen ble begått, mens den først i ettertid, og i et begrenset tidsrom, ble straffri. Jeg kan ikke se at Grunnloven § 97 i denne situasjonen er til hinder for å bruke handlingstidens lov, slik straffeloven § 3 gir anvisning på.». 

Høyesterett viste videre til at bestemmelsen, § 97, ikke kan tillegges en «positiv» funksjon ved siden av den «negative» funksjonen som skranke mot etterfølgende lovgivning til skade:

«Realiteten i dette vil være at det innfortolkes et mildere lovs prinsipp i  Grunnloven § 97. Det er det etter min mening ikke grunnlag for.». 

Heller ikke Grunnloven § 97 var derfor til hinder for å anvende handlingstidens lov i straffesaken mot de tiltalte. 

Opphevet lagmannsrettens dom

På denne bakgrunn bygget lagmannsrettens dom frifinnelse feil rettsanvendelse, ifølge Høyesterett, som opphevet underinstansens dom. 

Fikk du med deg denne?

Frostating håndterte straffeprosessloven § 38 første ledd på en tilfredsstillende måte, men klusset det til ved anvendelsen av tredje ledd, ifølge Høyesterett.

I samsvar med hovedregelen i straffeloven § 3 første skal derfor verdipapirhandellovens bestemmelser, slik de lød på handlingstiden, legges til grunn ved domstolens kommende behandling av spørsmålet om overtredelse av god forretningsskikk. 

Her kan du lese dommen.